Cecilie Enger

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Cecilie Enger Bok: «Se i nåde» (Gyldendal) Begynnelsen: Hun greide ikke å holde øynene åpne. IKEA-bussens dype dur førte Andrea Lindheim Claussen i halvsøvne utover motorveien for å kjøpe en myk overmadrass. Utenfor snødde det, på innsiden silte duggen av vindusrutene. Hun vugget med bussens bevegelse, mørk av tretthet. Det var dager og uker siden hun hadde sovet mer enn et par urolige timer av gangen. Men hun hadde tenkt at om hun aldri mer fikk sove, om hun omkom av mangel på søvn, så kunne hun i hvert fall ligge godt når hun først oppholdt seg i sengen. Begrunnelsen: Når leseren møter hovedpersonen, Andrea, er hun utslitt. Jeg har tenkt det slik at leseren med en gang skal forstå at noe ubehagelig har skjedd, noe som har fratatt Andrea muligheten til å sove drømmeløst. Jeg satte henne på bussen til IKEA både for å vise at hun ønsker å gjøre noe med søvnproblemet sitt, og fordi hun på IKEA får anledning til å nøste opp i en hittil hemmelig/ukjent familiehistorie - som likevel har preget oppveksten hennes. For mens hun stuptrøtt prøveligger sengen Olle, kikker hun i bokhylla ved siden av, som er fylt med bøker til dekorasjon. Og der finner hun dagboka til sin egen oldefar, en forhatt mann, med et navn man har spyttet ut hver gang noe har gått galt i familien. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

    monica.flatabo@dagbladet.no

Foto: Scanpix