Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Cecilie N. Seiness

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Cecilie N. Seiness Bok: «Mor» (Samlaget) Begynnelsen: Eitt år etter. - Det er ein hjartelaus diagnose. Ein får så lite tid til å venja seg til døden, seier ho. Nokon ropar på henne, og ho forsvinn inn ei dør, kjem ut att med eit bekken i handa og seier at ho er lei for at ho ikkje har meir tid til å snakka. Ho er sjukepleiar på onkologisk avdeling på Haukeland sjukehus. Det er 1. juni. For nesten eitt år sidan døydde mor mi her. Det er uendeleg trist og underleg å vera tilbake. Begrunnelsen: Egentlig var jeg nesten ferdig med skrivingen og var for første gang tilbake på avdelinga der moren min døde. Der snakket jeg med forskjellige sykepleiere, og så var det en av dem som sa dette her. Og da tenkte jeg at jeg kunne bruke det i starten. I begynnelsen skriver jeg med det samme at det handler om en hjerteløs sykdom og død. Du skal ikke lure på om hun kommer til å dø, jeg ville gå rett på sak, boka skulle være likefram og usentimental. Jeg ville etablere stemningen med en gang. Her skjønner du med det samme at dette går galt. At det skal handle om sykdom, død og sorg. På en måte så ville jeg at det skulle være forutsigbart. kristin.guttormsen@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media