Den første gangen Charlotte Fjærvik Press kollapset, skjønte hun ikke hva som skjedde med henne.

Hun var sju eller åtte år gammel. Sammen med de to eldre brødrene Neil og Mikkel lekte hun i den lyse stua hjemme på Kolbotn utenfor Oslo. De tullet med henne og var så morsomme, hun ville le. Plutselig var det som om hun mistet all kraft.

Kroppen hennes datt mot den hvite sofastolen midt i stua, hodet hennes falt bakover, munnen ble slapp, tunga kom ut. Hun så på brødrene, ville reise seg og prøve å si noe. Men hun klarte ikke å bevege seg, klarte ikke å snakke.

Charlotte visste ikke da at det var et symptom på den kroniske sykdommen narkolepsi. En alvorlig, nevro­logisk sykdom. For de aller fleste pasienter krever den livsvarig, tung medisinering. Kroppen mister evnen til å styre søvn og våkenhet. Mange får hallusinasjoner, og dagene kan preges av ekstrem søvnighet og utmattelse. Sju av ti narkolepsipasienter får katapleksi, plutselige anfall av muskellammelse.

Ingenting av dette visste Charlotte. Hun knyttet heller ikke følelsen i kroppen til vaksinen hun tok i november 2009. Men barnet skjønte dette: Latter får kroppen min til å falle sammen.