Bygd for «storm, uvær og sjøblandet regnpisk»

75 år gammelt stilikon ble tegnet på en fyrstikkeske.

HØSTEN 1932 SENDTE Oslo telefonanlegg ut en invitasjon til norske arkitekter. Offentlige, døgnåpne telefonbokser var allerede plassert ut i England og Sverige.

Nå skulle også Norge få en moderne, utendørs telefonkiosk. En kiosk som kunne ta over for «talestasjonene», som kun var tilgjengelige i åpningstida på ulike kolonialbutikker, postkontor og landhandlerier rundt omkring i landet.

«Kiosken må utføres slik at sne og is ikke hindrer åpning og lukning av døren. Den må enn videre kunne tåle storm og uvær og gjerne litt sjøblandet regnpisk», het det i konkurranseteksten.

For å hindre hærverk og tyveri, ble det stilt krav om at «kiosken utføres således at man utenfra - fra alle sider kan se hva der foregår der inne».

Pris var også viktig. «Kioskenes kostende eksklusive fundamenter o.l. bør ikke overstige kr. 1000,- pr. stk.», lyder utlysningen.

JURYEN KOM SAMMEN 6. desember 1932, og kunne velge mellom 93 utkast. Arkitektene hadde gitt forslagene sine navn som «Brrr», «Ring», «Flirt» og «Hallo».

Men til slutt var det utkast nr. 80, «Riks», som pekte seg ut som en soleklar vinner.

Bergens-arkitekten Georg Fredrik Fastings rette, stramme og funksjonalistiske kiosk ble beskrevet som «frapperende enkel» og «teknisk som estetisk set vel gjennemarbeidet». Juryen kostet dessuten på seg et begeistret «midt i blinken»!

Ifølge sønnen Lars Fasting tegnet arkitekten førsteutkastet til designklassikeren på en fyrstikkeske.

Resten er historie. Norsk kultur- og kommunikasjonshistorie.

Den ikoniske røde telefonkiosken hylles i boka «Norges lille røde», som lanseres i dag sammen med en utstilling på Norsk Telemuseum i Oslo.

Fotograf Madelaine Brand har reist Norge rundt for å forevige de 100 gjenstående, vernede kioskene fra Hamresanden i sør til Honningsvåg i nord.

I BOKA FORTELLER FLERE kjente forfattere og skribenter om sine minner og opplevelser omkring de 90x90 cm store røde stålburene som er blitt reist på landets torg og knutepunkter siden 1933.

Are Kalvø skriver om sitt tilholdssted i ungdommen:

For var det ei ting telefonkioskane var spesielt godt egna til, så var det å plage folk. Lærarar, for eksempel, eller folk som berre hadde rare namn. Telefonkiosken kunne brukast til, og blei brukt til, å ringe slike folk, gjerne etter leggetid. Berre for å seie «Er Tjodolv heime?» og legge på. Eller, om det var snakk om ein lærar, berre ringe og legge på. Eller seie noko stygt. Eller puste.

Telefonkiosken treng vern, fordi han alltid har hatt fiendar. (...) Nokon har heile tida vore ute etter telefonkioskane. (...) I det minste hadde nokon spytta på golvet eller festa ein tyggis til røret, og ripa inn noko i veggen, om ikkje vedkommande hadde hatt tid, krefter og fantasi til meir, så i alle fall eit kort ord for det mannlige kjønnsorganet.

Per Inge Torkelsen trekker fram kiosken som en viktig fritidsklubb i Stavanger:

Det va her du kunne treffa jenter. Det va her der va liv og røra.

Alternativet va kristne forsamlingar, og eg blei livredde av tungetale. Eg klarte ikkje flerne flanellograf-foredrag om Moses (...) Eg fekk eksem ved tanken på kristne kyss, klapp og klem. Den røde telefonkiosken serverte troverdige og interessante tungetale.

VÅREN 1997 MÅTTE daværende samferdselsminister Sissel Rønbeck møte i Stortinget for å forklare hvorfor Telenor var i gang med å fjerne telefonkiosker.

Mobiltelefonens inntog før årtusenskiftet gjorde kiosk-ikonet til en gammeldags, lite brukt tjeneste. Flere steder ble telefonkiosken et symbol på statens aktive inntog i lokalsamfunnet, og engasjerte kioskvernere i bygde-Norge brukte lenker, kampesteiner og plakater for å stanse fjerningen.

Kiosken «Prillar-Guri» i Møre og Romsdal har attpåtil fått egen støtteblogg.

Men de nedtaggede kioskene forsvant likevel i økende takt, og da verneavtalen for telefonkiosker ble underskrevet i juni i år var det bare 420 røde kiosker igjen i aktiv tjeneste.

Nå er 320 av dem tatt ned, og de gjenværende 100 kioskene er redusert til turistattraksjoner og arkitektoniske minner fra en svunnen tid.

Kiosken har gått fra å være et nødvendig tilbud til å bli et ikonisk symbol, brukt i reklamekampanjer og spillefilmer som Hisham Zamans Vinterland.

I 2003 ble det til og med arrangert bryllup i en, da et par giftet seg i telefonkiosken utenfor Vålerenga kirke i Oslo.

TELEFONKIOSKEN VAR NØDVENDIG da den kom. Før hjemmetelefon og mobiltelefon ble allemannseie, var den røde kiosken på fergekaia eller utenfor rådhuset den eneste mulige kanalen for å oppnå telefonisk kontakt.

Riksantikvar Nils Marstein illustrerer i boka behovet for offentlige kiosker med en søt historie fra Oslo:

En gravid frue på Bøler måtte ringe til sykehuset, vannet hadde gått. Men hun hadde ikke telefon hjemme. Den vordende mor tok på seg kåpen og gikk ned til telefonkiosken på Bølersenteret. Der var det kø, så hun stilte seg opp og ventet pent på tur, forteller Marstein.

Den røde bua vekker følelser og minner hos de fleste av oss. Hvem har vel ikke lett etter småpenger i returluka - eller ringt hemmelige samtaler til kjæresten, godt skjermet fra nysgjerrige søskenører?

75 år etter at Georg Fredrik Fastings strektegning ble valgt, er 6000 røde telefonkiosker blitt satt opp og tatt ned igjen i Norge.

«Riks»-kiosken er nå tatt med på Documentation of Modern Monuments (DOCOMOMO) sin liste over moderne designikoner, og er foreslått til UNESCOS verdensarvliste. De 100 gjenværende kioskene er tenkt å stå til evig tid.

Mobiltelefonen har tatt over, men selv den mest avanserte Nokia kan aldri tilby telefonkioskenes spesielle ekstrafunksjoner: Fritidsklubb, tilfluktsrom, sjekkested og paraply.

KJENT SKUE: De fleste nordmenn har et forhold til den røde telefonkiosken. I år fyller designikonet 75. Denne, i Møre og Romsdal, kalles «Prillar-Guri» og har sin egen støtteblogg.
VINNERUTKASTET: Juryen bestemte seg for å satse på Georg Fredrik Fastings modernistiske kiosk «Riks».
SKAPEREN: Fasting var født i Spydeberg, men bodde i Bergen. Ifølge sønnen Lars tegnet arkitekten vinnerutkastet på en fyrstikkeske.
DESIGNET I 1932: Kiosken, som i dag bare finnes i 100 vernede eksemplarer i Norge, måtte bygges slik at den tålte vær og vind. «Og sjøblandet regnpisk», skrev juryen.
2. PLASS: De norske utkastene var strammere og mer modernistiske i uttrykket enn den engelske modellen. På andreplass i 1932 kom kiosken «Flirt», tegnet av arkitektene Ree og Buch i Oslo.
LANDEMERKE: 6000 røde kiosker ble satt opp - og tatt ned igjen - i Norge. En av de 100 gjenværende står på Bryggen i Bergen.
STILIKON: Telefonkiosken er brukt i mange annonser og filmer - og spiller en viktig rolle i filmen «Vinterland».
TIDLIG UTE: Den ikoniske kiosken «K1» ble først satt opp i London i 1920.
3. PLASS: Utkastet «Tale er sølv» av arkitekt Carlén ble nummer tre.
KØKULTUR: Ved mange kiosker ble det satt opp benker hvor man kunne dingle med beina og vente på tur. Her på Rådhusplassen i Oslo måtte man stå.