Brent jords taktikk

Her var det nylig frodig regnskog. Nå er området rasert – for å lage billig palmeolje som gir oss potetgull, leppestift og framtidas drivstoff.

Humairah (23) sitter på røttene til et dødt tre nær landsbyen Kuala Cenaku i Riau-provinsen på Sumatra. Landskapet rundt henne ser ut som en slagmark. Stillheten og varmen er knugende. Det som en gang var en frodig regnskog med rikt fugle- og dyreliv, er i dag 80 kvadratkilometer med svarte, utbrente torvmyrer.

Kvinnen studerer internettdesign i Jakarta og representerer en ny generasjon urban og politisk engasjert middelklasse i Indonesia – en generasjon oppvokst med demokratiske reformer og mer valgfrihet. Engasjementet har gjort Humairah til miljøaktivist, for Greenpeace.

– Vi indonesiere må begynne å forstå hva som skjer. Vi ikke kan rasere vårt eget land på denne måten.

Bak 23-åringen, langt borte i det fjerne, skimtes en vegg med gjenstående regnskog. Miljøaktivistenes kamp står om den veggen.

Se hvor mye regnskog som har forsvunnet og les mer om klima på Dagbladet.no.

MANDAG 3. DESEMBER samles verdens miljøelite på Bali for å diskutere klimaproblemer. Avskoging står høyt på dagsordenen. Ulovlig tømmerhogst er et stort problem i alle verdens regnskoger, og hogging og brenning av skog er årsaken til minst 20 prosent av verdens årlige klimagassutslipp.

Ingen steder i verden forsvinner regnskogen så raskt som på Sumatra, bare en times flytur unna ferieparadiset Bali. I Riau-provinsen er klimagassutslippene fra avskoging rekordhøye. For hvis jorda er god nok etter at tømmeret er drevet ut, anlegges plantasjer som leverer palmeolje til verdensmarkedet. For at palmene skal gro, dreneres torvmyrene ved hjelp av flere meter dype kanaler, og vannet sendes ut i elvene.

Bare i Riau-provinsen, som er på størrelse med Sveits, ligger karbon tilsvarende 14 milliarder tonn CO2 – nesten ett år av verdens totale utslipp – lagret i torva. Når vannet forsvinner og karbonet tilføres oksygen, frigjøres det ved at CO2 dannes og stiger til himmels. Slik forsterker stadig nye palmeoljeplantasjer den øvrige menneskeskapte globale oppvarmingen.

Indonesia, et fattig land med lite tungindustri, har dermed inntatt tredjeplassen på lista over verdens klimasyndere.


ET STYKKE UNNA
 
palmeoljeplantasjene slynger elva seg rolig innover i den massive, grønne jungelen. Aper og fugler sitter i tretoppene langs elvebredden. Mellom to mangrovetrær er noen meter av vegetasjonen fjernet. To lave båter ligger fortøyd i røttene som stikker ut i vannet. Overbyggene er dekket av oransje plast. Inne er det rødspritapparater for matlaging, vanndunker og litt verktøy, men ikke et menneske å se.

På land ligger 16 ulovlig hogde tømmerstokker, rullet opp på stillaser som holder dem en meter over gjørma. Det er lavvann nå på formiddagen, men om noen timer øker vannstanden med to meter, noe som vil gjøre det lett å fløte stokkene rett ut på elva.

Fra skogen foran oss skjærer motorsagas hvining gjennom den kraftige lyden av insekter og småfugl. En gjørmete sti kommer ut fra skogen i krattet bak stillaset. På hver side ligger stokker, med greiner på tvers, som en jernbanelinje. Ned stien kommer fem menn, en som går foran og smører greinene med såpe for å gjøre dem glatte, og fire andre som drar den åtte meter lange stokken sakte framover. De roper høyt for å mobilisere krefter og trekke i takt. Eldstemann presenterer seg som onkelen til resten av troppen. Han vet godt at uttaket av tømmer fra regnskogen er ulovlig, men mener de ikke har noe valg etter at giften fra plantasjene tok livet av fisken.

– I mange år levde vi av fiske. Familien tjente godt, opptil to millioner rupier (1260 kroner, red. anm.) i uka, forteller onkelen.

Oljepalmene ble importert fra Afrika på 17- og 1800-tallet. For at de skal overleve, sprøytes den tørre og utbrente torva på plantasjene med store mengder giftig insektmiddel.

Gifta siver ut i elvene og tar knekken på deler av det rike dyrelivet. I tillegg fører etableringen av plantasjene til konflikter med lokalbefolkningen, som betrakter områdene som sine.

– Da fisken forsvant, begynte vi å dyrke ananas og gummi, men folk fra et av plantasjeselskapene pløyde opp jorda vår og brente avlingene våre, forteller onkelen.

Selskapet hevdet at de hadde fått landområdet av provinsmyndighetene.

Yngstemann i følget er 15 år gammel og jobber opptil en måned i strekk med å hogge, trekke og fløte tømmer for salg til utenlandske oppkjøpere. Med den ene hånda trekker han tømmerstokken ned mot elva. I den andre har han en rykende sigarett. – Vi vil heller fiske. Det er bedre betalt og en lettere jobb, sier han.

Oppkjøperne betaler 16 amerikanske dollar, rundt 86 kroner, for en kubikkmeter tømmer. Tømmeret ender hovedsakelig som møbler, trevirke eller dopapir i Kina eller Europa.

For at Vesten og Kina skal kjøpe regnskogstømmeret, er det nødvendig med korrupte myndigheter.

– Det hender politiet stikker innom rydninger som denne. Men som regel blir det bare uformelle visitter, der en bestikkelse hentes, forteller den lokale guiden Masrani.

Snart vil ressursgrunnlaget, ikke politiet, sette en stopper for familiegeskjeften.

– Dette er en av de siste drivverdige hogstplassene langs elva. De andre er snart tomme for tømmer som er bra nok for eksport til Vesten, sier Masrani.

Alternativene for å skaffe mat og inntekter til familien blir færre og færre for hver naturressurs som ødelegges eller brukes opp.

MENS REGNSKOGEN HOGGES på den ene siden av elva, gjødsles og sprøytes oljepalmer noen kilometer borte.

Meljani Meljani (20) jobber på plantasjen som skal forsyne verden med matolje, og kanskje biodiesel, i åra framover. For et halvt år siden giftet hun seg her. Det var da palmene ble satt i jorda, og de vokser raskt, forteller hun.

I fjor kom en mann til landsbyen hennes i Medan-provinsen, nord på Sumatra. Han lovet både arbeid og et sted å bo til dem som ville ta den lange reisen sørover. Meljani bestemte seg for å dra, og hun angrer ikke. Ikke bare fikk hun arbeid her – hun møtte mannen i sitt liv.

– Men vi skal ikke ha barn ennå, ler hun.

Det er 37 grader i skyggen denne dagen. Men her ute finnes ikke skygge, bare brente trestubber. Arbeidsdagen varer minst sju timer. Seks dager i uka inntar Meljani lunsjen på en jordvoll av torv som ble til overs da gravemaskinene laget kanalene som drenerer området for vann. Søndager er fridag.

Fremmedarbeiderne, som utgjør flesteparten av de ansatte, bor på en camp i utkanten av plantasjen. Enslige bor på rom med sju andre og med felles kjøkken. Fordi de er gift, har Meljani og mannen eget hus og kjøkken. Sett fra Meljanis utgangspunkt, oppvokst i en fattig indonesisk landsby, smiler livet til henne.

20-åringens foreldre har ikke faste jobber. Likevel sender hun ikke penger hjem. Lønna strekker ikke til.

– Jeg tjener 26 000 rupier (16 norske kroner, red. anm.) om dagen og prøver å spare litt til framtida, sier Meljani.

Hun er brydd over at hun ikke klarer å hjelpe foreldrene, i et land der ordet «velferdsstat» er et fremmedord og familien er viktig. Samtidig er hun stolt over å forsørge seg selv, selv om daglønna tilsvarer prisen på en kopp kaffe på et av hovedstadens bedre hoteller.

Lyden av hamringa fra aksjonistenes damsnekring rekker ikke de mange kilometerne over sletta der Meljani og arbeidskameratene gjødsler oljepalmene. Det gjør heller ikke klagene over at fisket stadig blir dårligere på grunn av sprøytinga av plantasjene. Faktisk har ikke arbeiderne vi møter blitt fortalt av ledelsen at den blanke sprøytevæska på plastdunkene er farlig, både for mennesker og miljøet. Jobben utføres uten munnbind og hansker. Gifta og lunsjpakka ligger side om side.

Langt mindre vet de at Indonesia 3. desember er vertskap for det viktigste klimatoppmøtet siden Kyotoavtalen ble inngått i 1997, og at regnskogen i Riau-provinsen er en av de største politiske sakene på dagsordenen.

I DAG GÅR OVER 80 PROSENT av verdens palmeolje til matlaging, være seg på et familiekjøkken i Ghana eller som frityrolje i kjelene hos verdens største snacksprodusenter. Men Meljani vil få mange flere palmespirer å gjødsle i åra som kommer. For nå skal den vestlige verden kjøre på miljøvennlig drivstoff.

– Biodiesel er løsningen på privatbilismens klimagassutslipp, hører forbrukerne fra stadig flere politikere og oljeselskaper. EU har som mål at Europas transportsektor skal kjøre på ti prosent biodrivstoff innen 2020. Norge følger etter og påbyr minst to prosent biodrivstoff i bensin og diesel allerede neste år. Innen 2009 skal andelen være fem prosent. Mange planter kan brukes for å produsere biodrivstoff, og flere har klare miljøfordeler. Men industriens yndling er palmeolje fordi den er billigst og mest effektiv. Og så langt har det vært lett å få tak mer areal å dyrke.– Det beste råstoffet er dyrefett, men blant planter er palmeoljen best, sier visepresident i finske Neste Oil, Osmo Kammonen, til Magasinet.

Selskapet leverer allerede biodiesel med 80 prosent palmeolje til over 100 busser i Helsingfors. Målet er 1000 slike busser i løpet av tre år. Ingen miljøkrav hindrer oljeindustrien fra å selge forbrukerne palmeolje fra nedbrent regnskog, verken i Norge eller EU.

– Biodieselen NExBTL har 40 til 60 prosent lavere klimagassutslipp enn vanlige diesel, sier Kammonen og peker på at folk vil kjøre bil uansett hva politikerne sier. Derfor er det viktig å gjøre det med minst mulig utslipp. Neste Oil mener palmeolje ikke fører til utslipp fordi den inngår i et evig karbonkretsløp: En palme vil bruke like mye CO{-2} i fotosyntesen som den slipper ut når den blir brukt som biodiesel.

– Derfor kaller vi vårt biodrivstoff for fornybart. Alternativet, fossile kilder som bensin og diesel, er langt verre for miljøet, understreker Kammonen.

Muligheten for å finne kjøpere i Europa er gode, mener oljeselskapet, som har spesialisert seg på biodiesel.

– Vi skal absolutt lansere dette i et annet marked.

– Kan det markedet være norske bensinstasjoner og forbrukere?

– Norge kan bli et interessant marked når testperioden i Helsingfors er over, mener Kammonen.

Hvis den testen og liknende prøveprosjekter verden rundt lykkes, vil etterspørselen etter palmeolje gå rett til værs. Spørsmålet er om brenning av regnskogen og klimagassutslippene fra torvmyrene der oljepalmene dyrkes, gjør biodieselbussene i Helsingfors til klimabomber?

– Bekymringene er absolutt begrunnede. Derfor fokuserer vi på bærekraftig palmeolje, sier leder av salgsavdelingen i Neste Oil, Sami Oja.

Han mener det er bedre å være med og påvirke, blant annet gjennom nettverket RSPO som jobber med å gjøre palmeoljeindustrien mer bærekraftig, enn å trekke seg ut av palmeoljebasert biodrivstoff. På spørsmål om hvilke kriterier Neste Oil legger til grunn for bærekraftighet, henviser Oja til RSPOs nettsider. Der finner imidlertid ikke Magasinet noen spesielle hensyn til regnskogen nevnt. Og regnskog som er skadet av hogst, slik som på Sumatra, kan ifølge RSPOs regelverk hogges, fordi bare urskog skal stå i fred.– Men du sier Neste Oil mener at «bærekraftig palmeolje» ikke kan stamme fra tidligere regnskog?

– Ja, nettopp. Våre undersøkelser viser at den ikke stammer der ifra og at vår palmeoljebaserte biodiesel sparer miljøet for klimagassutslipp, sier Oja.

En tysk undersøkelse utført av Institutt for energi og miljøforskning i Heidelberg i 2006, på bestilling av oljeselskapet, konkluderer med at NExBTL er en miljøvinner sammenliknet med fossilt drivstoff som bensin og diesel. Men i rapporten er beregningene av gevinster fra palmeoljebasert biodrivstoff gjort med utgangspunkt i etablerte plantasjer i Malaysia. Klimagassutslipp som stammer fra etableringen av nye plantasjer i torvmyrer, som den Magasinet besøker på naboøya Sumatra, er ikke tatt med. Og det er disse regnskogene som ligger laglig til for hogg om verdens samlede etterspørsel etter palmeolje øker. Rapporten viser også at plantasjer og raffinerier produserer så store mengder av klimagassen metan (CH4) at gevinsten i det endelige klimagassregnskapet blir kraftig redusert.Men til tross for faresignalene mener finnene at palmeolje vil gjøre verden mer miljøvennlig.

– Vi ønsker å gjøre hele palmeoljeindustrien så grønn som mulig. I dag brukes 80 prosent av all palmeolje til matlaging – mange av de produsentene er miljøsynderne. Biodrivstoffprodusenter som oss skal gå foran og tvinge alle leverandører til å forbedre seg, hevder Oja.

AKSJONISTENE I GREENPEACE har inntatt det motsatte hjørnet i debatten og mener at palmeolje, uansett om den stammer fra plantasjer på tidligere regnskog, bør forbys i biodrivstoff. Og det haster, fordi stadig flere lasteskip med palmeolje om bord forlater indonesiske havner med kurs for Europa.

– Gjennom å benytte palmeolje i biodrivstoff kommer den totale etterspørselen til å eksplodere. Når områder ryddes til nye palmeoljeplantasjer, hogges og brennes den opprinnelige regnskogen. Å introdusere palmeoljedrivstoff som klimaløsning er bare å forverre klimaproblemene, sier Greenpeace-aksjonisten Frode Pleym. Nordmannen var nylig i Riau-provinsen for å minne verdens politikere på at regnskogen må gå av med seieren i årets klimaforhandlinger.

Med båt langs elvebredden kommer vi til en flere meter dyp, kunstig kanal som er som en kløft i den irrgrønne, ugjennomtrengelige veggen av mangrovetrær og busker langs elva. En stadig strøm av mørkt myrvann blander seg med det lysebrune vannet fra elva og føres vekk.

Ute av båten fortsetter ferden til fots over en ny kanal. Lufta er frisk og fuktig. Dogg henger fremdeles på gresset og skyene ligger lavt på himmelen. Rundt en sving forandrer landskapet seg totalt. Øynene glir over en tilsynelatende endeløs slette med svartbrente trestubber, kuttet i skulderhøyde. Mange er deretter revet opp med røttene, som ligger strødd utover sletta. Stillheten er overveldende. En enslig svale er det eneste tegnet på liv. Seinere glir en ørn rolig over randen av regnskogen, der svart, brent mark møter den grønne veggen.

– Det er kanskje én god ting ved dette. Ørnen får et jaktfortrinn fordi landskapet blir oversiktlig, sier Greenpeace-aktivist Martin Baker fra Hongkong.

Rundt oss snekres og bankes det. Sandsekker løftes opp fra små elvebåter og en lokal gutt med motorsag skjærer kokosnøttbjelker til å bygge en av dammene som skal hjelpe torven å holde på vannet.

Greenpeace-aktivistene og lokalbefolkningen slåss for at plantasjeselskapene ikke skal få kloa i mer land. De saboterer oljepalmeplantasjene, og små palmespirer drukner raskt om vannet stiger.

– Slik skal vi presse fram en reaksjon fra plantasjeselskapet som har ødelagt denne regnskogen, sier miljøaktivisten Humairah (23).

Den indonesiske regjeringen har bestemt at det er forbudt å brenne og drenere alle torvmyrer dypere enn tre meter i området. En lokal forsker målte dybden til over åtte meter.

Humairah har ingen tillit til myndighetene:

– Politiet og rettsvesenet på Sumatra er korrupt, der ligger noe av problemet. Både de statlige og de private selskapene betaler dem under bordet for å se en annen vei når det skjer lovbrudd.

I RIAU-PROVINSEN er det nok urørt regnskog til å gjøre verden enda et par hakk varmere. For lokalbefolkningen handler aksjonene mot palmeoljeselskapene om en eiendomsstrid. For aksjonister som flyr inn fra Hongkong, Jakarta, London og Hamburg er global oppvarming den store bekymringen. Selv om målet er forskjellig, er fienden den samme: Statlige og private selskaper som brenner regnskog og bygger gigantplantasjer for å levere verden matolje og stadig mer palmeoljebasert biodiesel. Mursyid M. Ali er borgermester i landsbyen Kuala Cenaku som ligger nær aksjonsområdet. Han støtter Greenpeace-aksjonistene og er frustrert over at flere tømmer- og plantasjeselskap får bruksrett på områder som lokale bønder allerede dyrker eller bruker som utmark.

M. Ali har sendt flere brev til statsadministrasjonen i Jakarta, men får ikke svar.

– Er det korrupsjon involvert i dette?

– Vi har ikke bevis. Men uten korrupsjon gis det ikke tillatelser til noe her, så enkelt er det, sier han. Borgermesteren har statistikken på sin side. Ifølge antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International deler Indonesia 143.-plassen med Russland når det gjelder utbredelsen av korrupsjon, I fjor brøt det ut demonstrasjoner utenfor et av plantasjeselskapenes kontorer.

– Tre ble arrestert og folk ble redde, sier M. Ali, som bistår aksjonistene med mat og materiell.

Ett år seinere konstaterer han at den verste redselen har sluppet tak:

– Nå har vi startet kampen igjen.

Følg klimaforhandlingene på www.db.no/klima

SELGES SOM DOPAPIR: Ulovlig regnskogstømmer blir brukt til alt fra hagemøbler til dopapir. Kina og Vesten er de største kundene.
TAR OPP KAMPEN IGJEN: Borgemester Mursyid M. Ali er borgermester i landsbyen Kuala Cenaku i Riau-provinsen og er med på aksjonene.
SABOTERER PLANTASJENE: Dammene skal holde vannivået høyt. Det drukner palmespirene og holder karbonen våt og uten kontakt med luft.
FRAKTES TIL EUROPA: Palmefrukten (se faktaboks) presses i rafinerier og oljen sendes sjøveien til Europa. I Finland brukes palmeolje til biodiesel og lanseres som en miljøløsning.
REGNSKOG OG KLIMA: Miljøvernere mener at å stoppe avskoging, som teller for 20 prosent av verdens klimagassutslipp, er en rask vei til å kutte utslippene.
EN VEI UT AV FATTIGDOM: 16 kroner dagen er nok til å leve, men ikke hjelpe de arbeidsledige foreldrene, forteller Meljani.
KUTTES RASKT NED: En kubikkmeter tømmer er verdt 16 dollar. Lokalbefolkningen får lån til å kjøpe motorsager av vestlige tømmerkjøpere.
PALMER FORTRENGER DYR: Selv om jorda der regnskogen har stått dyrkes opp, kommer aldri det biologiske mangfoldet tilbake.
KLIMABOMBE: Når vannet dreneres blir torvmyrene slipper tormyrene ut enorme mengder klimagasser. I Riau-provinsen ligger karbon i bakken tilsvarende hele verdens CO2-utslipp i ett år.