Børsmyggen

Det finnes to kvinner i Norge som styrer et børsnotert selskap. Live Haukvik Aker (40) er den ene.

AV ALLE DE 180 SELSKAPENE som er notert på Oslo Børs, ledes bare tre av kvinner. To av Anette Olsen, datteren til skipsreder Fred. Olsen. Og bak ei rosa dør i et traurig, flatt betongbygg på et slapsete industriområde ved E18 i Vestfold sitter hun som leder det tredje: Live Haukvik Aker fra Tønsberg. Hun er konsernsjef i Goodtech. - En børsmygg, sier Live Haukvik Aker og ler. Goodtech var en gang en av de helt store børsboblene. Et selskap i eksplosiv vekst med visjoner om å bli best og størst i verden på å rense drikkevann og avløpsvann. - Utgangspunktet var veldig godt, analyserer økonomen Live Haukvik Aker. - De hadde masse kapital og ville lage et miljøteknologiselskap. De kjøpte opp gr|nderselskaper i både inn- og utland for å danne et konsern som skulle utvikle og levere vannrenseteknologi til Norge og i verden. Men så var det det å få alle disse hjernene til å jobbe sammen. I tillegg var nok internkontrollen litt for dårlig. DA HAUKVIK AKER SØKTE seg til Goodtech, hadde de akkurat unnsluppet én konkurs og var i fritt fall mot den neste. Man må jo undre seg litt over hvorfor noen ønsker seg inn i noe slikt, men det gjorde hun. Hun begynte som økonomidirektør. - Du må ha vært på desperat jobbjakt?- Nei, det var jeg ikke. Jeg trodde at Goodtech var over den verste kneika, men det viste det seg snart at det ikke var. - Du gikk rett om bord i et synkende skip?- Jeg gjorde i grunnen det. Det var mye gjeld. - Hva tenkte du etter hvert som du fant ut om tingenes tilstand? - Jeg tenkte at jeg får holde ut litt til. DA HUN ETTER BARE TRE MÅNEDER ble tilbudt å rykke opp fra økonomidirektør og til topps som konserndirektør, burde hun selvsagt takket nei. - Jeg vurderte fram og tilbake. På den ene siden tenkte jeg at dette var en stor risiko. På den annen side tenkte jeg at det var en kjempemulighet. Jeg visste jo hvilke grep som måtte tas for å komme på fote igjen. Helt enkle grep. De enkle grepene var å kvitte seg med 70 av 130 ansatte. Hun la ned avdelingen i England, en avdeling i Bergen og en avdeling i Trondheim, og så nedbemannet hun konsernledelsen. De enkle grepene har snudd den negative trenden, og i år kommer selskapet til å gå med et lite overskudd. Det første på fem år. - Kan «vi har ikke bruk for deg lenger» sies på en hyggelig måte?Hun tenker seg om, men slettes ikke lenge. - Jo, jeg tror jeg kan si det på en ordentlig måte, dersom det settes inn i en sammenheng. Men jeg husker første gangen jeg sa opp en voksen mann, og han begynte å gråte. Det er en naturlig reaksjon, og det å sitte der da og få til balansen mellom å være et medmenneske og den som kommer med det dårlige budskapet, er ikke lett. - Tror du at kvinner er flinkere til det der? - Jeg tror vi er flinkere til å være tett på. At vi tør å vise følelser. Og selv i slike spørsmål blir man profesjonell. Det er som en lege som må komme med dårlige nyheter. Det er en del av jobben, og vil man ha en jobb som dette, må man ha guts til å bli upopulær. AT HUN ENDTE OPP som økonom var tilfeldig. Etter gymnaset i Tønsberg, hun var rødruss, dro hun til Z|rich i Sveits som au pair. Og da mannen i huset var økonom, tenkte hun at det kunne være noe. Hun flyttet til Fribourg og tok fire års økonomiutdannelse. Siden har hun fylt CV-en i mange år, som revisor for KPMG i Norge og Tsjekkia, hun har vært i klesselskapet Adelsten og i smykkeselskapet A. Holthe i Arendal. I denne perioden ukependlet hun fra Tønsberg til Arendal. - Da var Fanny ett år, og det var litt, eh... begynner hun, stanser og begynner heller et annet sted. - Hadde mannen min pendlet, hadde ingen sagt noe på det, men det var en veldig slitsom periode. - Er det noen som reagerer på at du tar slike valg? - Jeg får jo sånne Tårnfrid-kommentarer. På fleip, selvsagt, men en vits har jo alltid et alvor i seg. - Føler du deg truffet av den sammenlikningen?- Nei. Man kan være en god mamma selv om man ikke er der hele tida. Og jeg kan ikke bli med på alt. Jeg går glipp av noen fotballkamper, noen avslutninger og foreldrekaffe. - Får du dårlig samvittighet av det?- Nei, det gjør jeg ikke, fordi jeg vet at barna har det bra. Jeg har stor tro på at barn skal være selvstendige. Og, sier hun og nøler: - Dette er det litt farlig å si, men jeg mener at det er enorm fokusering på barn og barns behov. Samfunnet er veldig lagt opp slik at alt skal skje på barnas premisser. Det er ikke sikkert at det alltid er riktig. Nå vil Live Haukvik Aker snakke fag. Om ulike renseteknologier, om humus og kjemiske forbindelser, om smak og lukt, om klor og farlige forbindelser, og de 180 vannverkene som sender helt urenset vann til abonnentene. - I verden er det to milliarder som ikke har bra nok sanitære forhold og drikkevann. - Dere har et enormt vekstpotensial?- Ja, nå er vi ikke alene på markedet, men det føles meningsfylt å jobbe med rent vann. BORTSETT FRA DEN ROSA DØRA til kontoret, som ikke hun har valgt fargen på, tvert om, hun hadde helst sett den hvit, men bortsett fra den døra er det ikke mye feminin touch på direktørkontoret. Det ser ut som kontoret til hvilken som helst kjedelig middelaldrende mann. Hyller med permer i alle farger og en sliten grønn plante i hjørnet. Ikke engang et bilde av mannen, som er sykepleierstudent, eller av de to barna Fanny og Alexander. - Nei, det er ikke så mye sånt. På den nederste hylla der er det litt forskjellige ting Fanny kan leke med når hun får være med meg på jobb lørdag og søndag. Og så er det kanskje veskene, da, sier hun. Under skrivebordet er det linet opp fem vesker. - De er til forskjellige formål. Den store svarte er fra den gangen jeg var revisor. Den svarte er den peneste, men litt upraktisk, og den brune er gammel. Den røde er litt porno, men den jeg bruker mest. God plass og god å bære. Og den siste der er håndveska, da. - HVORFOR TROR DU at det er så få kvinnelige ledere? - Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje at færre kvinner enn menn velger karriere. Mange kvinner vil ha i pose og sekk. De vil ha karriere samtidig som de vil ha ansvar hjemme. Det går ikke!- Ikke?- Nei, det er mulig at det er noen få masterminds som klarer det, men jeg er ikke blant dem. Man må ofre noe for å få til noe. Og jeg er jo medlem av de brutte løfters forening. Jeg kan si at i dag kommer jeg tidlig hjem, de lager til mat, og så kommer jeg ikke likevel. Men sånn tror jeg veldig mange har det. - Blir dere snart flere kvinnelige ledere? - Det er ikke mulighetene det skorter på for kvinner i dag. Det er forventningene de setter til seg selv og livet sitt, og de forventningene samfunnet har. Det er det som stopper dem.

    hallgeir.opedal@dagbladet.no