Bokutdrag 79

      39
    Sluttspill

En artikkel fra novembernummeret til Inside Finance:

    Edwin Morgan Forster, en av Citys eldste finansinstitusjoner, jublet for Likestilling Nå-prisen som ble delt ut for femte år på rad fredag kveld, der de vant kategorien Mest Nytenkende Bedrift, for sitt engasjement for mangfold. Firmaet scoret høyt i en årlig markedsundersøkelse foretatt av Likestilling Ja!, en organisasjon som kjemper for likestilling mellom kjønnene og hvis medlemmer innbefatter 81 av de 100 største børsnoterte selskapene. Dommerpanelet var spesielt imponert over arbeidet som Katharine Reddy, EMFs yngste kvinnelige avdelingsleder, og Momo Gumeratne, en 24 år gammel srilanker med utdannelse fra London School of Economics, står bak. De to kvinnene var dessverre forhindret fra å komme på høytideligheten, men prisen ble tatt imot av Rod Task, markedsdirektør i EMF. I takketalen sin sa Task: «Det finnes ganske mange bevis på at team med blandet kjønnsrepresentasjon er avgjørende for et effektivt teamarbeid. EMF er et foregangsfirma når det gjelder å skaffe kvinner ledende posisjoner i finansverdenen.» Catherine Mulroyd, leder for Kvinner Mener Alvor, gjorde et mindre oppmuntrende poeng samme kveld. «Disse prisene forteller ikke hele historien,» sa Mulroyd. «Som kvinne er det vanskelig nok å oppnå en virkelig innflytelsesrik posisjon innenfor Square Mile, og det er lett å få karrieren ødelagt hvis man åpner munnen og kritiserer kulturen i finansverdenen. Likestilling for kvinner er fremdeles et marginalt anliggende for de fleste firmaer i City. Det synes å være meningsløst for bankene å bruke enorme summer på opplæring av kvinnelig arbeidskraft, for så å miste dem fordi de ikke har innført fleksibel arbeidstid eller andre ting som kan gjøre at kvinner fortsetter i jobben etter at de har fått barn.» Da Task ble spurt om old boys-kulturen nå tilhører fortiden, påpekte han at han kom fra Australia og derfor tilhørte det nye mannsnettverket: «Jentene har klart seg svært godt i år, og jeg er stolt av dem.»

FAREN MIN FREMFØRTE sitt livs forestilling da han presenterte den biologisk nedbrytbare bleien for Chris Bunce. Debra, som var til stede i egenskap av å være juridisk rådgiver, fortalte meg at pappa ikke bare var edru, men helt klart nøt rollen som den individualistiske oppfinneren. Sjakktrekket, sa Deb, var da Bunce tilbød seg å skrive ut en sjekk der og da, og Joe, som hadde brukt et helt liv på å lokke penger ut av folk, sa at han og advokaten hans skulle møte en rekke interessenter i løpet av de neste dagene, men de skulle naturligvis holde EMF underrettet. Jeg hadde forklart pappa at jeg regnet med å ha skaffet til veie noe risikovillig kapital til oppfinnelsen hans, men det ville kreve at han lot som om han var en annen, og at han omgikk sannheten på en ganske kreativ måte. I så å si alle andre far–datter-forhold ville dette være en underlig avtale, men for oss var det det naturlige høydepunktet etter å ha forstillet oss i årevis, en innrømmelse av at bedraget har snodd seg inn i DNA-genet til familien Reddy, sammen med de blå øynene våre og dyktigheten med tall. «Han er en fabelaktig fyr, denne faren din,» sa Winston, som spilte rollen som sjåfør for bleieentreprenøren, og kjørte en svart BMW med sotete vindusglass, som han hadde lånt av en mann han kalte for onkelen sin. «Joe er virkelig raus med driksen.» «Ja, med mine penger.» Tre dager senere sendte Bunce pengene. Da han kom spradende inn fra lunsj den ettermiddagen, fortalte han undersåtten sin Veronica Pick at hun burde merke seg det utrolige kuppet han hadde gjort; det var her menn var kvinner overlegne; de handlet besluttsomt når de fikk snusen i noe stort og hang seg opp i det som sto med liten skrift. «Å ja, og du tok vel en virksomhetsvurdering?» spurte Veronica blidt. «Hva mener du?» sa Bunce. «Virksomhetsvurdering,» sa Veronica. «Sjekket ledelsens akkreditiver, vet du, undersøkte om produksjonsapparatet fungerer, verifiserte bankopplysningene … Men jeg er sikker på at jeg ikke behøver å fortelle deg dette.» «Hvis jeg trenger dine råd, skal jeg nok be om dem,» sa Bunce. Neste morgen klarte han heller ikke å motstå fristelsen til å hovere overfor meg da vi var samlet på møterommet, mens han masserte manndommen sin med den ene hånden, som om den var Aladdins lampe. «Har oppdaget et fantastisk nytt bleieprodukt, Kate. Kommer til å tjene skitmye penger – skjønner? Skitmye! Noe for deg, mor, bare synd jeg kom først.» Jeg skjenket ham mitt mest forståelsesfulle, moderlige smil. Pengene som Bunce investerte, var nok til å dekke forretningens gjeld og dermed betale fars kreditorer. De hadde ikke før havnet på JR Powers konto før de var borte. Som jeg hadde forutsett var verken dette eller Momos formelle klage om seksuell trakassering tilstrekkelig til å få Bunce sparket fra EMF. Et par dager senere ble det tatt hånd om da et intervju med Edwin Morgan Forsters avdelingssjef for risikokapital, som den undersøkende tv-journalisten Alice Lloyd hadde foretatt, ble trykt i en tabloidavis under overskriften: MER PORNO! (HVORDAN CITYS STØRSTE STÅR OPPREIST). Alice hadde tatt med Bunce til et populært møtested for mediefolk i Soho. Etter å ha inntatt store mengder med lovlige og ulovlige rusmidler ble han veldig imøtekommende, og da han fikk øye på en ung såpestjerne på den andre siden av rommet, ble han helt på styr. «Henne skulle jeg likt å ha på hjemmesiden min,» sa han til Alice. «Jeg skulle faktisk likt å ha henne hvor som helst.» Bunce skrøt av sin evne til å spille på riktig hest, og henviste til en investering han nylig hadde gjort på en biologisk nedbrytbar bleie, som han regnet med «kom til å bli større enn jævla Viagra». City har alltid kunnet nøytralisere ubehagelige lukter innenfor Square Mile, men når stanken siver utenfor og innhenter de følsomme neseborene til kunder og meningsdannere, kommer straffen raskt og nådeløst. Morgenen etter at artikkelen sto på trykk sto Candy og jeg og så på at Chris Bunce ble kalt inn til Robin Cooper-Clarks kontor, for så å bli fulgt bort til pulten sin av to sikkerhetsvakter, der han fikk beskjed om at han hadde tre minutter på å rydde, og til slutt marsjerte ut av bygningen. «Noen som har telefonnummeret til falkoneren?» ropte Candy. «Det er en rotte på gaten.» Et par minutter senere fant jeg Momo gråtende på dametoalettet, med ansiktet begravd i rullehåndkleet. «Gledestårer,» påsto hun innimellom hikkingen. Og jeg? Jeg var selvsagt glad for at han var borte. Men uten å ha lagt merke til det hadde jeg begynt å synes at Bunce var mer tragisk enn fordervet. I lunsjen tok Momo og jeg en taxi til Bond Street. Jeg sa at vi skulle gjøre et viktig jobbrelatert ærend, noe som var sant. Assistenten min var forvirret. «Hva gjør vi her i en skobutikk, Kate?» «Vel, vi er ute etter et par glassko som tåler mest mulig press per kvadratmillimeter og som ikke faller av rundt midnatt. Siden det ikke er så lett, tar vi disse, og disse, å, ja, og disse brune støvlene er flotte. Unnskyld, har du disse i størrelse 37?» «Bruker du 37 i sko?» spør Momo tvilende. «Nei, men du gjør.» «Men jeg kan umulig …» Tjue minutter senere står vi ved kassen med fire esker. Stilt overfor valget mellom et par gulbrune med snellehæl og marineblå slingbacks, valgte vi begge. Og så tok vi de svarte stilettskoene, fordi de var altfor vakre til ikke å eie, samt de karamellfargete støvlene, som var et kjempekupp. «De svarte liker jeg veldig godt,» sier hun, «men jeg klarer ikke helt å gå på dem.» «Dette handler ikke om å gå, Momo. Det handler om å vokse. Og hvis det verste skulle skje, kan du alltids bruke en av hælene til å punktere Guys halspulsåre med.» Smilet fordufter: «Og hvor skal så du?» «Jeg skal reise bort en stund.» «Nei,» sier hun. «Jeg vil ikke ha noen avskjedspresang.» «Du kommer til å klare deg fint.» «Hvordan vet du det?» «Hallo, hvem var det som lærte deg opp? … Du har i hvert fall sluttet å si unnskyld meg, så jeg vet at du er rede.» «Nei,» sier Momo. Og hun kikker på meg fra siden. «Det er bare en av oss som noen gang kan være Reddy, Kate, og det er du.» Så legger hun en hånd på skulderen min og kysser meg fort på kinnet. I taxien på vei tilbake, med et høyt fjell av sko ved føttene våre, spurte hun hvorfor jeg skulle dra, og jeg løy. Sa at jeg var nødt til å bo nærmere moren min, som var syk. Det er enkelte ting du ikke engang kan si til de kvinnene du er glad i. Ikke til deg selv engang.

    Grunner til å slutte å jobbe
1) Fordi jeg har to liv og ikke har tid til å glede meg over noen av dem. 2) Fordi 24 timer ikke er nok. 3) Fordi barna mine bare vil være små en kort stund. 4) Fordi jeg en dag oppdaget at mannen min betraktet meg på samme måte som moren min en gang betraktet faren min. 5) Fordi det å bli mann er å kaste bort en kvinne. 6) Fordi jeg er for trett til å komme på flere fordier. Morgenen etter, før jeg sa opp, gjensto en del rydding. Duefamilien hadde dratt for lenge siden – de to ungene fløy endelig fra redet da våren nærmet seg sommer – men bøkene som hadde skjult mor og barn fra City-hauken, var fremdeles på plass. Denne gangen tok jeg ikke sjansen på vinduskarmen. Jeg ringte sikkerhetsvakten Gerald og spurte om han kunne hjelpe meg med å få opp vinduet. Alle bøkene hadde klart seg ganske bra, bortsett fra De ti naturlovene om suksessrik tidsbruk og livsmestring – anerkjente strategier for økt produktivitet og indre fred. Den så ut som gulvet i en grotte, fullt av stalagmitter av dueskitt som skjulte de oppløftende slagordene på omslaget. Da jeg gikk inn på kontoret til Rod, satt han ved pulten bak Likestilling Nå!-trofeet; en vekt med en bitte liten bronsefigur av en kvinne oppi den ene vektskålen. Oppi den andre hadde Rod lagt en håndfull med gelétopper. Nyheten om oppsigelsen min tok han ganske ille opp. Faktisk så ille at det kunne høres gjennom veggen til Robin Cooper-Clark i rommet ved siden av. «Katie stikker faen meg av,» kunngjorde Rod idet investeringssjefen stakk hodet inn døren for å finne kilden til brølingen. Robin ba meg om å komme inn på kontoret sitt, noe jeg visste at han kom til å gjøre. «Er det noe jeg kan gjøre for å få deg til å ombestemme deg, Kate?» Bare forandre verdenen din, tenkte jeg. «Nei, det er ikke det.» «Deltid, kanskje?» våger han seg frempå med et flyktig smil. «Jeg har sett hva som skjer når en kvinne prøver å jobbe deltid, Robin. De sier at hun har fri. Og så fryser de henne ut. Og så tar de fondene fra henne, ett etter ett, fordi alle vet at å forvalte penger er en fulltidsjobb.» «Det er vanskelig å forvalte penger i mindre enn fem dager i uken.» Jeg sier ingenting. Han prøver en annen taktikk. «Hvis det er penger det er snakk om?» «Nei, det er tid.» «Å ja. Sed fugit interea, fugit inreparabile tempus.» «Hvis det betyr at du ikke burde sitte foran en skjerm i fjorten timer i døgnet, så ja.» Robin kommer rundt på min side av bordet og blir stående der med den tafattheten som de kaller verdighet. «Jeg kommer til å savne deg, Kate.» Som et svar gir jeg ham en klem; kanskje den første som noen gang er gitt i kontorene til Edwin Morgan Forster. Så går jeg hjem og passer på å løpe over gresset.
      40
    Moderskapets domstol
HUN VAR IKKE REDD for domstolen lenger. De hadde ikke noe mer på henne. Ingenting de kunne sikte henne for som hun ikke hadde beskyldt seg selv for tusen ganger. Så der var hun altså og følte seg selvsikker i all stillhet, og så sa de navnet til det neste vitnet, og plutselig visste hun at hun var ferdig. Hennes tid var omme. Da hun sjanglet forover og følte seg litt kvalm, klamret hendene seg til eikekanten på tiltalebenken. Her kom den personen som kjente henne aller best. «Retten innkaller Mrs. Jean Reddy.» Den tiltalte ble urolig av å se moren gå inn i vitneboksen for å vitne mot henne, men det var noe ved den gamle damens fremtoning som hun anså som besynderlig oppmuntrende. Det tok henne et par sekunder å finne ut hva det var: Moren hadde på seg den røde kashmir-kardiganen som Kate hadde gitt henne til jul, over den blomstrete blusen som hun hadde kjøpt på Liberty’s og gitt henne i bursdagspresang for nesten to år siden. De plaggene som skulle brukes til pent, ble nå brukt for første gang. «Ditt fulle navn, takk.» «Jean Katharine Reddy.» «Og ditt forhold til den tiltalte.» «Kath – Katharine er datteren min. Jeg er moren hennes.» Aktoren har ikke bare reist seg opp, men står på tærne av opphisselse. «Mrs. Reddy, din datter er beskyldt for å sette sin jobb foran sine barns ve og vel. Er det en korrekt beskrivelse av situasjonen slik du har observert den?» «Nei.» «Snakk høyere, takk,» brøler dommeren. Mamma prøver igjen. Tydelig nervøs trekker hun i armbåndet sitt. «Nei, Katharine er nært knyttet til barna sine og er en hardt-arbeidende kvinne, har alltid vært det. Ivrig på å komme videre og bli bedre.» «Ja, ja,» glefser aktoren, «men jeg forstår at hun for øyeblikket ikke bor sammen med mannen sin, Richard Shattock, som forlot henne etter å ha sagt at hun ‘ikke hadde lagt merke til at han var der’?» Kvinnen på tiltalebenken gir fra seg et svakt stønn. Moren til Kate vet ikke at Richard har gått fra henne. Men Jean Reddy tar imot nyheten som en bokser som tar imot et slag, og skyter elegant tilbake: «Ingen sier at det er lett. Menn ønsker å bli passet på, og det er tøft for en kvinne når hun har en jobb i tillegg. Det er så mange som krever noe av Kath, jeg har sett at det til tider har gjort henne syk.» «Mrs. Reddy, kjenner du navnet Jack Abelhammer?» spør aktoren med et fort, stramt smil. «Nei. Nei!» Den tiltalte har klatret over tiltalebenken og stiller seg foran dommeren iført en Gap-T-skjorte i størrelse XXXL med grevlinghund-motiv. «Greit, hva vil du jeg skal si? Skyldig? Er det det du vil jeg skal si? Du skyr virkelig ingen midler for å bevise at jeg ikke kan leve livet mitt, gjør du vel?» «Stille!» tordner dommeren. «Mrs. Shattock, hvis du avbryter én gang til, vil jeg stevne deg for ringeakt for retten.» «Vel, det er helt i orden, for jeg føler en total forakt for denne domstolen og alle mennene her.» Og så begynner hun å gråte, mens hun forbanner seg selv for å være så svak. «Jean Reddy,» gjenopptar aktoren, men vitnet hører ikke på ham. Hun har også gått ned fra boksen. Hun nærmer seg den gråtende kvinnen, som hun legger armene rundt. Og så snur moren seg mot dommeren: «Og hva med deg, ærede dommer? Hvem skal lage middagen din i kveld? Det er vel ikke du, er det?» «For Guds skyld,» spytter dommeren. «Folk som deg har ikke den fjerneste forståelse for kvinner som Katharine. Og du tror at du kan dømme over henne. Du burde skamme deg,» sier Jean Reddy stille, men med en slik styrke som flere generasjoner av barn hadde hørt i stemmen hennes når hun irettesatte en bølle i skolegården. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.