Bondefanget

Maktsyk, kjendiskåt og selvforherligende. Nei, Carl I. Hagen (63) snakker ikke om seg selv, men om Kjell Magne Bondevik.

DA CARL I. HAGENS MAMMA i 1973 så sin sønn i Dagbladet første gang, gråt hun.

– «Hvordan kan du ødelegge livet ditt sånn? Hva ville far ha sagt?» Jeg ødela mitt gode navn og rykte. Jeg var direktør i Tate&Lyle, en respektert person. Tenk å rote seg bort i Anders Langes parti som bare var noe tøys, forteller Hagen om morens reaksjon.

– Siden ble det bare verre?

– Ja. He-he.

Hvis Carl I. Hagens mor ikke hadde vært isolert i sin Alzheimer-verden på sykehjemmet, kunne hun nå sett sin sønn på visepresidentens respektable stortingskontor. En bajas som ble besteborger. Men aldri politisk ren nok til å sitte ved samme forhandlingsbord som de andre borgerlige. Derfor er Kjell Magne Bondevik skurken i Hagens fortelling, presten som lar landets nest største parti vansmekte i utlendighet og fratar nasjonen et levedyktig ikke-sosialistisk flertall fordi «menneskesynet» til Hagens flokk er forkastelig. 

PÅ ONSDAG TAR HAN hevn, i form av 550 memoarsider dryppende av fråde mot mannen som rev bort partieierens dagdrøm om å bli nest etter kongen. Riktignok har Hagen bedrevet øvelsesskyting i flere år allerede. Men det er bare i bøker man kan pepre fienden uten motstand. Hagen skal snart fortelle oss hvordan han stiller opp blinkene.

Men han må også få avsløre hvordan han har gått omveier rundt kvinner for ikke å sette fyr på sjalusien til sin minst like giftige og uerstattelige våpendrager Eli, hvordan han har snodd seg for å unngå skattefuten – og når gikk det egentlig opp for ham at han var blitt Carl I. Hagen?

– Det var valgnatta i 1979, da jeg ble valgets seierherre med 2,5 prosents oppslutning på landsbasis, men med fire innvalgte i Oslo bystyre, og jeg ble portrettintervjuet i Aftenposten. Den høsten var det mange som snakket om Carl I. Hagens parti og Carl I. Hagen.

Siden har han med sine store Graff-tegnede nesebor sniffet seg fram til de mest salgbare sakene. Han kunne til og med ha endt opp ved kongens bord. Men så var det Bondevik …

– Hvorfor misliker du ham så sterkt?

Hagen blir stille et øyeblikk. Så renner det ut – som et foredrag, ikke et Hagen-kjapt svar.

Første ankepunkt mener han er en helt objektiv observasjon: Hvordan Bondevik gjennom hele sin karriere så sterkt har forhindret fornuftige samtaler mellom alle ikke-sosialistiske partier. Ifølge Frp-veteranen er resultatet at politikere nå oppfører seg som småunger som ikke kan snakke sammen, diskutere og i det minste forsøke å finne fram til samlende holdepunkter for et troverdig regjeringsalternativ. Men så hans rent subjektive inntrykk:

– I alle situasjoner har Kjell Magne Bondevik vært på jakt etter makt, posisjoner, selvforherligelse og satt seg selv i sentrum av oppmerksomheten.

– Akkurat som deg?

– Jeg har også vært på jakt etter oppmerksomhet, men det har vært som et virkemiddel for å få oppslutning om Fremskrittspartiets politikk og saker. Mitt inntrykk er at det for Bondevik har vært et mål, ikke et virkemiddel.

– Hvordan?

– I mange sammenhenger legger han til et eller annet kjent navn ved siden av sitt eget, namedropping heter det vel på engelsk. Du vil framstå som en viktig og betydningsfull person ved å snakke om at du har møtt den og den. I mange intervjuer og taler har han helt unødvendig lagt inn: «Sist jeg snakket med Kofi Annan, sist jeg snakket med Bill Clinton ...». 

HAGEN HOLDER ÅPENBART løftet han ga tidligere i år i Dagbladet: I boka kommer det saftige personangrep. Utfallene mot Bondevik ble sterkere og hyppigere etter at han som parlamentarisk leder satte foten ned for Hagen som stortingspresident. Overskrifter fra høsten 2001 var blant andre: «Slik skal Bondevik ydmykes», «Straffer Bondevik med prestekutt». Seinere kom klassikeren, også den i Dagbladet: «Bondevik står og ser på at norske jenter blir voldtatt.» Så i 2005 kom nådeskuddet: «Det blir ingen borgerlig regjering med Bondevik som statsminister.»

– Ja, jeg kunne vært stortingspresident om Bondevik hadde ønsket det. Men dette handler ikke om hevn. Jeg var veldig skuffet og irritert da jeg ikke ble president, men det har ikke fulgt meg videre. Flere ganger har jeg faktisk vært glad for at jeg ikke fikk vervet. For jeg fikk dermed styrt overføringen av posisjoner til min etterfølger på en mye ryddigere måte. Og jeg har virkelig sagt mye rart om KrF og Bondevik tidligere også.

– Men alle utfallene mot Bondevik minner om en gutt som blir dødelig såret over ikke å få nok anerkjennelse, denne gangen fra presten?

– Det vil du sikkert kunne si.

– Og når du ikke blir elsket nok, skal du ta ham?

– He-he, nei, det vedkjenner jeg meg ikke. Alt dette har med politikk å gjøre. Du vil finne en rød tråd gjennom alle mine år: Det er meningsløst å ikke prøve å finne et samarbeid.

– Du kunne også blitt statsråd hadde det ikke vært for Bondevik?

– Ja … eller nei, statsråd er ikke sikkert, for det forutsetter enighet om politikk. Det har jeg aldri garantert. Det som jeg er kritisk ti, er at vi ikke engang har forsøkt. Det burde vi ha gjort i 1997 og 2001.

NÅR HAGEN SITTER I SOFAEN SIN på visepresidentkontoret, med doble dører og behagelig takhøyde, er det ingen synlige tegn på at Bondeviks avvisning plager ham det minste. En meterhøy avisbunke er nylig ryddet fra bordet. På en hylle står en brannbil og Frp-effekter. Det er riktignok ikke ildsted og like mange kvadratmeter som i stortingspresident Thorbjørn Jaglands suite innerst i gangen. Men utsikten mot Karl Johan og det lysende Fremskrittspartiet-skiltet på Tostrupgården er upåklagelig. Herfra henger han og Eli ut av vinduet på 17. mai med barnebarna ved siden av seg. Det er mange år siden han virkelig ble sett på med forakt av arrogante Høyre-folk i stortingsrestauranten. Et av mange paradokser med Hagen og Frp er at selv om de aldri så mye strever for å komme inn i varmen, er det nettopp fordi de står utenfor at velgerne har strømmet til. Og er det så smart å skjelle ut dem man er avhengig av å bygge tillit til, over lang tid?

– Du har hatt ambisjoner om å bli statsråd og stortingspresident, samtidig som du fortsatte med nedrige personangrep og furter over bagateller. Det kan synes som om du er stormannsgal og smålig på samme tid?

– Sikkert! Men det er klart landets nest største parti skal ha regjeringsambisjoner. Jeg ville ikke kalle det stormannsgal, men respekt for egne velgere.

– Men personangrepene: Kan det hende du har mistet enhver form for anstendighet etter å ha vært Carl I. Hagen i så lang tid?

– Det vil sikkert mange hevde.

– Hva sier du selv?

– Det kan godt være. Det kan godt være.

Han tar en klassisk Hagen. Han bare gliser, godtar alt som blir slengt ut og gjentar at «alt det stygge som kan sies, er sagt om meg før».

Det er samme strategi han bruker når Eli kjefter på hjemmebane. Da smiler han og sier: «Si fra når du er ferdig.»

MEN FRP-HØVDINGEN vet svært godt når han har gått for langt. Han prøver konstant å sniffe hva folk flest mener, men den finstemte luktesansen kan ta feil.

Da statsminister Kjell Magne Bondevik ble sykmeldt i 1998 for en depressiv reaksjon, sa han umiddelbart at «det er positivt at statsministeren følger opp signalet om større åpenhet om psykiske lidelser». Uka etter, da Hagen syntes å merke at folk vitset om at de ville «ta en Bondevik», skiftet Hagen. «Det må vurderes om statsministerens helsetilstand er slik at det kan settes spørsmålstegn ved om han har den helse som er nødvendig for en statsminister som skal takle mulige krisesituasjoner for landet.»

– Jeg beklager det utspillet. Det er riktig at et land over lang tid ikke kan ha en statsminister som er syk. Men utspillet kom for tidlig. Og i Norge er det en del man ikke kan si, selv om det er sant. Dette var et eksempel.

– Ville du hatt mange utfall mot Bondevik hvis han hadde vært populær?

– Sikkert ikke. Jeg er helt åpen på slike ting. Hvis en person er usedvanlig populær, taper man på å kritisere vedkommende sterkt.

Hagen spår at det er en annen nestor i norsk politikk som heller ikke vil like boka. Ungdomshelten hans, Kåre Willoch, har i årevis kranglet om hva som egentlig skjedde da han gikk av i 1986.

– Jeg vet at han vil bli sur. For jeg skriver sannheten, og den vil han ikke skal komme fram. Jeg beskriver hvordan jeg innvilget hans bønn om å slippe å være statsminister. Det vil han protestere kraftig på. Bondevik, derimot, tror jeg vil holde seg i ro og benytte en teknikk jeg også bruker noen ganger: «Den mannen har ikke injurierende kraft.»

HAGEN TRENGER IKKE å lete lenge etter en som virkelig har fornærmende kraft. Han kan bare åpne døra hjemme. Der står Eli, nyrik etter fjorårets giftige bokutslipp av utroskapsrykter, horehushint og forsøksvise karakterdrap. Den tabloide festen toppet hun med kjærlighet og sjalusi.

– Jeg er fryktelig sjalu, innrømmet Eli Hagen i et portrettintervju i Magasinet i fjor.

– Opp gjennom åra har han fått masse kjærlighetsbrev. Det de som skriver ikke vet, er at jeg åpner all posten hans. Og jeg må innrømme at jeg konfiskerer noen brev. Det man ikke vet, har man ikke vondt av, sa Eli Hagen.

Ektemannen har ingen problemer med å snakke om sjalusien.

– Elis sjalusi er noe jeg egentlig har tatt som et godt tegn på at hun er glad i meg, men fra tid til annen har det også vært litt ubehagelig og en smule problematisk. Jeg har av og til måtte sikre at jeg var minst mulig alene med andre kvinner, særlig dem jeg visste Eli var sjalu på. Til enhver tid måtte hun vite hvor jeg var og hvorfor.

– Hvilke kvinner var det?

– Det var blant andre Anne Enger Lahnstein, i tillegg til Siv Jensen slik Eli skriver i sin bok. Eli skjelte meg ut når hun mente jeg med lyst i blikket så på andre kvinner. Det skjedde av og til.

– Det høres fryktelig slitsomt ut?

– Jo, men det var også en fordel at hun passet på meg. Hun har vært med på mange reiser som min sekretær, såkalt «koffertbærer», og som utsendt fra partiet sentralt for å skaffe partiet goodwill og positiv oppmerksomhet. På amerikansk vis ble vi et team som drev valgkamp og partibygging sammen. Etter hvert ble det en vane å unngå situasjoner som kunne skape misforståelser hos Eli. 

CARL VET HVA ekteskapsbrudd koster. Stinn av selvtillit, men blakk av barnebidrag og høye utgifter, skrev han i 1984 sine første memoarer, «Ærlighet varer lengst», i håp om at boka ville redde økonomien. Det gjorde den ikke. I stedet fikk han partiet til å hjelpe seg. I 1992 avslørte Dagbladet at han i flere år hadde en ukjent ytelse fra Frp på 250 000 kroner i året. Dette viste seg seinere å også inkludere barnebidrag. I årevis hadde altså småkårsfolkets talsmann hatt en bedre lønn enn statsministeren.

– Jeg har alltid gjort det jeg kunne for å begrense min skatt. Derfor har jeg aldri snakket negativt om andre som gjør det. Og partiet fikk ikke noen merbelastning. Det var jeg som tok straffeskatten da likningskontoret gransket meg.

– Og nå granskes dere igjen for de hyggelige turene med ektefeller betalt av Stortinget?

– Det har vært kjent siden 1998. Vi hadde spart penger. Hvorfor skulle vi ikke benytte dem til faglige studieturer? Det jeg aksepterer fullt ut, er gråsonen på grunn av ektefellenes deltakelse. Det er det eneste.

– I hvilken grad har alle sakene om dine personlige økonomiske forhold vært et symptom på at du og partiet har vært ett?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg ser det ikke slik.

– Men partiet har vært deg helt siden 1978?

– Nei, det aksepterer jeg ikke. Vi har demokratiske organer på lik linje med andre partier. Da må du si det samme om Bondevik. Hans ord var også lov helt til han gikk av.

– Bondevik har ikke ekskludert fullt så mange som deg?

– Nei, det er riktig.

– Han har heller ikke hatt sin Bjørg ansatt?

– Det er også riktig. Jeg aksepterer at Eli og jeg har vært spesielle. Men kampene internt i 1994 og 2001 viser at det har vært en reell diskusjon om partiets sjel.

– Partiet er i det minste ditt livsverk?

– Ja, jeg skal være så overlegen, bleiete og skrytende og si: Hadde ikke jeg blitt formann i 1978, hadde ikke Frp vært landets nest største parti i dag. Jeg tviler på at det i det hele tatt hadde eksistert. 

LA OSS SI AT HAGEN REDDET PARTIET og Bondevik har ødelagt for ikke-sosialistisk samling, hva har han selv bidratt med i det norske samfunnet? I boka vurderer han riktignok seg selv kritisk, men det er for at han ved ulike korsveier ikke manøvrerte smartere. Det grunnleggende spørsmålet om hva han har betydd for andre enn partiet, svarer han ikke på. Derfor kommer hans politiske testament i kortform her:

– Jeg har levert en masse nye ideer og forslag som andre til dels har tatt opp seinere.

– Jeg har bidratt til å hindre at vi har et veldig sterkt innvandringsfiendtlig parti som ville vært verre enn oss.

– Jeg har gitt det norske folk mye god underholdning og skapt hendelser som folk har hatt glede av og ergret seg over.

– Jeg har vært en fargeklatt i norsk politikk. Det er viktig for å stimulere interessen for politikk.

– Jeg står bak ordningen med dokument8-forslag, private forslag som gjør at Stortinget ikke går på tomgang.

– Jeg har bidratt indirekte og direkte til at vi har en mye bedre kontroll med statsforvaltningen.

– Jeg har bidratt til at vi trolig får et mer effektivt riksrettssystem.

Den tidligere partieieren ser svært tilfreds ut der han sitter i sin blå stoffsofa.

– Noe negativt som gnager på samvittigheten?

– Det har jeg helt sikkert, men det overlater jeg til dere å identifisere. 

RETT NOK HAR INGEN ANDRE blitt så grundig vurdert og bokstavelig talt anmeldt for å være en fare for norsk offentlighet. Onsdag er det Hagens tur til å skrive sitt eget liv. Det er bare så synd han har så vanskelig for det. Forlaget skal ikke bare ha slitt ut et skrin med rødtusj. De har vært tvunget til å ta fram både kost og sparkel for å redde et haltende språk.

– Hvorfor skriver du så dårlig, men snakker så effektivt?

– Når jeg snakker, har jeg i stemmen et allsidig instrument: Volum, trykk og tonefall. Jeg får et helt annet register. Men resultatet på trykk er ikke blitt så ille. Jeg har som du skjønner hatt konsulenthjelp.

– Du er ikke redd for at dommen over boka blir at den er like lang og kjedelig som Bondeviks?

– Nei, det er jeg ikke. Det kan jeg garantere at den ikke blir. Jeg får enten terningkast 6 eller 1.

magasinet@dagbladet.no

BOKAKTUELL: - Jeg får enten terningkast 6 eller 1, sier Hagen om sine memoarer som kommer ut på onsdag.
<B>PÅ HYTTA: I barndommens paradis, Skjellvika i Sandefjord, 11 år gammel.
15 ÅR: Og aktiv tennisspiller. Utenfor barndomshjemmet på Røa.
INGENIØRSOLDAT: Moro med troppen på Hvalsmoen, Hønefoss i 1964. Carl (t.v.) var hovedtillitsvalgt.
TREKLØVER: Ekteparet Hagen i godt lag med Siv Jensen under årets valgvake på Wallmanns Salonger i Oslo
KUET AV KONA: - Eli kunne skjelle meg ut når hun mente jeg så med lyst i blikket på andre kvinner. Det skjedde av og til, sier Carl I. Hagen.
SVIGERS: Biltur på 80-tallet med Elis foreldre og datter.
ELI ORDNER: Carl har ikke vært hos frisøren siden 1979.