Comeback

Til helvete med Grand Prix. Britt Synnøve Johansen (32) er tilbake. Denne gang som Edith Piaf.

NORDSJØEN ER ET uendelig stort, grått teppe. Men så, der nede under høyre vinge, ligger Stavanger. Lavt skydekke stryker over piper og oransje tak. Og der på Storhaug, i Opheimsgata, i en koselig kjellerleilighet med store keramiske gulvfliser, Ikea-møbler og udødelige kaktuser sitter Britt Synnøve Johansen i telefonen. Har hun begynt å selge støvsugere igjen? DET ER PIAF-FEBER i Norge. Ingen vet hvorfor, men av en eller annen årsak skal alle synge visene til den nasale og vibrerende lille franske sangerinnen som levde så kort og intenst. Ikke er det jubileum, i og med at hun ble født i 1915 og døde i 1963. Like fullt synges det i Fredrikstad og i Trondheim. Og snart kommer Herborg Kråkevik. Til og med Storebrand-direktør Grete Faremo har stemt gitaren og skal ha sin egen Piaf-forestilling. - Det hørte eg. Spennandes, sier Britt Synnøve Johansen og er et eneste stort smil, der hun har krøllet seg sammen i sofaen i leiligheten. - Spennandes, det, gjentar hun blidt. Så spør hun, liksom tilfeldig. - Vet du hvor hun skal? - Nei. - Det er helt utrolig, sier hun. - Piaf-året, sier hun. Og så lett: - Kommer hun med plate òg? - Jeg tror ikke det. Du kan ta det rolig der. - He-he. - Hvorfor er det så mange Piafer? - Har itkje peiling. Det er vel noe med musikken og artisten. Hele historien. Alt. Den gjør noe med folk. Den griper. Folk griner jo. Men nå er det så mange som synger Piaf at vi burde hatt en Piaf-happening. - En «Piaf-look-alike contest»? - Det tror jeg ikke at jeg vil være med på. - Det er nesten litt Kjell-Elvis over dette? - Ja vel. Men da vil jeg igjen minne om at vi var først. I AUGUST I FJOR hadde hun premiere på sin Piaf-forestilling i Haugesund. Tanken var å spille onsdag, fredag og lørdag, men folket ville ha mer. Og derfor har Britt Synnøve Johansen og store deler av Vestlandet levd med Piaf det siste året. Hun har solgt åtte tusen av plata «Mot himmelen i Paris». - Det er noen som tror at jeg forsøker å være Edith Piaf. - Er det ikke det du forsøker? - Nei, nei. Det er trist at noen tror at jeg forsøker å imitere henne sangmessig og scenemessig. Jeg synger hennes sanger, men på min måte. Hun synger på sin slepne, skarrende Karmøy-dialekt. På scenen har hun med seg fem musikere og en forteller ... - ... som forteller om livet hennes, ting som skjedde, menn hun møtte og om Marcel som hun mistet. Det er en så tragisk historie at ... Herregud! Sier Britt Synnøve Johansen, og blir blank i øynene. Hun forteller om Piafs store kjærlighet, proffbokseren Marcel Cerdan. Om da hun skulle starte på USA-turneen og ville ha ham over. Han likte ikke å fly, ville heller komme med båt, men hun overtalte ham. - Og så styrter flyet! Og alle om bord dør. Tenk deg selv, da: Du overtaler den du er glad i, og på grunn av at du gjorde det, dør han. Og hun nekter å avlyse konserten! Hun klipper håret sitt kort, går ut på scenen og sier: «I aften synger jeg bare for Marcel.» Og begynner med «Hymnen te kjærligheten». Jeg får tårer i øynene. Hver gang. - KAN DU SYNGE Kirby-sangen? - Hva? Nei. Herregud! OK, sier Britt Synnøve Johansen, alt i løpet av et eneste sekund. Og så synger hun: - «I got that old Kirby spirit, up in my head, and in my knees, down in the toes. I got that old Kirby spirit, all over me.» Kirby er en støvsuger. En tung, bråkete, monstrøs amerikansk støvsuger med lys, som koster rundt femten tusen kroner. Slike solgte Britt Synnøve Johansen. - Jeg var månedens nykommer på landsbasis. - Hvor mange solgte du? Femti? Tjue? Ti? Seks-sju? - Noe sånt, tenker jeg. De bråker, ja, men de er gode. Jeg har en selv. Og den er ikke tung hvis du løfter den på rette måten. Og lys er enormt praktisk når du skal støvsuge i mørke kroker. Jeg fikk forresten alltid kjeft når jeg kalt den en støvsuger. Det er en reingjøringsmaskin. - Det er en støvsuger! - Ja, det er jo det. - Syng «Venners nærhet»? I 1989 DELTOK den da 18 år gamle Karmøy-jenta i Grand Prix. Finalen gikk i Lausanne i Sveits, og hun endte på 17. plass. Av 22 land. Nå synger hun. - «Når venners nærhet er blitt en trussel, og håpefulle smil blir visket bort, kom då og vekk meg, la oss dansa, så forblir du min, du e min venn.» Det er begynt å regne ute. - Den er fin, da. Kjempefin melodi. Og så spør du: «Hva betyr egentlig den teksten?» - Hva betyr egentlig den teksten? - Da svarer jeg: Jeg har ikke peiling. I årevis var hun kjent som «hu som sang i Grand Prix». Men foruten å selge støvsugere har hun levd som pub-til-pub-sanger og som artist i kabareter og revyer i Stavanger og Haugesund. - Hvert år rundt finalen ringer avisene: «Hvordan var det å delta?» «Hva har du gjort siden?» «Har du noen kommentar til årets vinner?» Jeg pleier å si: «Ring til noen andre.» - Du angrer ikke på at du deltok? - Nei, jeg har hatt stort utbytte av det. Jeg har fått mange gode kontakter. Og PR-messig er det alltid en fordel å ha vært i avisene før. Jeg vet ikke, jeg: Hadde Magasinet giddet å lage denne saken dersom jeg ikke hadde vært med i Grand Prix? - Sikkert ikke. - En må alltid se det positive i ting. - HVA VAR DET du sa om puppene til Mia Gundersen i Stavanger Aftenblad? Britt Synnøve Johansen begynner å le. Det var i vår hun sa at Mia Gundersen hadde slått seg fram på grunn av sine store pupper. - Nei, nei, det var ikke det jeg sa. Journalisten spurte: «Hva er forskjellen på deg og Mia Gundersen?» Og da svarte jeg at «hu har vanvittige daier». - Og litt spisse albuer? - Hun har vært flink. Hun har jaggu meg stått på, vært målbevisst, og det har gitt resultater. Hun har alltid sagt: «Jeg skal der.» Og der har hun havnet. - Hva med deg? - Jeg har mange ambisjoner. Men jeg behøver ikke nødvendigvis gjøre noe i Oslo. Det første hun skal gjøre, er å lage TV. Sammen med venninnene Janna Kari Kvinnesland og Toni «søsteren-til-Mia» Gundersen skriver hun på et humorprogram. - VÆR ÆRLIG. Hva tenkte du da du hørte at Herborg Kråkevik skulle lage sin egen Piaf-forestilling? Faen i helvete? - Nei. Da tenkte jeg: «Ja, ja.» - Du må være ærlig. - Det er helt sant! Hun har hatt Piaf på repertoaret lenge. Og jeg ante at hun før eller siden ville gjøre noe mer. Så jeg tenkte: «Ja, ja. Jeg er glad at jeg var først.» Det hadde vært mye vanskeligere for meg å komme etter henne. - Det hadde vært håpløst. - Ja. På en måte har det vært bra at hun også har valgt å gjøre det. Det har ført til mye oppmerksomhet. Så ... Jeg kan jo ikke legge meg ned for det. hallgeir.opedal@dagbladet.no