Britt Karin Larsen

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Bok: «Det kan komme fine dager» Forfatter: Britt Karin Larsen Begynnelsen: Det var den dagen lønnetreet hadde fått det første gule bladet. Dagen før hadde det stått grønt, treet hun plantet da Ingrid ble født. Nå var fjellene pudret av nysnø, da hun løftet blikket. Så ble det ikke sommer heller! Så ble det for sent nå også! Tårene, plutselig kommer de, når man nærmer seg seksti blir man visst som barn igjen, like sårbar. Eller kanskje er det noe annet. Kanskje skjedde det noe med henne den dagen hun følte seg litt uvel nå i våres, uten å gå til lege etterpå. Den ustøheten hun har merket mer av i det siste, kan det også ha med det å gjøre? Begrunnelsen: Både som forfatter og menneske er jeg en utålmodig sjel. Allting kommer til den som venter, hevdes det, men ingenting kommer til den som bare venter, gjør det vel? Min hovedperson, som tror at det hun hadde håpet å få oppleve, kanskje kommer for seint, har ikke bare en resignasjon i seg, men også et opprør. Hun gjør andre ting enn det døtrene råder henne til. Denne blandingen av sorg og trass hadde jeg lyst til å vise fra første avsnitt av, sammen med savnet av nærhet, som vel er et svært vanlig savn i vårt samfunn, både for unge og eldre. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! caroline.paulsberg@dagbladet.no

Foto: Scanpix