Bondeviks mektige brorskap

Statsminister Kjell Magne Bondevik og flere KrF-topper pleier nær kontakt med et hemmelig nettverk styrt av høyrevridde kristne i USA.

SVARTE AMBASSADEBILER ruller ned oppkjørselen til en hvitmalt villa der tennisbanen og svømmebassenget ligger på hver sin kant av den velstelte hagen med utsikt over Washington D.C. Det er tidlig morgenkaldt og bønnefrokosten i hovedkvarteret til The Fellowship Foundation, Cedars, er over.The Fellowship Foundation er et mektig og hemmelig nettverk som er styrt av høyrevridde kristne i USA i mer enn 50 år. Nettverket rekrutterer høytstående ledere fra hele verden med et overordnet mål: «Gjennom Kristus å finne en bedre hverdag med hensikt å jobbe for et lederskap styrt av Gud i hjem, lokalsamfunn, nasjonen, verden og på alle nivå i samfunnet.»HAN SOM VANLIGVIS leder møtene går denne morgenen ned til bilen sin. Navnet er Edwin Meese (73), den erkekonservative republikaneren Ronald Reagan utpekte til justisminister i 1985. Han gikk av tre år seinere, etter at en 800 sider lang rapport satte spørsmålstegn ved den omstridte politikerens moralske integritet. Ingen tiltale ble tatt ut. To år tidligere var han sterkt involvert i Iran/Contras-saken, en av de største politiske skandalene i USA etter Watergate. I den samme oppkjørselen har sjåføren til den norske ambassadøren ofte sittet og ventet på sin sjef. Men denne tirsdagen i midten av november er ambassadør Knut Vollebæk (58) i New York for å følge statsminister Bondeviks program. KJELL MAGNE BONDEVIK ville også ha kjent seg igjen i det velstående strøket, en halv times kjøring utenfor den amerikanske hovedstaden. Ifølge det offisielle programmet for hans besøk til Washington i desember 2001, noen måneder etter at han ble statsminister for andre gang, skulle han ikke vært her. Likevel spiste han middag på Cedars med en av stiftelsens mest sentrale menn, avtroppende justisminister John Ashcroft (62).Ashcroft er ikke mindre omstridt enn Edwin Meese. Den iherdige abortmotstanderen ble hentet fra ytterste høyre fløy av det republikanske partiet da George W. Bush trengte en justisminister i sin første presidentperiode. Han vil først og fremst huskes for Patriot Act, som gir politi og påtalemakt dramatisk utvidede fullmakter. Under ham har USA innført hemmelige militærdomstoler. Han ønsket også å rekruttere millioner av amerikanere til et «nasjonalt system for rapportering av mistenkelig og potensielt terroristrelatert aktivitet». «En plan Josef Stalin ville likt,» kommenterte avisa Boston Globe i 2002.- Hvis jeg fikk sjansen til å få vedtatt bare en eneste lov, skulle det være å grunnlovfeste retten til liv for alle ufødte barn, uttalte Ashcroft til The New Yorker.I Justisdepartementet har han montert et forheng foran art deco-statuen av Fru Justitia, slik at hennes ene, blottede bryst ikke skal komme på TV sammen med ham noen gang.BONDEVIK OG VOLLEBÆK er bare de siste i en lang rekke KrF-ere som har pleid nær kontakt med medlemmer av Fellowship-stiftelsen de siste tiåra. Kontakten ble opprettet allerede i 1946 da stiftelsens leder besøkte Norge for å rekruttere støttespillere på Stortinget.Det første skriftlige beviset på en konkret personlig forbindelse stammer fra 1969 da daværende nestformann i KrF, Kåre Kristiansen, sto oppført som «Key Contact» i et dokument fra stiftelsens arkiv Dagbladet har fått tilgang til. Seinere har blant andre partileder Dagfinn Høybråten og stortingsrepresentant Lars Rise (KrF) hatt kontakt med stiftelsen.Kjell Magne Bondeviks forhold startet da han møtte dagens leder Dougals «Doug» Coe (74) for over tjue år siden.AMBASSADØR VOLLEBÆKS residens 17. november 2004: Kjell Magne Bondevik og Knut Vollebæk håndhilser på Douglas Johnston (66), en av deltakerne på møtet om interreligiøs dialog. Johnston leder International Center for Religion and Diplomacy, en organisasjon nært knyttet til Fellowship-stiftelsen, som Johnston tidligere satt i styret for.Før møtet starter og før Dagbladet overhodet har snakket med Bondevik eller noen andre i hans følge om Fellowship-stiftelsen, kommer statsministeren uoppfordret bort til reporter og fotograf:- Jeg hører dere lusker i buskene ved Cedars?- Hvor hørte du det?Han svarer ikke.- Du har vært der?- Ja, ja, det er ikke noe mystisk ved det, dere må ikke ende opp som sekulærfundamentalister, sier Bondevik med et flir.I et intervju om saken noen timer seinere gjentar Bondevik hvor «ufarlig» Cedars er: - De har ikke politisk makt, og det er ikke poenget deres heller. Poenget er å bringe sammen mennesker som har en religiøs dimensjon i sitt liv, ikke bare kristne. Jeg har aldri opplevd at de har vært opptatt av å utøve politisk makt.Dagbladets gjennomgang av dokumenter fra amerikanske arkiver, artikler i amerikansk presse og intervjuer med sentrale kilder viser at den norske statsministeren deltar aktivt i en organisasjon han i beste fall ikke vet hva er.Under en rekke navn, blant annet National Committee for Christian Leadership, International Christian Leadership, the National Leadership Council, Fellowship House, the Fellowship Foundation, the National Fellowship Council og the International Foundation, har stiftelsen gjennom 50 år utøvd politisk makt og knyttet nettverk over hele verden. Internt kaller de seg «Familien». DET HELE STARTET med en nordmann. Den sterkt troende Abraham Vereide fra Gloppen i Sogn og Fjordane emigrerte til USA i 1905, der han etter hvert ble utdannet metodistprest. Det viste seg at vestlendingen var utrustet med en virketrang og et mot som gjorde ham i stand til å påvirke verdens mektigste menn. I 1934 fikk han det for seg at byen han bodde i, Seattle, var i ferd med å bli ødelagt av korrupsjon og syndig livsførsel. Og fra andre siden av Beringstredet truet Sovjet-kommunistene med å erobre Det frie Amerika. På den tida var det antatt at en eventuell sovjetisk invasjon ville starte nettopp i Seattle.En natt han ble liggende våken og gruble, fikk han det for seg at USA bare kunne reddes gjennom bønnens kraft. Dagen etter la han en storstilt plan: frokostbønn mot korrupsjon, synd og kommunisme. Bønnevirksomheten spredte seg som ild på prærien. Stadig flere framtredende politikere og forretningsmenn søkte til arrangementene.Vereides misjonstanke var elitistisk: Andre kunne konsentrere seg om å frelse hverdagsmennesker, Ver-eide ville omvende maktmenneskene. I 1942 kom han til Washington, og snart var bønnegruppene i gang i Kongressen. Mot slutten av 2. verdenskrig møtte en tredel av USAs senatorer på Vereides ukentlige bønnemøter.Utvandreren fra Gloppen hadde bygd en så unik maktbase at myndighetene i Washington ønsket at Vereide ved krigens slutt skulle overvære dannelsen av FN. Våren 1945 reiste han til San Francisco for å delta på de første møtene i det som seinere ble De Forente Nasjoner.EN AV MARSHALL-PLANENS viktigste administratorer, Donald Stone, var styremedlem i Fellowship-stiftelsen. Dermed fikk Vereide innflytelse over hvordan USAs storstilte redningsplan for Europa skulle utformes. I 1946 var Vereide på reise i Europa, blant annet Norge, der han møtte kong Haakon og partilederne på Stortinget. Her drøftet han Marshall-hjelpen og behovet for å bygge opp nasjonale bønnefrokoster i gamlelandet.Arkivmateriale viser at Vereide foretok flere reiser til Europa. Organisasjonen het den gang International Christian Leadership. I Storbritannia fikk han i stand et samarbeid med British Victory Fellowship, og i Tyskland med den tidligere «brunstripete» KFUM-lederen Gustav Adolf Gedat, som seinere ble et sentralt medlem av Bundestag.Vereides nettverk ble stadig mektigere, ikke minst takket være den kommunisthatende senatoren Joseph McCarthy. I 1955 møttes tjenestemenn fra Pentagon i det daværende hovedkvarteret til Vereides organisasjon for å planlegge en verdensomspennende antikommunistisk kampanje godkjent av CIA. International Christian Leadership finansierte en film kalt «Militant frihet», som ble brukt av Pentagon. 1953 BLE ET MERKEÅR for Vereide. President Dwight D. Eisenhower gikk - etter lang tids nøling - endelig med på å arrangere historiens første Presidential Prayer Breakfast. Hvert år siden har denne verdensbegivenheten samlet tusenvis av deltakere i Washington, alltid med den amerikanske presidenten til stede. Arrangementet har etter hvert blitt en så sterk tradisjon og innvevd med det politiske miljøet i USA at de fleste som deltar, tror frokosten er sponset av Kongressen eller til og med presidenten.Samtidig har det gjennom åra også blitt så stue-reint i nær sagt alle partier, at selv SVs partileder Kristin Halvorsen deltok da utenrikskomiteen besøkte Washington. DEN NASJONALE BØNNEFROKOSTEN er imidlertid den eneste utadrettede aktiviteten av Fellowship-stiftelsens virksomhet. For i 1966, noen år før han døde i en alder av 83, skrev Vereide at det var på tide «å skjule det institusjonelle bildet» av stiftelsen. Organisasjonen skulle ikke lenger rekruttere medlemmer offentlig. «Det har alltid vært én mann eller en liten kjerne som har hatt den rette visjonen for sitt land og blitt bevisst hva et {lsquo}lederskap styrt av Gud\' betyr åndelig for en nasjon og for verden. Det er disse mennene, knyttet sammen, som kan lykkes med visjonen Gud ga meg for mange år siden.»Seinere samme år var detaljene på plass:«Bevegelsens image vil og bør være at lekfolk søker et fellesskap frigjort fra organisasjonstanken - intet medlemskap, ingen kontingent og ingen søken etter offentlighet,» skriver to av lederne i et notat til styret.En konkret plan for hvordan organisasjonen skulle omformes ble lagt. Prinsippet til Vereide om at det viktigste er å spre Jesu ord til de mektige i samfunnet, ble ført videre. Men fra nå av ble arbeidet i langt større grad skjult for offentlig innsyn. Historiske kilder avslører imidlertid en utstrakt aktivitet i mange land. Her er et lite utvalg:I 1984 ble den tidligere generalen i El Salvador, Carlos Eugenio Vides Casanova, invitert til bønnefrokosten i Washington slik at han kunne møte amerikanske tjenestemenn. Han ble seinere tiltalt og funnet skyldig av en sivil rett i Florida for tortur av flere tusen sivile i hjemlandet. Fra nabolandet Honduras kom også general Gustavo Alvarez Martinez til Washington i 1984 med samme formål. Han ble seinere knyttet til CIA og hemmelige dødsskvadroner som opererte i Honduras. Stiftelsen jobbet i det skjulte under Camp David-forhandlingene i 1978, i samarbeid med president Jimmy Carter, for å få til en verdensomspennende bønn med den israelske statsministeren Menachem Begin og den egyptiske presidenten, Anwar Sadat.I 2001 hjalp stiftelsen å arrangere et hemmelig møte i hovedkvarteret mellom president Joseph Kabila fra Den demokratiske republikken Kongo og Rwandas president Paul Kagame. Det ble det første i en rekke møter som førte til en midlertidig fredsslutning.Presidenten i stiftelsen, Richard Carver, innrømmer overfor Dagbladet at flere av organisasjonenes støttespillere nå jobber for å bringe deres budskap ut til de krigførende parter i Sudans krigsherjede område, Darfur.Cedars blir ikke bare brukt som en møteplass for storpolitiske ledere. Doug Coe fortalte til Los Angeles Times i 2002 at den eksentriske popstjerna Michael Jackson bodde der sammen med sine barn i forbindelse med en konsert samme år. - INGEN POLITIKERE MED ambisjoner i amerikansk samfunnsliv vil finne på å kritisere at enkeltpersoner møtes til bønn. Selv om Fellowship-stiftelsen åpenbart har hatt en politisk agenda helt fra starten av, har de funnet en måte å blande religion og politikk på som har gjort dem nesten uangripelige, sier nestsjef Bill Allison i Center for Public Integrity, en uavhengig, ikke-kommersiell organisasjon som overvåker amerikansk samfunnsliv fra Washington. - Andre lobbyister må oppgi hvem de jobber for, hvor mye de tar betalt og hvem de møter. Og de må betale skatt. Alt dette slipper denne stiftelsen. - Men de sier de bare jobber for å spre Jesu lære...?- Vel, ta vekk de fine ordene fra Jesus om ydmykhet og kjærlighet og se på hva de faktisk gjør politisk. Og så tenker du deg at de i stedet hadde hatt en typisk venstreradikal agenda... Det ville blitt oppstyr. Se bare hvordan John Kerry ble kritisert for å møte nordvietnamesiske ledere i Paris etter at han kom tilbake fra krigen. Og det gjorde han som ung student uten politiske verv. Mens Fellowship-stiftelsen bruker kongressmedlemmer til å drive frilansdiplomati både her hjemme og internasjonalt. Det er bekymringsfullt, sier Allison til Dagbladet.Han har problemer med å skjønne hvordan en ambassadør og en statsminister kan ha så tett kontakt med en organisasjon som er så lite åpen som Fellowship-stiftelsen. - Det er ingenting galt i å delta på de årlige bønnefrokostene, for de er åpne for innsyn fra offentligheten. Det er også helt greit for politikere å ta imot representanter for stiftelsen på kontoret. Men når du tilbringer tid i hovedkvarteret til en organisasjon som er så hemmelighetsfull, burde varselklokkene ringe, sier Allison. DET GJØR DE IKKE FOR Bondevik og Vollebæk. Statsministeren hevder han besøker Cedars som privatperson, mens ambassadøren deltar fordi han er ambassadør. - Det er alltid som privatperson jeg er der. Det er fullt tillatt og ikke noe mystisk ved det, sier Bondevik til Dagbladet i Washington 17. november.- Hvorfor deltar du?- Jeg har behov for en menneskelig og åndelig utvikling, og det kan jeg få stimulans til der, sammen med andre ledere, både internasjonale og amerikanske. To uker seinere, etter at han har fått sitatene fra Dagbladet til gjennomlesing, presiserer Bondevik:- Til vanlig er jeg der som privatperson. En gang ble det imidlertid arrangert en middag for at jeg skulle få treffe justisminister John Ashcroft. Da framførte jeg som statsminister min motstand mot dødsstraff.Men møtet sto verken da på - eller er seinere lagt til - det offisielle programmet til den norske statsministeren.Vollebæk er alltid på Cedars som embetsmann. - Jeg deltar fordi det er interessante mennesker der. Jeg treffer medlemmer av Kongressen, administrasjonen, kolleger og andre diplomater. - Du deltar som ambassadør?- Ja, som jeg deltar i mange andre sammenhenger. Det er noe av det jeg er betalt for: Å skaffe meg kontakter.DERMED MØTER VOLLEBÆK omstridte politikere som John Ashcroft i egenskap av embetsmann. Den norske statsministeren hevder derimot at han pleier omgang med dem som privatperson. Dagbladet har snakket med forgjengeren til Vollebæk, Tom Vraalsen. I løpet av fem år som ambassadør deltok han aldri på Cedars. - Organisasjonen er ukjent for meg. Jeg er også sikker på at jeg aldri mottok noen invitasjon til deres møter, sier Vraalsen, som var bistandsminister (Sp) i Syse-regjeringen (1989-90). At folk kommer til Cedars av ulike grunner er nettopp en av kongstankene til dem som står bak. Som Abraham Vereide skrev allerede på 60-tallet: «Ikke tilknyttet noen kristen organisasjon. Ikke antikirke. De {lsquo}ikke-kirkelige\' eller {lsquo}toppledere i trøbbel\' vil trolig akseptere en invitasjon til lunsj eller frokost, men ikke en invitasjon til en samling i en kirke.» I dag hevder organisasjonen at du ikke engang trenger å tro at Jesus er Guds sønn. Vereides etterfølger, Doug Coe, har til og med fjernet ordet kristen fra innpakningspapiret. Hvorfor gjør Fellowship-stiftelsen den retoriske øvelsen? EN SOM HAR FÅTT SVAR på det fra de innerste kretsene i nettverket er den amerikanske skribenten og universitetslæreren Jeffrey Sharlet ved Center for Religion and Media ved New York University. Våren 2002 bodde han sammen med gruppen av unge frivillige menn i Ivanwald, et hus like ved hovedkvarteret Cedars. Resultatet av Sharlets opphold ble en 20 siders artikkel i anerkjente Harper\'s Magazine i mars 2003.I tillegg til å lære om Jesus, har «aspirantene» ansvaret for å klippe gresset og holde de mange eiendommene til stiftelsen i god stand utvendig. De står også for serveringen i stiftelsens hus for kongressmedlemmer i sentrum av Washington. En dag Sharlet jobbet der, traff han Doug Coe, som var i gang med å veilede det republikanske kongressmedlemmet Todd Tiahrt fra Kansas.Tiahrt ville vite den beste strategien «for kristne til å vinne kappløpet med muslimene». Ifølge ham «får muslimene for mange babyer, mens amerikanerne dreper for mange av sine». Coe var enig i at det kunne være et problem, men han var ifølge Sharlets artikkel mer opptatt av at merkelapper som «kristen» kunne komme i veien for kongressrepresentantens bønn. «Religion tar fokuset bort fra Jesus [...] Vi må ta Jesus ut av den religiøse innpakningen,» sa Coe.«Ok, hvordan gjør vi det?» spurte Tiahrt. «En pakt,» sa Coe.«Som mafiaen,» klargjorde Coe.«Se på deres sterke bånd. Du skjønner, for dem er det ære. For oss er det Jesus.»Så gikk Coe over til å liste opp andre menn som har forandret verden gjennom styrken til pakten de har knyttet til sine «brødre»: «Se på Hitler, Lenin, Ho Chi Minh, bin Laden.» Familien , som Doug Coe kaller stiftelsen, eier selvfølgelig et våpen disse lederne manglet: Den «totale Jesus» av Kristus brorskap.«Det er hva du får med en pakt. Jesus pluss intet,» sa Coe, ifølge Sharlets artikkel. Doug Coe stakk også innom Ivanwald mens Jeffrey Sharlet var til stede. Da gjentok han hvor viktig «pakten» er. «En pakt er mektig. Komme dere på hvem som ellers har laget en pakt med sine venner?» spurte Coe.«Hitler,» svarte Andrew fra Australia.«Ja, Hitler laget en pakt. Mafiaen lager en pakt. Det er en mektig ting.»RÅDHUSET I ARLINGTON, Virginia, 16. november 2004: Kommunen arrangerer høring om en bitter nabostrid mellom Cedars og de i gata som ikke er tilknyttet Fellowship-stiftelsen. Dagbladet møter presidenten for organisasjonen, Richard Carver. I 1984 utnevnte Ronald Reagan den mangeårige republikanske ordføreren i Peoria, Illinois, til nestsjef i Luftforsvaret. Carver, som nå er styreformann i en teknologibedrift, benekter beskrivelsene i Sharlets artikkel.- Han feilsiterte Doug grovt. Likevel - og jeg var ikke der da han sa det, jeg vet bare det han fortalte meg - hvis en diktator tok til seg Jesu lære, ville folk, som ellers ville lidd under alle problemene av å være underlagt en diktator, få livene sine snudd på hodet over natta. Ideen om en pakt likner det Jesus og disiplene gjorde: Jesus ba dem bringe budskapet ut til resten av verden, sier president Carver. Ifølge Harper\'s Magazine var derimot sitatene i saken svært korrekte:- I tillegg til vår grundige faktasjekk og juridiske gjennomgang, ringte vi stiftelsen og mange enkeltpersoner knyttet til den for å få kommentarer til innholdet i Sharlets artikkel. Ingen svarte på våre henvendelser. Og i de nesten to åra som er gått siden, har ingen, så langt jeg vet, rettet noen konkrete anklager mot fakta i artikkelen, forteller redaktør Bill Wasik i Harper\'s Magazine i en e-post til Dagbladet.I LIKHET MED BONDEVIK, hevder Carver at Fellowship-stiftelsen overhodet ikke har makt.- Ja, vi tilstreber faktisk å ikke ha det, sier han. - Det er ikke en organisasjon. Vi er bare en gruppe individer som prøver å spre budskapet til Jesus. - Dere er inndelt i kjernegrupper over hele verden...?- Vel, ja, men de er enkeltpersoner som bare støtter andre som har liknende oppgaver. Og den personen er uavhengig av de andre bortsett fra at vi kan hjelpe dem med en form for administrasjon. Ingen styrer over noen. - Det er også et sett av regler som bestemmer virksomheten til kjernegruppene?- Nei, det er det ikke. Dokumenter Jeffrey Sharlet kopierte mens han var innenfor stiftelsen forteller en annen historie: «Vår felles avtale om \'kjernegrupper\'... Medlemmer av \'Familien\' skal danne en \'kjernegruppe\', eller en \'celle\', som defineres som en \'offentlig usynlig, men privat identifiserbar gruppe av kamerater\'.» Et dokument kalt «Tanker om en kjernegruppe» forklarer at «Kommunister brukte celler som sin grunnstruktur. Mafiaen opererte slik, og grunnstrukturen til marinejegerne er firemannslaget. Hitler, Lenin og mange andre forsto betydningen av makta til en liten kjerne av mennesker».Et annet dokument med overskriften «Tanker og prinsipper om Familien» beskriver politiske retningslinjer, som:«Punkt 21. Vi anerkjenner stillingen og ansvaret sekulære ledere har for å fremme Hans kongedømme. (...)Punkt 24. Vi ønsker et lederskap styrt av Gud - ledere på alle nivåer i samfunnet som styrer etter ånden.»Når ei kjernegruppe er dannet, kan den sette i gang arbeidet:«Den viktigste oppgaven til en kjernegruppe er ikke å bli en \'aksjonsgruppe\', men en usynlig \'gruppe for tro\'. Men aktiviteten vil normalt bestemmes på bakgrunn av enighet oppnådd i tro og bønn rundt Jesus Kristus.» SOM FIRE ANDRE SENTRALE personer i Fellowship-stiftelsen, kan heller ikke president Carver svare på hvilke nordmenn som har vært på Cedars eller danner kjernegrupper i Norge.- Jeg kjenner mange rundt omkring i verden som har et forhold til Fellowship-stiftelsen. Det er trolig en person som vet alt det du vil vite, men selv ikke jeg vet hvem det er. - Det virker ikke akkurat som om det er en særlig gjennomsiktig organisasjon?- Det er akkurat det motsatte. Vi kunne ikke ha vært mer gjennomsiktig. Vi gjør absolutt ingenting for å skjule noe.- Kan vi komme på besøk i morgen?- Ja, selvsagt. Men Cedars fungerer fordi det er anonymt. Folk vet ikke hvor det er eller hva som foregår der inne. Hvis det var kjent nøyaktig hvor stedet ligger og hvem som bor der, vil risikoen øke for at noe vil hende.- Dere er redd terrorister?- Ja, selvsagt. TO DAGER ETTER TAR vi forsikringen om åpenhet på ordet og går sakte opp innkjørselen til Cedars. Uten kamera og uten notisblokk. Det var gjestfrihet med betingelser. En pent kledd dame i 40-åra står rank ved inngangen. Vi er ventet.- Velkommen, det er så fint å se dere. Jeg er vertinnen i huset og vil ta dere rundt på en «girly tour», sier Jill Kamp Melton. Fellowship-stiftelsen kjøpte villaen i 1978. Kommunens arkiver viser at den i år er verdsatt til 40 millioner kroner. Stiftelsen er registrert som en non-profit-organisasjon, og eiendommen reguleres som om den er eid av en kirke. Derfor betaler de ikke skatt. På den 27 mål store tomta omkranser majestetiske magnoliaer og sedertrær villaen som den eksentriske milliardæren Howard Hughes eide før Fellowship-stiftelsen. Om ikke de som befolker villaen nå er like sære, er de like eksklusive. Flere kilder hevder at huset står på lista til CIA over «safe houses». I den veltrimmede hagen arbeider sju-åtte menn fra Ivanwald. På kjøkkenet og i strykerommet står unge kvinner fra Potomac Point, den tilsvarende institusjonen for unge damer. Når de serverer de framstående gjestene, er leppestift og «kvinnelig bekledning» påkrevd, ifølge Jeffrey Sharlets artikkel i Harper\'s.- HER ER DERES STORE landsmann, Abraham Vereide, sier Jill Kamp Melton og peker på et stort portrett i den ene stua.- Inn der kan vi ikke gå. Den ugandiske ambassadøren har et møte med noen av våre folk.I vinterhagen dekker unge kvinner, alle kledd i skjørt, et bord og Melton inspiserer at det ser riktig ut.- Prinsesse Elisabeth av Serbia kommer til lunsj, skjønner dere. Er det ikke nydelig her?- Staselig og smakfullt.- Ja, ikke sant. I dag tidlig så jeg en hjort helt inntil huset. Om vinteren gjør snøen stedet eventyrlig.I andre etasje viser hun oss suitene, oppkalt etter store predikanter, en president og to Fellowship-koryfeer: Luther, Wesley, Calvin, Lincoln, Vereide og Carver. - Dette er et av de fineste, sier Melton mens vi står i Lincoln-suiten.- Så dette er det politiske rommet da, spør vi.- Nei, nei. Vi driver overhodet ikke med politikk. Da kommer en kraftig, gammel mann inn på rommet. - Jeg har hørt at nordmenn er ærlige mennesker. Er dere det? spør han, tydelig oppbrakt, på randen av raseri.- Ja...- Avtalen var at dere ikke skulle ha med kamera og blokk. Og så har dere det likevel.- Nei, vi holder oss til avtalen og la igjen utstyret i bilen.Skjelvingen avtar og smilet settes på. - Da liker jeg nordmenn likevel, sier Fred Heyn, som har vært aktiv i Fellowship-stiftelsen siden 1960-tallet.På veggene henger et utall fotografier, mange av dem statsledere sammen med sjefen i stiftelsen, Doug Coe. Her er Ronald og Nancy Reagan, George H.W. Bush, tidligere utenriksminister James Baker. Og i trappa ned til kjelleren ser vi Haile Selassie (1892- 1975), den siste keiseren av Etiopia. Dessverre er guiden litt for effektiv til å få mer enn kjappe glimt av alle bildene, bøkene og bibelsitatene. Når vi kommer tilbake til utgangsdøren, skifter vertinnen tempo og smiler bredt: - Er det rom for Gud i deres liv? AMBASSADØR VOLLEBÆKS residens 17. november 2004:- Deler du målet til stiftelsen om «World leader-ship led by God», Bondevik? - Jeg synes det er fint at mennesker som tror på Gud har ledende stillinger, for det gir en større dimensjon enn sekularismen, for ikke å snakke om, som Aril Edvardsen sier, sekulærfundamentalistene som mangler respekt for religion. For meg er det en viktig dimensjon. Jeg synes det er fint å treffe mennesker som deler den, men også de som har en annen tro. Jeg forholder meg bare til de arrangementene jeg deltar i. Jeg har for øvrig ikke noe ansvar for Cedars.Både Bondevik, Vollebæk og alle tilknyttet Fellowship-stiftelsen Dagbladet har snakket med, framhever at Cedars besøkes av personer fra alle religioner og politiske partier. På sett og vis er det riktig.Demokraten Al Gore har kalt Doug Coe en helt. Kong Harald ga foretrede for Doug Coe på Slottet i september 1998. Det pussige er at i motsetning til alle andre som den dagen ble samme ære til del, sto verken tittel eller bakgrunn bak navnet hans.Hillary Clinton har bedt sammen med andre kvinner på Cedars. Prominente muslimer, jøder og buddhister har takket ja til invitasjoner. MEN NÅR MAN SER nøyere på historien, hvem som sitter i ledelsen, hvem som deltar oftest og hvem de har størst innflytelse på i amerikansk politikk, danner det seg et klart bilde:Tuftet på en sterk antikommunisme har Fellowship-stiftelsen utviklet seg videre til å bli en spydspiss for den høyrevridde og konservative evangeliske bevegelsen i USA. Den er på sterk frammarsj, ikke minst bevist gjennom presidentvalget i USA. Etter 11. september 2001 har Fellowship-stiftelsen lagt sterkere vekt utad på dialog med muslimer.Men i et internt dokument Dagbladet har fått tilgang til går det fram at målet er å vinne muslimene over på sin side. Skrevet som en lettfattelig instruksjon går forfatterne gjennom hvordan muslimene misforstår Bibelen og Jesus, hva kristne bør unngå å si til muslimer og hvordan kristne bør overtale dem til å forstå Jesus. Kilder: «Showing Faith in Discretion», Los Angeles Times, 27.9.02. «Jesus Plus Nothing», Harper\'s Magazine, mars 2003. (Les hele artikkelen hans på: www.harpers.org/JesusPlusNothing.html)«Abraham Vereide», av Asbjørn Gjengedal.Dokumenter fra arkivene til Billy Graham Center, Wheaton, Illinois.Interne dokumenter fra Fellowship FoundationArtikler i Washington Post, New York Times m.fl.Center for Christian StatesmanshipArlington Countys register.

Artikkelen fortsetter under annonsen