Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Myndighetene har funnet løsningen på krisa i eldreomsorgen.

Mangelen på varme hender og penger skal løses av de eldre selv.

Om ti år skal pensjonistene bidra med dobbelt så mye gratisarbeid som i dag.

Men står det virkelig en armé av frivillige klare?

Click for title

Ytterst på Aker Brygge i Oslo sitter en gjeng voksne damer og nyter vårsola og hverandres selskap. Lizzie Nilsen (68), Eva Kristine Eriksen (79) og Anne Kristine Edwardsen (68) er med i venneklubben «Mangfold» som møtes flere ganger i måneden for å spise lunsj, gå tur eller bare prate om løst og fast. De er alle enslige, og de regelmessige sosiale sammenkomstene er en viktig del av pensjonisttilværelsen. For tida er det bare Anne Kristine som er engasjert i frivillig arbeid, men temaet får alle tre til å lene seg fram over bordet.

SOSIAL SAMLING: Anne Kristine Edwardsen (t.v.), Eva Kristine Eriksen og Lizzie Nilsen møtes rett som det er for sosial hygge. Alle synes at frivillig arbeid er positivt, men akkurat nå er det bare Anne Kristine som har et oppdrag.
SOSIAL SAMLING: Anne Kristine Edwardsen (t.v.), Eva Kristine Eriksen og Lizzie Nilsen møtes rett som det er for sosial hygge. Alle synes at frivillig arbeid er positivt, men akkurat nå er det bare Anne Kristine som har et oppdrag. Vis mer

– Flott! slår Anne Kristine fast på spørsmålet om hva hun tenker om at myndighetene baserer seg på at eldre frivillige skal bidra mer i eldreomsorgen.

– Så lenge vi er spreke er det jo supert å kunne bidra. Jeg kjenner 85-åringer som garantert ville vært glade for å føle at det var bruk for dem. Flere er så spreke som ungdom og går gjerne fjellturer i 1300 meters høyde, fortsetter hun.

– Ja, det er jo derfor de er spreke! sier Lizzie. Hun er langt mer ambivalent til spørsmålet.

– Jeg er selvfølgelig ikke imot at pensjonister jobber frivillig, men hvis myndighetene baserer seg på frivillighet, kan det fort bli litt tvang. De må i hvert fall være klare til å bistå med nødvendig hjelp. Jeg har erfaring som pårørende til en pleietrengende og vet hvordan det blir når man er tilgjengelig. Da belaster kommunen eller bydelen familien med flere oppgaver enn de ellers ville gjort.

Neste år runder de første etterkrigsbarna 75 år. Deretter blir de eldre bare flere. I 2040 vil vi være tre ganger så mange åttiåringer og fire ganger så mange nittiåringer som i dag.

Rekrutteringen av sykepleiere er for lengst utpekt som en av de største utfordringene for framtidas eldreomsorg.

I 2018, samtidig med at en NAV-rapport slo fast at vi allerede mangler 6000 sykepleiere, la myndighetene fram sin løsning i stortingsmeldinga «Leve hele livet»: De budsjetterer med dobbelt så mye frivillig arbeid fra pensjonister. At pensjonistene allerede bruker rundt 45 000 årsverk til frivillig arbeid, altså ulønnede arbeidstimer, er ikke nok.

– Den offentlige målsettinga er rett og slett at de eldre skal hjelpe de eldre, sier Thomas Hansen, forsker ved Velferdsforskningsinstituttet Nova.

– Men at eldre skal bli en armé av frivillige i omsorgssektoren, er urealistisk å tro.

Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund mener at frivillige gjør en uvurderlig jobb for eldre.

– Men kommunene kan ikke løse mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere ved å overlate ansvaret for pleie og omsorg til frivillige. Det er uforsvarlig, uverdig og uakseptabelt, sier hun.

Generalsekretær Harald Olimb Norman i Pensjonistforbundet minner om at den organiserte frivilligheten har slitt i motbakke i flere år:

– Mange synes det er greit å gå med bøsse en gang i året for NRKs TV-aksjon, men stadig færre vil bruke av tida si og forplikte seg til å sitte i styre og stell. Eldre ville heller reise og bruke tid på seg og sitt enn å forplikte seg til faste oppgaver.

Hvordan skal så myndighetene klare å få langt flere pensjonister til å jobbe gratis? Hva må til for å motivere denne gjengen med «what’s in it for me»-holdninger?

Dette er spørsmål Thomas Hansen og forskerkollega Britt Slagsvold stiller i en ny undersøkelse.

– Frivillighetsarbeid er en vinn-vinn-løsning, ifølge politikerne: Eldre kan være til nytte for det offentlige, samtidig er det positivt for de eldre selv fordi aktivitet beskytter mot helseproblemer og ensomhet. Til sammen skal disse gevinstene bidra til å få langt flere inn i frivilligheten, sier Hansen.

Selv er forskeren skeptisk.

– Det er det flere grunner til. Mange har allerede omsorgsansvar i familien, og ønsker ikke å ta på seg ansvar for andre. I stedet vil de bruka tida på noe lystbetont. Flere vil foretrekke frihet i stedet for nye forpliktelser når livet som arbeidstaker er over, sier han.

Når Hansen har gått gjennom tidligere undersøkelser, ser han en tendens:

Mange ikke-frivillige svarer fort ja hvis de blir spurt om de vil bli det.

Når det kommer til stykket, er få villige til å forplikte seg.

Eller de setter betingelser: De vil selv bestemme omfang og tidspunkt.

I et års tid jobbet Lizzie Nilsen som frivillig familiekontakt for Frelsesarmeens Home Start program i Oslo. Der fulgte hun opp barna i en fast familie noen timer hver uke.

– Jeg måtte til slutt be dem finne noen andre. Sønnen min bor i USA, så jeg reiser en del. Det gjorde at jeg ikke ble så godt kjent med barna som jeg følte at jeg burde, og da valgte jeg heller å slutte. Men det kan godt hende jeg tar opp igjen tråden seinere, for jeg likte det egentlig veldig godt, sier hun.

– Uff, jeg kunne ha veldig lyst til å gjøre noe, men det har liksom aldri blitt til noe, sukker Eva Kristine Eriksen. Hun forteller at hun gjerne gir penger til innsamlingsaksjoner og støtter opp på den måten, men at hun synes det er vanskelig å vite hvordan hun eventuelt skulle få gjort noe mer.

– Jeg lurer på om det har med min egen usikkerhet og sjenanse å gjøre, for jeg har sett at eldresentrene etterlyser folk til frivillig arbeid, men jeg tør liksom ikke å tilby meg.

Hun er helt sikker på hva svaret hadde vært hvis noen hadde spurt henne direkte om hun kunne gjøre en innsats:

– Ja! Jeg hadde nok ikke orket å holde på med syke mennesker, men hvis noen hadde trengt hjelp til å handle eller gjøre rent, kunne jeg gjerne stilt opp.

Anne Kristine Edwardsen hjelper til to ganger i uka i en gjenbruksbutikk i det lille tettstedet hvor hun bor, utenfor Oslo.

– Det begynte med at jeg hadde ryddet hjemme og skulle levere inn noe jeg ikke hadde bruk for lenger. De hadde nettopp startet butikken og trengte folk. Miljøet virket så hyggelig, så jeg sa ja med en gang de spurte.

Hun har ikke angret et øyeblikk.

– Det er både givende og trivelig. Jeg treffer folk, og det er godt å se hvor takknemlige alle er. Det er noe i ordtaket som sier at ved å gjøre andre glad, så blir du selv glad. Ja, jeg føler meg rett og slett velsignet som får lov til å bidra, sier hun.

Edwardsen føler også et ansvar for å stille opp de dagene hun har sagt hun skal jobbe, men noen plagsom forpliktelse er ikke gratisjobben. Noen ganger i året jobber hun som eksamensvakt ved universitetet. Det er en betalt jobb.

– Dofølging gir fabelaktig mosjon, men er ikke så sosialt, sier hun og innrømmer at hun nok ikke ville meldt seg som eksamensvakt hvis oppdraget var ubetalt.

– Det handler om hva jeg får igjen personlig. Dessuten synes jeg det er greit med de ekstra pengene jeg tjener på universitetet.

Alle tre tenker på seg selv både som potensielle frivillige bidragsytere og mottakere.

– Selv kan jeg gjerne bistå med flere ting, sier Lizzie.

– Jeg er glad i kultur, men savner av og til å dele opplevelsen. Det ville vært en vinn-vinn-situasjon å gå sammen med noen, legger hun til.

– Ja, hvis det blir mer corona, så kunne vi handlet for noen, eller kanskje trengt noen som handlet for oss. Eller bare noen som så til oss innimellom, sier Eva Kristine.

Frivilligheten i Norge er høy, sett i internasjonal sammenheng.

Seks av ti i aldersgruppa 50 til 80 år har utført frivillig arbeid det siste året. Det innebærer alt fra bøssebæring til ukentlig helse- og omsorgsarbeid.

De som jobber mest er mellom 67 og 74 år.

– Det bør være potensiale for større frivillighet her i landet. I gjennomsnitt bruker personer mellom 67 og 79 år ti minutter daglig på frivillig arbeid. Det er beskjedent, sier Thomas Hansen.

Muligheten til å gjøre det de vil, pluss å tilbringe mer tid med familien, er det de fleste ser fram til etter å ha pensjonert seg.

Og når førsteamanuensis Bodil Blix ved Universitetet i Tromsø får spørsmålet om hun tror myndighetenes rekrutteringsmål av eldre frivillige er realistiske, svarer hun både ja og nei.

– De er realistiske i den forstand at vi lever lenger, er friskere og dermed har en lengre periode i livet uten betalt arbeid. De fleste av oss vil ha flere tiår før vi selv trenger omsorg. Sånn sett finnes det store uutnyttede ressurser. Men det er ikke dermed sagt at denne gruppa har lyst til å bruke fritida på frivillighet. Jeg ønsker å utfordre måten man kalkulerer med denne innsatsen og hva de eldre skal brukes til, sier Blix, som med utgangspunkt i en studie om frivillige seniorer har skrevet flere artikler og kronikker om temaet. En av dem har tittelen «When the saints go marching in», en annen «Hvem er fri, hvem er villig?»

Blix mener at det først og fremst er det offentliges framgangsmåte overfor målgruppa som gjør at de risikerer å mislykkes. Som eksempel trekker hun fram «Omsorgsplan 2020» , hvor det står at de frivillige skal læres opp, veiledes og koordineres av de lokale offentlige helse- og omsorgstjenestene.

– Det offentlige definerer hva de eldre skal brukes til og forteller dem hva de skal gjøre, men det er ikke gitt at disse menneskene ønsker akkurat dette, påpeker hun og henter fram et sitat fra en av sine informanter:

«Vi ønsker ikke å gjøre det offentlige sin jobb».

Så hva vet vi om dem som skal bære hovedansvaret for frivilligheten, de eldre selv? Jo, de vil være ressurssterke og ha større kapasitet enn tidligere. Flere har høyere utdanning, de har bedre økonomi, og mange ønsker å bruke tid på selvrealisering.

– Da spørs det om frivillig eldreomsorg er drømmen, sier forsker Thomas Hansen.

Han har sett at mange eldre ikke ønsker å inngå langvarige forpliktelser.

- Frivillig arbeid i en kort tidsperiode kan være aktuelt, men innen eldreomsorg trengs det hender som kan være der over tid.

Er man aktivitetshjelp på et eldresenter, kan man ikke droppe å møte opp fordi man heller vil lese ei bok.

– Frivillighet handler mye om å motivere folk. Noen har helsebarrierer som gjør at de ikke kan bidra, men for mange eldre handler det om at de ikke blir spurt, og de vet heller ikke hvor de skal henvende seg for å kunne hjelpe, sier Hansen.

Mye av den norske frivilligheten springer ut fra personlige nettverk. Man blir rekruttert via venner og bekjente, og det er de ressurssterke som oftest blir spurt. De som kanskje kunne hatt størst personlig utbytte av å jobbe frivillig, får i mindre grad tilbud om det. Noe som igjen kan forsterke dårlig selvbilde og følelsen av utenforskap.

– Frivilligheten rekrutterer personer som i utgangspunktet er nokså lykkelige. Og når forskningen viser at frivillig arbeid har en positiv effekt på livskvaliteten, kan man si at frivillighetsarbeid er med på å bevare denne gruppas engasjement og helse, i stedet for at de også faller ned i gyngestolen, sier Hansen.

«Hva skal jeg finne på nå?» tenkte Raymond Jahrmann (80) da han ble pensjonist etter å ha jobbet med IT-support for Gyldendal og deres forfattere.

– En kamerat visste at jeg hadde spilt litt bordtennis, og ba meg være med en gjeng gamle karer som spiller en gang i uka. De hadde fått være gratis i en hall på Bjølsen, men nå måtte de betale leie. «Hvorfor søker dere ikke om støtte», sa jeg.

Raymond hadde hørt om noe som het 60 Pluss, som drives av Oslo Idrettskrets og er et aktivitetstilbud ledet av frivillige for personer over 60 år. Der måtte det gå an å søke midler.

– «Vi er nå mer opptatt av å få tak i dem som sitter bak gardinene», var svaret jeg fikk da jeg ringte. «Men uten midler, ender vi bak de gardinene», svarte jeg.

Bordtennisgruppa fikk penger, og fra 2010 til nå i vinter, var Raymond leder. – Da sa jeg at noen andre måtte overta, så nå er jeg nestleder, sier han.

Det kan skytes inn at i april i fjor, tok Raymond Jahrmann NM-gull i bordtennis i klassen Herrer 75.

Han har akkurat småløpt ned i kjelleren for å bære opp en sekk med jord til kona som skal stelle blomsterbedet.

Raymond har vært aktiv hele livet, spilt fotball og vært landslagsspiller i både bandy og ishockey. Da han ble pensjonist, var det viktig for ham at også hodet fikk trening. Så da han leste at Frivilligsentralen på Oppsal, der han bor, trengte folk som kunne hjelpe eldre med data, tenkte han: «Dette er en måte å holde it-kunnskapen min ved like».

Jeg bare dukket opp jeg, og stakk hodet inn døra:

«Er det her noen trenger hjelp?» spurte jeg.

Fire hender kom umiddelbart opp i været.

Siden har jeg vært der en gang i uka.

– Senior nettkafé heter det, og folk trenger hjelp til vanlige nettjenester, særlig til å betale regninger i nettbanken, eller søke etter opplysninger, og når noen har fått en smarttelefon de ikke skjønner, kan jeg hjelpe til med det. Der blir du sett på som gud hvis du kan litt data. Raymond humrer, og forteller at han trener en gjeng eldre karer hver uke i regi av 60 pluss. De spiller innebandy og volleyball, og så har Raymond Mensendieck-trening med dem.

– Siden jeg har hatt ryggproblemer i mange år, og får hjelp av denne treningsformen, foreslo jeg at jeg kunne lede gymnastikkdelen. Det er gøy.

Og så kommer han på at han har jobbet som frivillig på Norway Cup i 46 år.

Hvorfor Raymond driver med all denne frivilligjobbingen, mener han er selvforklarende. Han kan ikke bare drive dank. Og ja, han føler et ansvar for å stille opp, men mener det går greit å si fra når han ikke har mulighet.

– Jeg tenker ikke på dette som gratisjobbing, eller at det er noe jeg gjør for det offentlige.

Det er heller ingen som har behøvd å lete ham opp for å spørre om han kan hjelpe til, det har han klart på egen hånd, og nå er det han som rekrutterer andre på sin vei.

– Dette er jo også egoistisk motivert. Det gir meg masse, det er sosialt, og så har jeg valgt oppgaver som passer for mine interesser. For meg hadde det nok ikke fungert like godt å koke kaffe eller handle for folk.

– Vi bør slutte å snakke om eldrebølgen bare som noe negativt. Hvorfor snakker vi ikke heller mer om en bølge av eldre med ressurser som vi har behov for? spør Jorunn Sagen Olsen.

Hun har ledet frivilligsentralen i Vennesla i 12 år. Nå er hun nyansatt prosjektleder for «Leve hele livet» i Norges frivilligsentraler og skal støtte landets kommuner og frivilligsentraler med å motivere og rekruttere eldre til frivillig arbeid. Prosjektet er statsfinansiert. Utfordringen når det gjelder å rekruttere eldre til frivillig arbeid, er at vi mangler ressurser til å se etter ressursene deres, mener Olsen.

REALISERER DRØMMER: 2022 er Frivillighetens år. Da vil Jorunn Sagen Olsen (t.h) og "Sykling uten alder" sykle fra Lindesnes til Nordkapp for å vise fram gode eksempler på frivillig arbeid. - Det bør kunne bli en god TV-serie! mener Olsen, her med niese Othilie Nystøl (9) og Bjørn Robstad i Vennesla Frivilligsentral. Foto: Ingvald R. Ingebretsen.
REALISERER DRØMMER: 2022 er Frivillighetens år. Da vil Jorunn Sagen Olsen (t.h) og "Sykling uten alder" sykle fra Lindesnes til Nordkapp for å vise fram gode eksempler på frivillig arbeid. - Det bør kunne bli en god TV-serie! mener Olsen, her med niese Othilie Nystøl (9) og Bjørn Robstad i Vennesla Frivilligsentral. Foto: Ingvald R. Ingebretsen. Vis mer

– Vi må komme i dialog, sånn at vi kan høre hva de har lyst til å bidra med. Folk har ulike utfordringer, men alle har ressurser. Det handler om å gi organisasjonene støtte til å se disse ressursene, sier hun og forteller om 91-åringen som ønsket seg en treningsvenn.

– Vi snakket med henne om hvordan hun hadde levd tidligere, og forsto at dette var ei sosial dame. Det endte med at treningen hennes ble å spasere til dagsenteret, hvor hun kunne sitte og prate med andre eldre.

Olsen er opptatt av at næringsliv, kommune og frivillige organisasjoner sammen finner gode strukturer for å motivere de frivillige.

– Det kan bli en utfordring at kommunene må samarbeide i stedet for å gi ordre.

Den ønskede hæren av frivillige har allerede fått beskjed om at de skal jobbe til de er 72 og vil få dårligere pensjon enn tidligere generasjoner. Corona-pandemien er en advarsel om at de kan se bort fra mulighetene for å sitte på en solfylt terrasse i Syden halve året.

– I tillegg skal de jobbe gratis?

– Ja, men hvem er det egentlig som eier samfunnsutfordringene våre? Staten kom ikke først, vi som utgjør samfunnet må være sammen om å løse utfordringene, sier Olsen.

– Tidligere tok vi oss av våre egne eldre og pleietrengende. Nå skal vi ta av oss av andres. Hadde det vært bedre om vi alle tok seg av sine familiemedlemmer?

– Men ønsker vi virkelig at alle skal bli i bygda hvor de er født og oppvokst? Ønsker vi ikke at barnebarna våre skal få dra ut å studere - og bli der hvis de liker seg? spør Olsen.

Bodil Blix ved Universitetet i Tromsø tror verdiene som driver frivilligheten må være godt forankret der den enkelte bor.

- Utfordringen er at veldig mange er mest opptatt av å realisere egne drømmer. Samtidig ser vi at samfunnsutfordringer som pandemien, får de frivillige til å mobilisere i sosiale medier. Det er mye kraft der ute, og en viktig del av arbeidet er å ivareta frivilligheten som kommer i andre kanaler enn vi er vant til. Vi som vil støtte opp om frivillighet må ikke bli konkurrenter, men døråpnere. Individualisering av frivillig arbeid er en global trend, forklarer hun.

Samtidig med at organisasjonenes medlemstall synker, bidrar flere individuelt eller betaler seg ut gjennom innsamlingsaksjoner i sosiale medier.

– Det er kanskje ikke overraskende at vi med større velstand betaler oss ut av dårlig samvittighet. Samtidig er det viktig å ha med seg at nord i Norge hadde vi ikke hatt noen omsorgssektor hvis det ikke var for de store frivillige organisasjonene, sier hun.

– Nå dreier frivilligheten seg lenger og lenger vekk fra organisasjonene. Frivillighetssentralene fordeler oppdrag til enkeltpersoner når det er behov. Individualiseringen og fallende medlemstall reduserer organisasjonenes politiske makt og gjennomslagskraft, noe som gjør det vanskelig å skape gode vilkår for frivillig arbeid, advarer Blix.

Uten de frivillige arbeidstimene som blir lagt ned hvert år hadde det stått mye dårligere til i norske kommuner, mener pensjonistpartiets leder Tone Coucheron.

- Slik politikerne har prioritert frivilligheten, så vil de ikke nå målene om betydelig økt innsats fra de eldre.

Når du har barn, er det lett å bidra inn i deres aktiviteter. Når du blir eldre og har vært i jobb hele livet, blir det annerledes. For at pensjonister skal bidra med sin kapasitet, må innsatsen gi dem noe.

Hør på ordet: Frivillighet - du gjør noe fordi du har lyst til å bidra.

Det holder ikke med kakelotteri og tombola, det sosiale aspektet og fleksibilitet er viktige faktorer, mener Coucheron.

– Det må være mulig å ta fri fra frivilligheten når det passer. Ellers er det jo ikke frivillig. Da er det tvang.

Frivillige er en viktig ressurs i mange deler av eldreomsorgen, og for aleneboende eldre er det en nøkkel til sosial kontakt og aktivitet. Det mener forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund Lill Sverresdatter Larsen.

Men hun er opptatt av at frivillige aldri må brukes for å erstatte nødvendig helsehjelp eller tilsyn.

– Pasienter som skrives ut til kommunen er sykere enn før, og det trengs kompetanse og fagfolk for å gi god behandling og pleie. Frivillige og pårørende skal slippe å sitte med dette ansvaret, og det tror jeg folk er enige med oss i. Ordinær praktisk bistand som renhold og liknende er også et kommunalt ansvar og vil være misbruk av frivillige. For at frivillige skal kunne være en ressurs, må de involveres meningsfullt i beslutningsprosesser, planlegging og utforming av tjenestene de forventes å bidra til, sier Larsen.

Hun mener at frivillige representerer en merverdi mer enn avlastning, og at i dagens situasjon, med coronapandemi, så fordrer bruk av frivillige også ressurser til opplæring i smittekjeder og bruk av smittevernutstyr.

Hos Pensjonistforbundet sitter generalsekretær Harald Norman og mener myndighetene vil slite med å oppfylle sine hårete ambisjoner om rekruttering til frivillig arbeid og gratis avlastning fra spreke eldre i eldreomsorgen. Men han er likevel ikke like pessimistisk nå som han var for et par måneder siden:

– Jeg håper at coronapandemien har forsterket fellesskapstankegangen og at ønsket om å være mer sammen vil gjøre rekrutteringen enklere. Folk har jo nesten ikke kunnet vente med å treffe hverandre igjen, sier han.

Forsker Thomas Hansen er ikke like optimistisk:

– Akkurat nå tror jeg pandemien gjør at de eldre er redde og holder engasjementet sitt på pause, noe som kan bidra til ensomhet og psykiske problemer hvis dette varer lenge.

- Det er vanskelig å si hva som kommer til å skje med interessen for frivillig arbeid framover.

Men det meste av forskningen viser at vi fort går tilbake til normalen, sier forsker Thomas Hansen.

Kilder: SSB, Statens seniorråd, stortingsmeldingene «Leve hele livet» 2018, «Omsorg 2020», «Frivilligheita 2018/2019», Frivillighet Norge, Hansen, T. & Slagsvold, B. (2020). Refleksiv frivillighet i en norsk kontekst – om eldres deltakelse, motivasjon og potensiale. Tidsskrift for Velferdsforskning.