Bokutdrag 80

      41
    Baby, det er deg

DEN DAGEN Seymour Troy Stratton kom til verden, føk oljeprisene til himmels på grunn av et statskupp i Qatar, mens aksjeverdiene stupte over hele kloden, godt hjulpet av en rentestigning uten sidestykke fra den allmektige sentralbanken i USA. I Storbritannia alene falt verdien til de 100 største børsnoterte selskapene med 20 milliarder pund. Et mindre jordskjelv utenfor Kyoto frembrakte ytterligere sjokkbølger i et verdenssamfunn som allerede var rystet. Ingenting av dette hadde noen uheldig innvirkning på mor og barn, som slumret fredfullt bak forhenget i avlukket sitt i fjerde etasje på barselavdelingen på sykehuset i Gower Street. På vei nedover korridoren for å besøke dem ble jeg overveldet av minnene om dette stedet – jordmødrene i de blå pysjamasene sine, de grå dørene som første akt i livet blir spilt bak, om igjen og om igjen, av små kvinner og høye kvinner og en kvinne som sto i en rulletrapp på T-banen i lunsjpausen da vannet gikk. Et sted for smerte og stolthet. Kjøtt og blod. De nyfødtes uprøvde og overveldende skrik; mødrenes ansikter salte av glede. Når du er her, tror du at du vet hva som er viktig. Og du har rett. Det er ikke petidinen som sier det, det er Guds egen sannhet. Om kort tid er du nødt til å dra ut i verden igjen og late som om du har glemt, late som om det er bedre ting å ta seg til. Men det er ikke det. Alle mødre vet hvordan det føltes da hjertekammeret åpnet seg og kjærligheten strømmet inn. Alt annet er bare støy og menn. «Jeg har bare lyst til å se på ham,» sier Candy. Støttet opp med puter har kollegaen min kneppet opp alle knappene i den hvite kniplingenattkjolen min for å gi sønnen sin tilgang til brystene sine. Brystvortene ligner på mørke frukter. Hun støtter hodet hans i den høyre håndflaten sin mens munnen hans suger grådig. «Jeg har ikke lyst til å gjøre noe annet enn å se på ham, Kate. Det er normalt, ikke sant?» «Fullstendig normalt.» Jeg har kjøpt en bjørnen Paddington-rangle til barnet, den bamsen med rød hatt som Emily pleide å like så godt, og en kurv med amerikanske muffins til moren hans. Candy sier at hun må få vekk kiloene med en gang, og så, fordi hun har hendene fulle, putter jeg smule på smule inn i den ikke-protesterende munnen hennes. «Ungen kommer til å suge sideflesket av deg, Cand.» «Å, så flott. Hvor lenge kan jeg amme? I tjue år?» «De kommer dessverre og arresterer deg etter en tid. Av og til tenker jeg at de sikkert ville ha sendt barnevernet på meg hvis de visste hvor lidenskapelig opptatt jeg er av Ben.» «Det har du ikke sagt noe om,» irettesetter hun med et trett smil. «Jeg prøvde virkelig. Den dagen i Corney & Barrow. Men du kan ikke forstå det før du opplever det.» Candy bøyer hodet og lukter på hodet til sønnen sin. «En gutt, Kate. Jeg har laget en. Er ikke det stilig, kanskje?» Som alle nyfødte ting ser Seymour Stratton eldgammel ut, tusen år gammel. Øyenbrynet hans rynker seg enten av visdom eller forfjamselse. Det er ennå ikke mulig å spekulere over hvilken type mann han kommer til å bli, men for øyeblikket er han helt og holdent lykkelig som den han er, i armene på en kvinne.

      Epilog:
    Hva Kate gjorde etterpå
JEG TROR KANSKJE AT EN SLUTT ikke kommer på tale. Hjulene på bussen de går rundt rundt rundt, gjennom hele byen. Men det var mye som skjedde, og enkelte ting forble som før. Tre måneder etter at Seymour ble født gikk Candy tilbake i jobben i EMF, og hadde plassert ungen i en barnehage i nærheten av Liverpool Street som var dyrere enn Dorcheser hotell. Candy regnet med at hvert bleieskift kostet henne 20 dollar. «Det er jævla dyrt for én bæsj, hva?» I telefonen hørtes hun ut som den samme gamle Candy, men jeg visste at den Candy’en, Candy’en Før Barn, var borte. Og ganske riktig: Snart følte hun at alle de lange, ubarmhjertige timene hun hadde sittet på jobb i hele sitt voksne liv uten å klage, var tåpelige og unødvendige. Hun mislikte at Rod Task kalte det «lunsjtid» når hun prøvde å gå fra jobb kl. 17.30. Hun mislikte at hun ikke fikk være sammen med sønnen sin på dagtid. Da Seymour var sju måneder gammel, gikk Candy inn på Rods kontor og fortalte sjefen sin at hun var nødt til å gjøre det slutt med ham. Hun hadde problemer med engasjementsnivået hans; det var for høyt. Hun dro tilbake til New Jersey, ble boende sammen med moren sin en stund til hun skaffet seg et eget sted å bo. Candy sa at Seymour hadde fått henne til å forstå hva moren hennes var til for. Ikke lenge etterpå oppdaget hun at det var en nisje i det ekspanderende postordremarkedet, og startet en virksomhet som på kort tid gjorde henne til en av Fortune magazines «Ansikter å se opp til». Mye Mas & Litt Moro var en kjede som solgte sexleketøy til kvinnelige ledere, som har alt, bortsett fra tid til fornøyelser. En eske med prøver ble sendt til meg i England, og den ble åpnet ved frokostbordet en gang Barbara og Donald var på besøk. Mange vil nok si at denne halvtimen kan regnes som høydepunktet i ekteskapet vårt, da Richard lot som om vibratorene var en haug med kjøkkenutstyr. Min kjære Momo ble værende i EMF, der hun fløy oppover stigen så å si uten å berøre trinnene. Det anstrøket av stål som hun har i personligheten sin, og som jeg hadde bitt meg merke i første gang vi møttes, viste seg å være uvurderlig, på samme måte som evnen hennes til å lytte og ta til seg kundenes ønsker. Fra tid til annen ringte hun meg for å få råd, midt på dagen på dametoalettet, mens hviskingen halvveis druknet i do da hun trakk ned. Om sommeren stjal hun seg et par dager fri og kom og besøkte oss. For første gang i livet sitt var Emily imponert over meg: Etter så lang tid hadde moren hennes endelig klart å trylle fram en ordentlig prinsesse. «Er du Prinsesse Jasmine fra Aladdin?» spurte Em, og Momo sa: «Jeg er egentlig Tornerose. Jeg befant meg i en slags søvn, og så kom mammaen din og vekket meg.» Debra oppdaget at Jim hadde et forhold til en kvinne i Hong Kong. De skilte seg, og Deb begynte å jobbe firedagersuke i advokatfirmaet sitt. Like etter fant hun ut at noen av de største kundene hennes var blitt tatt fra henne, men hun lot det passere. Hun skulle slå tilbake, sa hun til seg selv, når Felix og Ruby ble større. Deb og jeg planlegger en helg sammen på et kurbad, og så langt har vi bare avlyst fire ganger. Winston fortsatte på filosofistudiene ved University of East London, og for avhandlingen i etikk, «Hvordan vet vi hva som er rett?», oppnådde han årets beste karakter. For å finansiere det siste studieåret solgte han Pegasus, som uten vanskeligheter begynte på en ny karriere innen rallybilkjøring. Viftende med en skyldbetynget og derfor strålende referanse fra meg fikk Paula jobb som praktikant for B-skuespiller Adolf Brock og hans kone, tidligere Miss Bulgaria. En tid bodde familien på Plaza hotell i New York inntil Paula, som hadde utsikt til Central Park fra rommet sitt, kunngjorde at hun følte seg innesperret, og familien Brock flyttet lydig til Maine. Etter den morgenen på skøytebanen så jeg aldri Jack Abelhammer igjen. Jeg fikk ny e-post-adresse fordi jeg visste at jeg ikke hadde stor nok viljestyrke til å la være å svare på en henvendelse fra ham. Jeg visste også at ekteskapet mitt bare ville ha en sjanse hvis jeg ga slipp på fantasielskeren min: Hvis Jack var det stedet jeg dro for å ha det moro, hva reduserte det Richard til? Likevel forventer en del av meg at navnet hans dukker opp i innboksen min når jeg slår på datamaskinen. Folk sier at tiden leger alle sår. Hvilke folk? Hva er det de snakker om? Jeg tror at enkelte følelser som du opplever i livet, er skrevet med merkeblekk, og at det beste du kan håpe på, er at de falmer litt i årenes løp. Jeg gikk aldri til sengs med Jack – noe jeg angrer kolossalt på – men den elendige maten og de nydelige sangene på Sinatra Inn var den beste sex’en jeg aldri hadde. Når du har opplevd så sterke følelser for en mann og han forsvinner ut av livet ditt, begynner du etter hvert å tro at det bare var ren innbilning, og at den andre personen spaserte bort uten merker, uten arr. Men kanskje den andre følte det på samme måte. Jeg har fremdeles den siste mailen som han sendte meg.
    Fra: Jack Abelhammer Til: Kate Reddy Jeg har ikke hørt fra deg på ganske lang tid, så jeg arbeider med en teori om at du har viet deg til kastanjer og moderskapet på fulltid. Men jeg vet at du vil komme tilbake. Leve den kastanjeplukkende heltinnen … Rod i EMF sa at du har flyttet fra London. Husker du hva faren din kalte Sinatra? Den ulykkelige kjærlighetens skytshelgen. Det beste med ulykkelig kjærlighet er at det er den eneste som varer. din for evig, Jack
Richard og jeg solgte Hackney-leiligheten, flyttet til Derbyshire, ikke langt fra familien min, og kjøpte et sted i utkanten av en markedsby med utsikt og en hestehage. (Jeg hadde bestandig ønsket meg en hestehage, og nå da jeg hadde en, ante jeg ikke hva jeg skulle bruke den til.) Det er mye som må gjøres med huset, men det er et par rom som ser bra ut, og resten kan vente. Ungene elsker å ha god plass å løpe omkring på, og Richard er i sitt rette element. Når han ikke jobber med det nye kunstsenteret, bygger han et steingjerde, og hvert femte minutt spør han om jeg vil komme og se. Ikke lenge etter at jeg sa opp jobben, fikk jeg en telefon fra Robin Cooper-Clark som spurte om jeg ville være med og forvalte et hedgefond. Deltidsjobb, et minimum med utenlandsreiser, bare løfter, som jeg visste ville gå opp i røyk i kampens hete. Det var fristende; med pengene han tilbød meg kunne jeg kjøpe halve landsbyen, og vi har det ganske stramt med bare Richards inntekt, men da Emily hørte at jeg nevnte navnet Robin, stivnet hun og sa: «Ikke snakk med ham.» Cooper-Clark var et navn hun forbandt med fienden. Jeg har blitt litt bedre kjent med datteren min i det siste. Et par måneder etter at jeg sluttet å jobbe innså jeg at de nøye tilmålte minuttene ved sengekanten ikke hadde fortalt meg noe om det som virkelig foregikk i hodet til Em. Sånt noe kommer spontant, du kan ikke tvinge det ut. Du må bare være i nærheten når det skjer. Når det gjelder broren hennes, blir han bare søtere og søtere og samtidig mer og mer rampete. Nylig oppdaget han Lego, som han bygger et gjerde med, og hvert femte minutt spør han om jeg vil komme og se. Richard og jeg tok med oss begge ungene for å hilse på Sally Cooper-Clark. Hun var akkurat så snill og hjertelig som Robin hadde beskrevet, og jeg kunne se at hun hadde gitt ham roen og smidigheten tilbake, for ikke å si de ulastelige skjortene. På veien hjem forlot jeg Rich og ungene i ti minutter mens de satt i hagen til en pub, og jeg spaserte bort til kirken og ned bakken til Jill Cooper-Clarks grav. Merkelig, ikke sant, at man ønsker å søke tilbake til det fysiske stedet der noen ligger begravet? Hvis Jill er noe sted nå, så er hun alle steder. Men ikke desto mindre sto jeg der, foran den pene, hvite gravsteinen med den lysegrå inskripsjonen. Nederst står det: Hun var høyt elsket. Jeg snakket egentlig ikke høyt – dette var Sussex, for Guds skyld – men jeg tenkte på alle de tingene som jeg ville at Jill skulle vite om. Det blir sagt at kvinner trenger rollemodeller, og jeg antar at vi gjør det, men det er ikke bare karrierejegere som kan oppnå gode resultater. Det finnes en valuta som vi aldri ble oppfordret til å handle med i EMF, og her var Jill den rikeste personen jeg noen gang hadde truffet. Og jeg? Hva skjedde egentlig med meg? Vel, jeg tilbrakte litt tid sammen med meg selv, et temmelig utilfredsstillende selskap. Jeg satte stor pris på å følge Emily til skolen og hente henne ved porten; vannpyttene er dekket med is på denne tiden av året, og vi liker å stå på dem og vente på at det skal knake. Mens Emily var på skolen puslet Ben og jeg rundt i huset og drakk morgenkaffen sammen med andre mødre med små barn. Jeg kjedet meg nesten i hjel. Eksemen min forsvant, men kinnene mine var såre av å forsøke å holde ansiktet i vennlige og interesserte folder. Når jeg sto i kø i banken, tok jeg meg selv i å smugtitte på valutakursene. Jeg har en følelse av at de tenkte jeg planla å begå et ran. Så, for et par dager siden, fikk jeg en telefon fra Julie. Det var fra en sprakende mobil, men jeg skjønte at hun gråt. I et kort øyeblikk tenkte jeg at det måtte være noe med mamma, og magen min forsvant ned i en gruvesjakt, men det var ikke det; fabrikken der Julie arbeider på akkord, hadde gått konkurs. Eieren hadde stukket av; bobestyrere var tilkalt. De satte hengelås på dørene. Alle kvinnene som fremdeles hadde stått ved maskinene sine, sto nå ute i gården og skalv. Kunne jeg komme ned dit? Nei, sa jeg. Ben måtte ha lunsjen sin, og dessuten så visste jeg egentlig ikke hva jeg kunne gjøre fra eller til. Da Julie svarte, var det med en stemme som jeg husket fra barndommen, den som lillesøsteren min brukte når hun lurte på om hun kunne legge seg sammen med meg mens de rasende stemmene til moren og faren vår presset seg gjennom plankegulvet. «Men jeg har sagt til alle at du er forretningskvinne, Kath, og du vil kunne fortelle oss hva som er hva.» Børstet håret, tok på leppestift og gravde Armani-jakken fram fra garderobeskapet i gjesterommet. Jeg hadde lyst til å se ut som den kvinnen Julie hadde beskrevet for kollegene sine. Da jeg trakk på meg jakken, var det som å være i uniform igjen: den grå ullen impregnert med lukten av makt, av penger som ble laget og ting som ble gjort. Jeg strevde med å plassere Ben i bilsetet – begynte å bli for lite, må skaffe nytt – og kjørte ned til industriområdet. Det var ikke vanskelig å finne stedet. Tradisjonelle, engelske dukkehus sto det på skiltet på gjerdet, og over det hang det en plakat: Opphørssalg – alt skal bort! På gårdsplassen var det rundt førti kvinner: sydamer, mange ikledd de utroligste sarier. Gruppen løste seg opp idet jeg ankom, og det var som å gå gjennom en flokk med tropiske fugler. Jeg veivet det gamle American Express-plastkortet mitt mot fyren som sto ved en av sidedørene, sa at jeg kom fra London og skulle kjøpe noen varer. På innsiden sto de uferdige dukkehusene: bitte små sofaer, fotskamler, gardinkapper i fløyel, toaletter i porselen som ventet på tresetene sine, staselige pianoer på størrelse med pudderdåser. «Hva kan vi gjøre, Kath?» spurte Julie da jeg kom ut. Overhodet ingenting. «Jeg skal prøve å finne ut hva som har skjedd.» Dagen etter fulgte jeg Em til skolen, plasserte en henrykt Ben hos hans like henrykte bestemor og tok toget til London. Taxi gjennom byen til Bedrifts- og foretaksregisteret; det tok ikke lang tid å få ut regnskapene til dukkehus-folkene for de siste fem årene. Du skulle ha sett dem. Virksomheten var en ruin – forsvunne marginer, ingen kapitalplassering, masse gjeld, en fullstendig økonomisk søppelhaug. På toget på vei nordover igjen prøvde jeg å lese avisen, men bokstavene ville ikke stå i ro. Det var massevis av etiske fond der ute som ønsket å investere i rene kvinnebedrifter; det var noe jeg visste bedre enn de fleste andre. Penger det bare var å forsyne seg av, egentlig. Men da toget stanset i Chesterfield med et rykk, ristet det litt vett i meg. Kate Reddy, hvordan kan du overhodet tenke tanken. Påta deg noe sånt? Du må jo være spenna gæern, jente. Spik spenna gæern. Kl. 19.37: Leggetid. Pusser tenner, leser Katten i hatten 2 ganger, Godnatt, Måne 4 ganger, 3 x Ugleunger, toalettbesøk (4), potteforsøk (3), tid gått før lyset er slukket: 48 minutter. Må bli bedre. Kl. 20.37: Ringer Candy Stratton i New Jersey for å diskutere postordremarked og postordredistribusjon med henblikk på globalt dukkehusfirma. «Det var det jeg visste,» huier hun. «Jeg sonderer bare terrenget for en venninne.» «Ja da, sikkert. Si at hun må ha på den røde bh’en sin når hun skal skaffe finansiering.» Kl. 21.11: Ringer Gerry hos Dickinson Bishop i New York. Sjekker fond som er spesielt øremerket for investeringer i rene kvinnebedrifter. Gerry sier det er et røverkjøp: «Etiske fond er det nye Viagra, Katie.» Kl. 22.27: Ben har tisset i sengen. Skifter laken. Prøver å finne Up-and-go-bleie. Hvor er bleiene? Kl. 23.48: Vekker Momo Gumeratne hjemme, for å spørre om arbeidere i den srilankiske hjelpeorganisasjonen hun har anbefalt kan lage trerammer til dukkehusene. «Kate,» sier hun. «Kan jeg få bli med på prosjektet?» «Det finnes ikke noe prosjekt. Legg deg til å sove igjen.» Midnatt: Tar vannglass opp til Emily. De store, grå øynene stirrer på meg i mørket. «Mamma, du tenker på noe,» sier hun anklagende. «Ja, vennen min, det er lov, vet du. Har du lyst til å hjelpe mamma med å lage et slott?» «Ja, men det må ha et tårn der Tornerose kan sove.» «Ja, det må det.» Kl. 01.01: Fremdeles tid til å se gjennom fabrikkens regnskaper. Det som trengs, er en ordentlig markedsplan og litt varespredning. Hva med en serie med bygninger i stedet for det ene tradisjonelle, georgianske byhuset? Et New York-hus med sandstensfasade, kanskje? En hytte, kontorer, borger, skip, Emilys slott. Richard kunne tegne dem. Kl. 01.37: «Kate, hva er det du driver med? Klokka er to.» Mannen min Richard står i kjøkkendøren. Rich med sine uendeligheter av engelsk fornuftighet og sin uslåelige godhet. «Elskling,» sier han, «det er veldig sent.» «Jeg kommer snart.» «Hva er det du gjør?» «Ingenting.» Han myser nysgjerrig på meg. «Hva slags ingenting?» «Å, jeg funderer bare over innredningen her, skjønner du.» Han løfter et øyenbryn. «Ingen grunn til bekymring. Varm min side av sengen, så kommer jeg snart.» Kysset han planter på pannen min er like mye et spørsmål som en gave. Jeg ser etter mannen min når han går opp og har lyst til å følge etter ham, men jeg kan bare ikke forlate kjøkkenet i en slik forfatning. Jeg kan bare ikke det. Det ser ut som om det har vært en fryktelig slåsskamp her; en liten forsvarsmur er under bygging, og det er Legoklosser over det hele. I mitt fravær har tre epler og tre satsumer blitt lagt oppi den store glassbollen, men ingen har vurdert å fjerne den gamle frukten som ligger under, og pærene i bunnen har begynt å svette ut klebrig, gul harpiks. Idet jeg kaster hver eneste pære i søppelbøtta, bekymrer jeg meg over kostnadene. Etter å ha vasket og tørket bollen gnir jeg forsiktig bort ethvert anstrøk av gult kliss fra de andre fruktene og legger dem tilbake. Det eneste jeg behøver å gjøre nå, er å ordne med matboksen til Emily til i morgen tidlig, sjekke når Ben skal til legen, undersøke om jeg kan komme meg derfra til banken og snakke med kontakten min der, innkalle til et møte med fabrikkarbeiderne, ringe bobestyrer, og likevel rekke å hente Emily på skolen. Kylling ut av fryser. Være kylling og skulke FAU-møte. Emily ønsker seg hest. Over mitt lik. Hvem er det som vil ende opp med å rydde i stallen? Bursdagen til Rich – overraskelsesmiddag? Brød. Melk. Honning. Og så var det noe mer. Jeg vet at det var noe mer. Men hva?
    Dette var det aller siste bokutdraget. Les alle utdragene her.