Container-dronninga

Det er ikke vanlig å mene at containere i solnedgang er sexy. Men det synes havnedirektøren i Oslo, Anne Sigrid Hamran (46).

-  JEG VIRKER KANSKJE litt skada når jeg sier at kraner er sexy eller at det ikke finnes noe vakrere enn Sinsen-krysset om høsten i aftensol, men det er jo veldig flott! Kraner i bevegelse er fint, men det har dere kanskje ikke tenkt på?

Havnedirektøren i Oslo, Anne Sigrid Hamran (46), sitter i en dyp stol på sitt majestetiske kontor på Vippetangen i Oslo. På veggene henger det staselige plaketter fra besøkende marine- og cruiseskip, treverket er mørkere enn mørkt, og over hodet på Hamran henger et svært bilde av kongeparet. Havnesjefen selv troner på stolen i en grønn- og svartmønstret drakt, med kortklippet hår og med en munn som er et eneste stort smil.

-  Jeg har blitt et menneske med hjerte for tung infrastruktur. Jeg synes det er vesentlig i et samfunn som er blitt veldig opptatt av design og estetikk. Mye av miljødebatten er sklidd over til å bli en estetikkdebatt. Synet av en container har liksom kommet i fareklasse fire! Både jernbane og veinett er tung infrastruktur, men veier er lettere å få til, fordi det har vi et forhold til. Alle kjører på veiene, ikke sant. Men sjøtransport er mye vanskeligere.

ETTER LANG FARTSTID i NSB, Miljøverndepartementet og Vegvesenet tok Hamran bokstavelig talt over roret for Oslo havn i 2002, som den første kvinnelige havnedirektøren i Norge. På verdensbasis deler hun stillingsbeskrivelse med bare ni andre kvinner. Hun lener seg fram i stolen når hun snakker om byutvikling og jaget etter skjønnhet.

-  Det er klart folk ikke tror varer kommer på e-post, men vi har lite begreper om gods- og varetran-sport på sjøen. Inni containerne er det sykehusutstyr og vin, bøker og fotografiapparater og klær, mens vi tror det bare er snakk om bildekk. Det er det altså ikke. Om vi skulle bruke lastebiler i stedet for sjøtran-sport, ville det blitt cirka 500 000 biler i året med containere og 250 000 biler som frakta olje og bensin. Altså nesten én million flere lastebiler på veiene. Derfor er båt viktig. Jeg synes vi blir litt avstumpa fordi vi ikke har noe forhold til dette pulserende blodomløpet i samfunnet.

OSLO HAVN er i disse dager i gang med å omforme den gamle oljehavna på Sjursøya utenfor Oslo til containerhavn. Dette har møtt mye motstand fra huseiere i området. Hamran er ikke særlig bekymret.

-  Den nye containerhavna vil heldigvis ligge så langt fra eksisterende boligbebyggelse at den ikke blir til stor plage. Det ville være hull i hodet å bygge boliger nærmere enn det allerede er i dag.

Lærerdattera fra Fredrikstad i Østfold vokste ikke opp på bøljan blå, selv om man kanskje skulle tro at det er en betingelse for å bli sjef for havnebassenget. Hjemme på Disen har Anne Sigrid Hamran bare sjøutsikt om hun strekker hals, og hun har heller aldri seilt på de syv hav. Det nærmeste hun kom det maritime før hun begynte i jobben, var sofaen på familiehytta på Hvaler i Østfold. Den har et maritimt trekk.

-  Havnevesenet i Oslo har vært en veldig hierarkisk organisasjon, hvor de ansatte har vært vant til å ta ordrer. Jeg har merket at det har skapt en del forvirringer i rekkene når jeg tenker høyt. Det har jeg brent meg på, både her og da jeg var i Vegvesenet. Da jeg jobbet der, syklet jeg gjennom Sinsen-krysset på vei til jobb, og sa i lunsjen at jeg syntes løsningen på gangveisystemet var for dårlig. To dager seinere sto det en gravemaskin der ... He-he. Det opplever jeg her også, at når jeg har tenkt høyt sammen med de andre, møter jeg igjen tankene mine som «noe havnedirektøren har besluttet». Man må komme fram til et felles språk.

-  Har dere kommet fram til det nå?

-  He-he, jeg har blitt mer forsiktig med å tenke høyt.

HAMRAN SNAKKER om utfordringene som ligger framme i horisonten. De var 205 ansatte i Oslo havn da hun begynte i jobben, innen 2008 skal det bare være 150 igjen. Det har vært hennes største utfordring.

-  Det er en alenehet i det å være på toppen. Men det er ikke noe verre her enn andre steder. Det som har vist seg i denne nedbemanningsperioden, er at når noen slutter, klarer andre å overta arbeidsoppgaver de aldri har hatt før. Det er en veldig ståpåvilje og lojalitet i Oslo havn. Men det er mye sorg i en slik prosess, og det er fort gjort å lage en vond prosess for dem som må gå. Det å være den som sitter på denne siden av bordet, er vanskelig.

På kontoret i skur 38 på Vippetanga henger det tre kjempefotografier som viser Oslo havn i sin fulle prakt. Havnedirektør Hamran fører hånda engasjert over plansjene og forklarer og viser.

-  DA JEG UTDANNET meg til arkitekt, så bikka jeg fort over til å være mest opptatt av planlegging. Jeg var ikke så opptatt av «hvordan tar dette vinduet seg ut når du kommer opp trappa i regnvær». Jeg er ikke helt på den banehalvdelen. Kart og byplanlegging fascinerte meg tidlig. Sammenhengen mellom areal- og tran-sportplanlegging ble interessant, og da var det kort vei over til havn. Synes jeg, da. Selv om resten av havnevesenet ikke helt så sammenhengen mellom vei og hav.

-  Men de har sett sammenhengen nå?

-  Ja.

-  Synes du det er synd at folk ikke vet så godt hva som foregår på havna?

-  Jeg synes vi skulle hatt større nærhet til infrastrukturen i samfunnet. Hvis vi lager for mange Aker Brygger, vil prisene gå opp. Hvis du ikke får inn varer og veier og infrastruktur, tror jeg vi får en dårligere by. Dette handler om at vi vil ha transporten og infrastrukturene, men ikke se eller høre at det er der. Jeg tror det er bra om det er en del bråk i byen. Man skal høre klangen fra containere og snu seg for å se hva som skjer! Det skal være litt forskjell på natt og dag, på bakgårder og hager. Vi streber liksom mot et vakkert designa samfunn, men det blir det ikke uansett.

-  Hvordan blir du møtt når du har dette synet?

-  For å si det sånn: Jeg tror det er vanskelig for politikere å vinne valg på å snakke om tung infrastruktur. Det er lettere å vinne valg på å snakke om sjøfrontboliger og lekre byleiligheter.