Bord med utsikt

Den største grunnen til å reise helt opp til Holmenkollen Restaurant er den samme som alltid før: Utsikten.

- NEI, DET ER IKKE noe å si på utsikten! Robinson og Fredag var skjønt enige, der de satt denne svale vårkvelden og så lysene bli tent i hovedstaden. For Holmenkollen Restaurant ligger på det som kanskje er Norges dyreste tomt.

- Hvis maten og servicen er på samme nivå, snakker vi om en soleklar sekser, sa Fredag entusiastisk.

HOLMENKOLLEN RESTAURANT har lange, tunge tradisjoner. Dette er stedet fintfolk og annet turfolk har stukket innom for å hygge seg etter endt søndagstur. Eller et sted det er obligatorisk å besøke når man har utenbys gjester. Ei tid tilbake overtok den profilerte kokken Harald Osa ansvaret for kjøkkenet, og restauranten relanserte seg sjøl som et sted for kjennere av god mat. I dag har den samme Osa også viktige oppgaver i sentrum. Etter at matkunstneren Terje Næss tok sin Michelin-stjerne og stakk, har Osa overtatt ansvaret for gourmetrestauranten Oro. Preger det Holmenkollen Restaurant?

- Det vil vise seg. Jeg skipper den norske trerettersmenyen, åpenbart laget for turister, sa Fredag og vurderte de andre valgene. Det tok ikke så lang tid.

- Nei, ikke så mange valgmuligheter her. To kjøttretter og to fiskeretter, talte Robinson, men la til at en begrenset meny slett ikke behøver å bety en begrenset matopplevelse.

Robinson valgte mozzarellaputer pakket i parmaskinke (105), etterfulgt av urtemarinerte lammekoteletter (255). Fredag gikk for grønn asparges med sitron og urtesmør (98) og dampet kveite (245). På vinsiden ble et kompromiss inngått: Fredag ville ha hvit og fikk ei flaske Chablis Regnard (459,-), som Robinson fikk et par glass av til forretten. Til hovedretten valgte Robinson «husets røde», chilenske Santa Rita, som selges på glass til kr 64.

FREDAG HADDE RETT. En kjølig chablis er perfekt til en deilig vårkveld, ledsaget av nydelig utsikt. Så kom maten.

- Salt. Det er det dette smaker, sa Robinson.

Den italienske osten pakket i italiensk skinke var stekt, og smakte nesten bare salt. Tilbehøret, en hjemmelaget pesto og marinerte, søte tomater var av en annen klasse, men dessverre: De kjempet en forgjeves kamp mot saltbomben fra Italia. Fredags asparges kom med ovnsstekte cherrytomater og smør med konsistens av type flysmør, altså steinhardt - og igjen: stekt parmaskinke. Forskjellen fra Robinsons var at kjøttet her var så grundig stekt at det minnet mest om papp.

- Så langt, ikke spesielt imponerende, mumlet Fredag og samlet krefter for å knekke seg en bit skinke.

Heldigvis gikk det langt bedre med hovedrettene. Robinsons lam var av det svært smakfulle slaget, det kunne kanskje vært litt mindre stekt, men pytt. Tilbehøret - ratatouille, ristet spinat, sopp og kremet saus tilsmakt med rosmarin, var absolutt bra. Fredags fisk ytet akkurat passe motstand, og de ovnsstekte rotfruktene, agurksalaten og løken komplementerte bra.

- Men smør- og dillsausen kunne de spart seg. Dette blir for fett, sa Fredag.

At de små, ovnsstekte potetene som begge fikk servert til, også svømte i fett, gjorde ikke saken bedre.

- Osa og hans folk kunne med fordel tatt en telefon til Grete Roede eller Fedon Lindberg. Dette blir i overkant, sa Fredag.

Måltidet ble avrundet med crème brûlée og sjokolademoussekake, den første en klassiker verden over, den andre ifølge menyen en klassiker på Holmenkollen Restaurant. Det er ikke vanskelig å skjønne noen av delene.

- Deilig! Det har i hvert fall vært en klar stigning. Og er finalen topp, kan en tilgi mye av det som kom før, sa Fredag.

- TOTALT? Jeg vet sannelig ikke. Servicen er hyggelig og korrekt, beliggenheten suveren, men kvaliteten på maten svinger, sa Robinson.

- Enig. Det kan virke som om sjefkokk Osa er opptatt på andre kanter. Men om deler av måltidet var forglemmelig, er utsikten uforglemmelig, sa Fredag og tømte glasset.

<B>SVEVER OVER BYEN:</B> Svever over byen: Avlegger du Holmenkollen Restaurant et besøk, sørg for å få vindusbord. Utsikten vil garantert ikke skuffe.