Carl Frode Tiller

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Carl Frode Tiller Bok: «Bipersonar» (Aschehoug)Begynnelsen:«Eg trillar sykkelen min opp den smale grusvegen, går i sniglefart opp grusvegen, eg heng over sykkelstyret og ser ned på framhjulet, ser på småsteinane som har klistra seg fast til dekket på framhjulet, dei små, kvite steinane som har kilt seg inn i dekkmønsteret, og eg nynnar, eg har festa pappskiver til sykkeleikene, og pappskivene gir frå seg korte flappelydar, og så nynnar eg noko som passar til flappinga, legg inn to korte hm mellom kvart enkelt flapp. Og så svingar eg opp imot huset til meg og far min, og så hører eg gitaren til far min, far min som speler blues på gitaren, og eg lener sykkelen min inntil kombicampen, legg handa på trappegelenderet og går opp trappa, den blåblanke ståltrappa, og eg opnar ytterdøra, og går inn i gangen, og heile tida hører eg gitarspelet til far min, bluesgitaren, dei lange, rivande tonane, dei triste tonane.» Begrunnelsen: Jeg ville sette stemningen raskt med den rytmiske åpningen. Boka er en slags melankolsk bluesroman, og dette ville jeg ha fram helt fra starten. Boka består av fem forskjellige førstepersons fortellinger. Det eneste de fem fortellerne har til felles, er en person de alle er knyttet til på et vis. Han blir dermed en «biperson» i alle fortellingene. De lange, gjentakende setningene i begynnelsen er et forsøk på å skape et språk som passer til hovedpersonen i denne fortellingen, unggutten Kjell. Ellers har jeg ikke spekulert så mye over åpningen, jeg håper nemlig leserne er tålmodige nok til å henge med en stund til.

    susanne.louise.kaluza@dagbladet.no

Foto: Scanpix