Brakkebygrenda

Eksuteligger Ørjan Moe Kuløy (44) bor på hemmelig adresse. Og mye skal til før han blir kasta ut.

Regndråpene klasker i bakken. Taxisjåføren prøver febrilsk å finne den ukjente adressen. GPS-en også. Han kjører feil, tar u-svinger og tørker vekk dogg på innsida av frontruta. Skogen tetner til, og drosja smyger seg opp en bratt grusvei. Og der – på en gjørmete gårdsplass – står to menn.

Det lukter skog og nytt treverk. De to bygger visst hus.

– Det var som å vinne i Lotto, men uten å ha levert kupong.

Inne hos Ørjan Moe Kuløy lukter det rullings. 44-åringen sitter i en stressless i et lite hus på den lille lysningen i skogen, et bortgjemt sted med hemmelig adresse i Oslo. Han smiler. Det er langt til nærmeste nabo. De fem småhusene ute på tunet er en del av et sosial- og boligpolitisk pilotprosjekt for hjemløse. Husene skal være et alternativ til å bo på gata, og en mulighet til å tilpasse seg en tradisjonell boligsituasjon. Dette er Ørjan Moe Kuløys første bolig siden 1994. De siste åra har han bodd i en okkupert gård på Ila i Oslo. Før det igjen bodde han i brakker og på gata.

– På et tidspunkt bodde jeg sammen med fem–seks mennesker i en brakke på åtte kvadratmeter.

– Jeg orka ikke hospits. Der kan du ikke låne en skrutrekker en gang, fordi det blir ansett som drapsvåpen. Ikke er det lov å ha besøk, og ikke er det lov å slå en spiker i veggen. Slår du inn en spiker, er det rett ut. Jeg tøyde reglene langt, og jeg gjorde det med vilje. Jeg kryper ikke for de folka der, så jeg lot dem kaste meg ut, sier han.

I det nye huset har Ørjan lov til å ha besøk, selv om det ikke akkurat er av prest eller familie, som han sier. Han har samboer. Leppestiften hennes står i vinduskarmen, men hun er ikke hjemme.

– Dama mi og jeg har ikke helt sammenfallende smak når det kommer til interiør, sier han og ler.

Innredningen er foreløpig spartansk. Han har tv-en på en pidestall, to brune stresslesser og et salongbord i stua. Det ligger ei madrass på stuegulvet, og en kompis på soverommet. På stueveggen har han hengt opp et julekort med knappenåler.

– Innredning er nok viktigere for henne enn for meg. Jeg kan spikre opp et teppe foran vinduet, istedenfor å kjøpe gardiner. Men nå som vi har et hus, skal vi nok ut og kjøpe litt stæsj etter hvert. Ørjan Moe Kuløy var gift, og ble skilt. Han hadde jobb, og mista den.

– Tja, hvem er jeg? Jeg er Ørjan. Mister Nobody, sier han og smiler skjevt.

– Jeg har jo en historie som de fleste andre. Jeg har alltid vært glad i å feste, og da jeg ble skilt, var jeg ofte på byen med kompiser. Etter en stund begynte jeg på stoff. Så ble det hardere stoffer, og plutselig dreide hele livet seg om dop.

– Jeg jobber som sjauer, assistent og psykolog, sier Åslaug Lyngset og ler.

Lyngset har kjent Ørjan i flere år, og i dag er hun innom for å se hvordan det står til med ham. Hun er spesialkonsulent i Bydel St. Hanshaugen, bydelen som styrer prosjektet.

– Noen ganger drikker jeg bare kaffe med beboerne, sier hun.

Det norske prosjektet er inspirert av «Skæve Huse», et dansk prosjekt for hjemløse, og som konsulenten har besøkt to ganger. Prosjektet beskrives som en suksess i Danmark.

– Vi har jobbet med utviklingen i to og et halvt år. Sammen med oppsøkende tjenester og frivillige organisasjoner har vi kartlagt de hjemløse, og snakket med dem om hva de vil ha. De har fortalt oss at de ikke orker å bo på store anstalter med mange regler og rammer. Hvis de får velge helt fritt, ønsker de seg en liten hytte for seg selv, langt fra folk, men samtidig sentralt. Det viktigste er at de får være i fred, sier Lyngset.

– Hvilke krav stiller dere til beboerne?

– Vi krever at de har bodd ute over tid, og at de betaler husleie. Utover det forlanger vi ingenting. De som har fått tilbud om å bo her, er kjent i systemet fra før. Det er en blandet gruppe mennesker som ikke har fungert i andre tilbud de har fått, og som har bodd i telt, lavvo eller jordhytter. Ikke alle er rusmisbrukere, heller. For disse menneskene må bolig komme først, andre ting seinere.

Døra er høy og porten vid i småhusene i skogen. Ørjan venter på naboer, og det er varslet at folk med rus- og psykiatriproblemer er på vei. Folk som ikke klarer å bo verken på institusjon eller i hybelhus.

44-åringen er spent.

– Det kan gå bra, og det kan gå til helvete. Det positive for meg er at jeg kommer bort fra miljøet, mens det negative er lovløsheten som kan oppstå når man samler rusmisbrukere i en liten plankeby, sier Ørjan.

En av innvendingene mot prosjektet i Danmark er nettopp at de små husklyngene kan bli gettoer med lovløse tilstander, men verken Åslaug Lyngset eller byrådssekretær Jøran Kallmyr (Frp) tror dette blir noe problem.

– Det er en bevisst strategi at vi har bygd boområder med bare fem hus. Når det er såpass lite og oversiktlig, vil ikke dette bli et problem. Det er dessuten ansatt en bo-oppfølger på stedet, som er her på daglig basis, sier Kallmyr.

Regnet vil ingen ende ta. Utenfor stuevinduet står et bugnende rognebærtre, noe som ifølge Ørjan betyr at sommerværet skulle ha vært bedre. Han er opprinnelig fra Etnedal i Valdres, men han har bodd i Oslo i mange år. Dette er første gang han bor utenfor sentrum.

Utenfor inngangsdøra har han plassert et bilde som minner ham om den danske filmen «Festen». Filmen begynner med et pent og pyntelig familieselskap, men selskapet tar av i alle retninger og til slutt ender det opp i fyll og familietragedie. Ørjan ønsker ikke at det skal flyte ut med fyll og fest i hans nye nabolag. Det er derfor har han lagt bildet foran døra, og det er derfor har han skrevet «No trespassing allowed intruders».

– Det kan bli Det ville vesten. Men det er jeg som er sheriffen her, sier han og flirer.

– Jeg håper virkelig jeg får naboer som er tørre bak øra. Folk som har bodd ute lenge nok, og som setter pris på dette. Ørjan ruller seg en ny røyk. Han har bursdag i dag, sin førtifjerde. Han har på seg en pen, blå skjorte og mørke jeans. Håret er kjemmet, og han er nykter. Men Ørjan pleier ikke å feire bursdager, så dette blir en helt vanlig dag. En helt vanlig dag som starter med frokost i den nye kjøkkenkroken, før han sykler til byen med ting han har kjøpt eller funnet.

– I begynnelsen kjedet jeg meg. Det var så stille. Ingen naboer, ingenting skjedde. Og jeg orket ikke å se på brasilianske såpeserier hele dagen. Nå går dagene med til å komme seg til byen, selge møbler og ting jeg har funnet eller kjøpt på Internett. Jeg jobbet i en bruktbutikk i åtte år, så jeg er ganske god på antikviteter og taksering av gamle ting. Dessuten finner jeg mye fint i containere. Folk kaster jo hva som helst.

I august skal Ørjan på avrusning. Han har vært på avrusning før, men denne gangen skal han prøve for sin egen del – ikke andres.

– Hvis jeg blir nykter, har jeg gode muligheter her. Jeg har kommet i mål med en del personlige problemer, og har en svak kurs oppover. Jeg er motivert nå. Dessuten har jeg et hus som jeg føler et ansvar for. Her kan jeg male både innvendig og utvendig. Jeg kan ha besøk når jeg vil, og av hvem jeg vil. Jeg har behov for å ha litt oversikt, følge med på hva som foregår på tunet. Det er vel noe urmenneskelig over å passe på hula si? spør Ørjan og kikker ut på gårdsplassen.

– Og når jeg ikke kunne bo på Huk Aveny, så kan jeg jo like gjerne bo her.

[email protected]

FØLGER OPP: Byrådssekretær Jøran Kallmyr (Frp) og spesialkonsulent Åslaug Lyngset i Bydel St. Hanshaugen følger opp boligprosjektet for hjemløse. – Bolig må komme først, så kan andre ting komme etter hvert, mener de to.
HUSET I SKOGEN: - Når jeg ikke kunne bo på Huk Aveny, så kan jo like gjerne bo her. Ørjan Moe Kuløy bor landlig til på hemmelig adresse et sted i Oslo.
TO ROM OG KJØKKEN: Ørjan Moe Kuløy har bodd på hospits, i brakker og på gata i mange år. Nå har han soverom, stue, bad og eget kjøkken.
ADVARSEL: Ørjan har et bilde fra filmen «Festen» liggende hjemme. – Jeg håper ikke det tar av her slik som i filmen, ler han.
NØKKEL TIL SÅ MANGT: Ørjan Moe Kuløy har ikke hatt nøkkel til en egen bolig siden 1994.