Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Budbringeren

Cathrine Andersen (34) lå og sov trygt i leiligheten på Majorstua da dødsbølgen rammet Asia. Så kom mediebølgen.

HUN HUSKER IKKE HELT da den først telefonen kom. Men den kom veldig tidlig om morgenen andre juledag. Informasjonsrådgiver Cathrine Andersen hadde tatt over som pressevakt i utenriksdepartmentet dagen før. Det lå an til en rolig jul. «Tsunami» var fortsatt et ord mest kjent blant dem som ser mye på Discovery Channel.

- Jeg lå og sov. Det var saksbehandlervakta i UD som ringte. Et jordskjelv hadde utløst en kjempebølge i Asia.

NOEN TIMER SEINERE var hun på tv-skjermen. Noen nordmenn var lettere skadd, men ingen er meldt omkommet, sa hun.

- Rekkefølgen i tankene som slo meg var litt slik: «Oj, dette er en enorm katastrofe. Det er så mange land som er rammet. Hva blir omfanget?». Så tenkte jeg: «Dette er jo et reisemål for mange nordmenn, for mange barnefamilier». Så tenkte jeg: «Kjenner jeg noen som er på ferie på Thailand eller Sri Lanka?».

- Kjenner du noen som er savnet?

- Nei, men jeg er jo fra Nøtterøy, og det er jo flere derfra på listen til Kripos nå.

HUN GLIPPER MED ØYNENE. Hun har blå ringer under øynene. Kaffekoppen på bordet er en god støtte for hendene.

- Det har vært en helt ekstrem situasjon. De første dagene var det mange pårørende som ringte meg. Noen kom ikke igjennom på telefon til sine nærmeste. Vi sa at det ikke behøvde bety noe, alle linjene var jo nede, men vi registrerte dem for det. Det var hjerteskjærende. Når jeg hørte fortvilelsen i stemmen til folk skulle jeg ønske jeg kunne gitt dem noe mer håndfast. Men vi hadde ikke noe håndfast.

For det meste har hun sittet i telefonen med journalister de siste dagene.

- Vi har hatt andre enkeltsaker der trykket har vært like stort, men det har ikke vart over så lang tid. De første dagene jobbet vi døgnet rundt.

- Og så får dere bare kritikk?

- Dette er en enorm katastrofe, og det er helt naturlig at det kommer kritikk av innsatsen. En krisepsykiater sa noe klokt en av de første dagene: Definisjonen på en katastrofe er en situasjon med behov man ikke greier å møte. Og i den fortvilte situasjonen folk var, de hadde løpt for livet, tviholdt om barna sine, da er det klart de er forbanna hvis de mener de ikke har fått skikkelig behandling.

- Hva med kritikken fra media?

- Det blir en annen kritikk, og den må vi også ta innover oss. Jeg synes omtalen av av mine kolleger, spesielt dem som har vært ute i felten og dem som har hatt kontakten med de pårørende, har vært urettferdig. Men vi har ikke hatt tid til å bli så kjempelei oss for det. Vi har prøvd å støtte hverandre og få gjort mest mulig. Når man hører at barn går alene på stranda i Thailand så har man fokus der.

- Hva har rørt deg mest?

- Det var en forferdelig følelse når omfanget av katastrofen begynte å synke inn. Samtidig har det vært små lyspunkter hele veien. Når de første nordmennene landet på Gardermoen var det kjempeflott. Og hvert eneste menneske som forsvinner fra denne savnetlista har vært en lettelse for meg.

- Først ble dere kritisert for ikke å publisere listene slik at feil kunne rettes opp. Så publiseres listene, og dere får kritikk for at de er fulle av feil?

- Sånn er det, sier hun litt lavt, og trekker på skuldrene.

- Du visste dere ville få kritikk uansett hva dere gjorde?

- Jeg prøver å spå minst mulig. Men selvsagt, journalister har forskjellige meninger som alle andre.

- Nå er du veldig diplomatisk.

- Ja, men jeg jobber jo i UD.

HUN ER GIFT MED en annen informasjonssjef, Sigurd Sandvin i NRK. De giftet seg høsten 2003 i Munch-museet, en av hennes favorittsteder i Oslo. Hun har to eldre halvsøstre, og en lillesøster. Hennes avdøde far var lærer, hennes mor jobber i Oslos kommune kunstsamlinger.

CVen hennes er seriøs og omfangsrik. Helsingforskomiteen, OSSE, NOAS, KFO, Kirkens Nødhjelp, UD. Og et halvt år som vinservitør i London etter videregående.

- Jeg måtte tjene til livets opphold. En morsom jobb. Jeg møtte mange hyggelige folk.

- Er det sant at drømmejobben er sportskommentator?

- Ja. Dag Erik Pedersen er helt klart et forbilde når han står nede på banen og gjør intervjuene.

- Du har ikke det berømte aspirantkurset. Har du noen framtid i UD da?

- Nei, det får du spørre noen andre om.

HUN LER LITT, og trommer med fingrene. Ser seg rundt. Hun har dårlig tid, og er ikke komfortabel med å snakke om seg selv. Spesielt ikke i en situasjon som denne.

Venner sier hun har en stor bekjentskapskrets, er veldig sosial, liker å samle folk rundt seg. Og har et stort hjerte for andres lidelse. Hun er sterkt knytte til Balkan etter flere års arbeid blant flyktningner og fordrevne.

- Dubrovnik er helt fantastisk, og Sarajevo og Beograd er en kjempefine byer. Og Ljubljana er som et lite drops. En kjempefin by.

- Lærte du noe i de krigsområdene som har vært til nytte i arbeidet med denne katastrofen?

- Den gang jobbet jeg med flyktninger, nå har jeg mest jobbet med journalister. Men det jeg vet er at i slike situasjoner blir det lett mye store tall. Jeg synes hver enkelt person er like viktig. Samtidig greier du ikke å håndtere alle enkeltpersonene, og gjøre det aller beste for alle. Da må man ta en dag av gangen og si til seg selv; kan jeg gjøre noe bra for noen i dag så er det bra.

LYSENE HENGER SKAKT på juletreet i Utenriksdepartmentets vestibyle. Som på halv stang. En kollega farer forbi i trappa, han skal ta koleravaksine. Klokka er bare fire på ettermiddagen, men søvnmangelen merkes på pressekontakt Andersen. En dame utenfor Jan Petersens kontor ser på oss og spør:

- Er dere fra pressen? Folk ringer hele veien og sier at nå får det være nok kritikk. Se her, noen har sendt blomster til Petersen.

Vi låner globusen bak damen som rekvisitt til bildet. En eldre tysk modell med Sovjetunionen intakt. Andersen sliter med øyelokkene igjen.

- Unnskyld, men nå møter jeg snart veggen. Jeg er bare så trøtt.

- Hvor lenge vil dette vare?

- For UD vil gjenoppbyggingen og bistanden til de rammede vil vare i lang tid.

- Og for deg?

- Jeg vil nok få mindre og mindre å gjøre med katastrofen framover, men det er mange som har mistet sine. Dette er langt fra over.

- Hva skal du gjøre når det demper seg litt?

- Jeg er fryktelig glad i sport, men ikke så glad i å utøve det. Her om dagen fikk jeg så lyst til å stå på langrenn. Vi får se om den følelsen holder seg.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media