Buenos Aires

Fram til nyttår skal vi presentere 20 byer fra boka «Verdens viktigste byer» av reiseguruene Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem. I dag:

Buenos Aires er en av verdens store havnebyer. Den brer seg ut over det flate slettelandet om lag 280 kilometer opp fra munningen av den store bukten som kalles Rio de la Plata. To femdeler av Argentinas befolkning bor i denne byen. De kalles porteños, menneskene fra havnen. I det ytre har Argentinas hovedstad en viss likhet med Paris, med brede, rette bulevarder og monumentale bygninger fra begynnelsen av 1900-tallet da byen var en av verdens rikeste. Arven fra denne tiden er mest tydelig i bykjernen Capital Federal. Omkring sentrum ligger byens mange «barrios», bydeler med ulikt preg og personlighet, som det eksklusive Recoleta, det bohempregede San Telmo og La Boca, der hus og lyktestopler er malt i det lokale fotballagets farger.

    Historie
Den første europeeren som seilte opp Rio de la Plata, var spanjolen Juan Dias de Solis. Juans karriere som oppdagelsesreisende fikk en brutal slutt da han ble drept og spist av lite vennligsinnede indianere.Noen år senere, i 1636, ankom adelsmannen Pedro de Mendoza med et følge på 1600 mann. Stedet de gikk i land på, ble kalt Nuestra Señora de Santa Maria del Buen Aire, etter skytshelgenen for god vind. Siden har man forkortet navnet til god vind, Buenos Aires. Ellers var det stedet lite godt. Indianerne var fiendtlige og mattilgangen elendig. Etter fire år flyktet de gjenlevende. Først i 1580 lyktes det å opprette en permanent bosetning. Utviklingen gikk langsomt. Byen lå helt i utkanten av riket og hadde verken gull eller andre rikdommer som kunne trekke til seg lykkejegere og investeringer. Så sent som i 1810 hadde byen fremdeles ikke mer enn 45 000 innbyggere. På denne tiden, mens kolonimakten hjemme i Europa var svekket av napoleonskrigene, fikk frihetsbevegelsen i landet vind i seilene. Kampene ble ledet av San Martín. Han er gravlagt i byens katedral. Uavhengigheten ble erklært i 1816. De neste sytti år var preget av borgerkrig. Først i 1880-årene begynte det å bli skikk på statsstyret ­ og økonomien. Den tekniske utviklingen, med dampskip, jernbaner og muligheter for nedfrysing av kjøtt, som dermed kunne eksporteres til Europa, ga store inntekter. Og Buenos Aires vokste, fra 280 000 innbyggere i 1880 til 800 000 i 1900, og videre til 1 300 000 i 1910. Byens gamle kvartaler ble revet. Etter modell av Paris vokste et nytt Buenos Aires frem. Rundt 1940 var Argentina en av verdens mest velstående nasjoner. Jordeierne, med tusener på tusener av kveg på pampasen, var blant klodens rikeste. I en kort periode levde Argentina opp til navnet «Sølvlandet». Det kommer av den sølvglinsende overflaten på La Plata-munningen nedenfor Buenos Aires. De gode tidene skulle ikke vare. Krise fulgte på krise, og mens byen har mottatt stadig flere fattige innvandrere fra landsbygda og nabolandene, har den økonomiske utviklingen gått fra galt til verre.
    Landets midtpunkt
I hjertet av byen, hvor hovedgaten Avenida Nueve de Julio krysser Corrientes, står Obelisco. Den 67 meter høye obelisken ble reist i 1936 for å markere 400-årsdagen for det første forsøket på å etablere byen Buenos Aires. Obelisken markerer nasjonens sentrum. Den står på stedet der det argentinske flagget ble heist første gang i 1812. Siden den tid har alle avstander i Argentina vært målt med utgangspunkt i obelisken på Avenida Nueve de Julio. Avenyen har navn etter nasjonaldagen den 9. juli. På tross av bredden, den hevdes å være den bredeste bulevard i verden, er den alltid tettpakket av trafikk. Ekstra tett blir det etter hver gang Argentina vinner en avgjørende fotballkamp og hele byen drar inn til sentrum for å feire seieren.
    Casa Rosada
I filmen Evita spiller Madonna rollen som Evita Perón, en ung jente fra landet som ble statsministerfrue, turnerte Europa som en dronning, og døde av leukemi i 1952, bare 33 år gammel. Et høydepunkt i filmen er scenen hvor Madonna synger Don¹t cry for me, Argentina fra balkongen på Casa Rosada. Presidentpalasset Casa Rosada, i sentrum av byen, står på stedet hvor byens første fort ble oppført i 1594. Etter flere ombygninger fremstår palasset i en blanding av fransk og italiensk renessansestil. Navnet kommer av fargen. Bygningen ble malt rosa omkring 1870, og siden har man holdt seg til rosa. Fargen var opprinnelig en blanding av hvittekalk og okseblod.
    Oksekjøtt og uteliv
Argentinas rikdom kom av oksekjøtt, og fremdeles rir gauchoen, den argentinske cowboy, omkring på pampasen og passer flokker på titusener av okser som tygger sitt gress i lykkelig uvitenhet om at meningen med livet er å ende opp på en middagstallerken. Mens andre byer skryter av sitt internasjonale kjøkken, er den jevne porteño mer stolt av sine parrillas, restauranter for oksekjøtt. De finnes overalt. Og selv om kjøttet serveres med lite tilbehør, kan menyene være lange. I den kostbare enden av spisekartet er bife de lomo, som tilsvarer mørbradbiff. Bife de chorizo er skåret ut fra ribbeinet nær halestykket. Bife de costilla er T-beinsteik. Det mest alminnelige tilbehøret er en enkel salat. Poteter og grønnsaker er det lite av. En populær kryddermiks, mye brukt blant gauchoene på pampasen, er salsa chimichuri. Man spiser sent i Buenos Aires. Først ved titiden om kvelden begynner restaurantene å fylles. Etter å ha spist går man på kaffebar før turen går videre til en nattklubb. Da er klokken blitt to eller tre, og natten er ennå ung.
    Teatro Colón
Byggingen av operahuset Teatro Colón, like nord for Obelisco, begynte i 1890, en tid da Buenos Aires var inne i en eksepsjonell vekst og rikdommene fra oksekjøttet strømmet inn til byen. Etter en byggeperiode på 18 år ble operaen innviet med Verdis Aida. Selve operasalen er i seks etasjer. Den har 2500 sitteplasser, og dertil 1000 ståplasser. Interiøret er ytterst luksuriøst med rød plysj og forgylte detaljer. Gjennom snart hundre år har verdens fremste operasangere skiftet på å stå på scenen. Den er så stor at et fullt symfoniorkester og et ballettensemble kan øve på samme tid, atskilt av et lydtett jernteppe. Teatro Colón er ikke bare opera, men også tilholdssted for byens filharmoniske orkester og Colón Ballet. På dagtid går det guidede turer gjennom bygget. I tillegg til de påkostede salene og korridorene får man se verkstedene hvor man lager scenedekorasjonene, samt lagerrommene der man oppbevarer 16 000 kostymer og 30 000 par sko.
    Kunne vært norsk ...
I den sørøstlige delen av byen, i sentrum av bydelen La Boca, ser man hus og lyktestolper malt i gult og blått. Her ligger byens viktigste fotballstadion, La Bombonera. Navnet betyr «Sjokoladeboks». Den bør oppleves under en avgjørende kamp, spesielt i lokaloppgjør mellom Boca Juniors og River Plate, med latinamerikansk lidenskap, jubel, smerte, sorg og ekstatisk seiersrus. Er det ikke kamp, er det likevel mulig å komme innenfor og se stedet hvor så mye følelser får fritt utløp. Spesielt i helgene er det mange som oppsøker La Bombonera for å gjenoppleve noen av livets store øyeblikk. Ved inngangspartiet er et stort maleri: Orígen de la bandera de Boca. Det viser opprinnelsen til Bocas gule og blå flagg. Det hadde seg slik at da man ikke kunne bli enige om farger til flagget og draktene, ble det bestemt at man skulle ta fargene til flagget på det neste skipet som seilte inn på havnen. Det neste skipet var fra Sverige.
    Annet av interesse Kirkegåden Recoleta, i bydelen med samme navn, har gjennom generasjoner vært siste stopp for Argentinas overklasse. Der er storslåtte gravmonumenter, statuer og mausoleer formet som antikkens templer. I den mest besøkte graven ligger Evita Perón. Museo de la Policía, i sentrum av byen, stiller ut et stort antall gjenstander knyttet til ulovlig spill, omsetning av narkotika og svart magi. Farmacia de la Estrella i bydelen Montserrat ble grunnlagt i 1834. Apoteket har en praktfull takfreske, og interiøret er holdt uforandret i gammel overklassestil. Café Tortoni, ved Perú-stasjonen, er kjent for sin tilknytning til landets litterære og kunstneriske miljøer. Interiøret er i art nouveau. Plaza Dorrego, i bydelen San Telmo, er kjent for sine markeder og butikker for kuriositeter og antikke gjenstander. Museo Histórico Nacional, i San Telmo, gir en god oversikt over argentinsk historie. Høydepunktet i samlingene er et skjold i gull og sølv fra Potosí i Bolivia, en gave til Argentina for hjelp med å bli kvitt det spanske overherredømmet. Feria de Mataderos, markedet i bydelen Mataderos, er kjent for sine halsbrekkende gauchoopptredener. Ellers er markedet en herlig blanding av folkemusikk, tradisjonell mat og gamle håndverkstradisjoner. Bar Sur, i bydelen San Telmo, er et av de beste (og rimeligste) stedene å oppleve tango. I timen før stengetid oppfordres publikum til å delta. Tigre, en times togreise nord for Buenos Aires, er kjent for sitt fargerike fruktmarked, der det også selges kurver og andre produkter laget av vidje.
(Tekst og kart er hentet fra boka «Verdens viktigste byer - 52 magiske reisemål» av Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem. Gjengitt med tillatelse av Kagge Forlag.) Her finner du samlesida for alle byene. Neste by ut: Dublin.

Ærverdig: Cafe Tortoni. Foto: Scanpix
Tangoens hjemland: Argentina. Foto: Scanpix
Casa Rosada: Argentinas presidentpalass. Foto: Scanpix
Kostbar jord: Kirkegården i Recoleta, der overklassen betaler formuer for å ha sine kjære begravet. Foto: Geir Bølstad
Fargerikt: Caminito i bydelen La Boca. Foto: Scanpix
Gaucho: Argentinas cowboyer. Foto: Scanpix
I sentrum: Trafikken er tett i sentrum av byen, spesielt som her over Avenida Nueve de Julio, som skal være verdens bredeste aveny. Foto: Scanpix
Foto: Scanpix
Evita: Argentinas førstedame, som ble et ikon allerede før sin død. Foto: Scanpix