Kvantitet og kvalitet: I Oslo er ikke folk vant til at noen lager kake til dessert, ifølge Anne Gunn Halvorsen. I Rogaland var det derimot vanskeligere. - Jo større kakebord, jo bedre. Hjerteløst nok måles man på både kvantitet og kvalitet, skriver hun. Foto: Nina Hansen
Kvantitet og kvalitet: I Oslo er ikke folk vant til at noen lager kake til dessert, ifølge Anne Gunn Halvorsen. I Rogaland var det derimot vanskeligere. - Jo større kakebord, jo bedre. Hjerteløst nok måles man på både kvantitet og kvalitet, skriver hun. Foto: Nina HansenVis mer

Da Anne Gunn flyttet fra Rogaland til Oslo ble hun hyllet for sin kakebaking

- Oslo-folk er som krigsfanger som aldri har opplevd noe annet enn hverdagsmat, skriver Magasinet-spaltist, Anne Gunn Halvorsen.

Jeg er som hundekjeksen, som smørblomsten. Jeg blomst­rer i juni. Dette er min tid. Er det avslutning et sted, er det fest sier du, trenger du en kake kanskje? Yes, jeg gjør det!

Jeg elsker å bake og har alltid gjort det. Som fjortenåring vant jeg en oppskriftskonkurranse i damebladet Allers. Det skulle også bli den største akademiske bragden i mitt liv.

Veldig glad for at jeg omsider fikk nevnt det i avisa. Oppskriftskonkurranse der altså, i Allers. De var ikke fjorten år de jeg konkurrerte mot, for å si det sånn.

Dessverre var det også der jeg peaket. Etter hvert som årene gikk ble det klart at jeg var født med åpenbare begrensninger. Interesse kunne aldri veie opp for min slå­ende mangel på tålmodighet, nette hender og evne til å kontrollere varmen.

Anne Gunn Halvorsen er forfatter, journalist og fast spaltist for Magasinet. Foto: Lars Eivind Bones
Anne Gunn Halvorsen er forfatter, journalist og fast spaltist for Magasinet. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

Venninnene mine fortsatte ubesværet med lagkaker, fondanter, regnbuefyll og oppførte seg som om det slett ikke var et evig, åpent spørsmål om den gule kremen kom til å stivne. De mestret, mens jeg ble stående og spinne på langpannenivå.

Jeg ble en racer på fantastiske surmelkskaker, men hver gang jeg prøvde å avansere, for eksempel ved å bruke den helvetes oppfinnelsen gelatin, endte det med kollaps, klumper og tårer. Jeg ble bare en entusiast, en mosjonist. Bare en veldig god, middels kakebaker.

Det ville ikke vært så dramatisk om det ikke var for at jeg også er rammet av en lite omtalt diagnose.

Jeg er født i feil landsdel. Jeg var en middels baker født i Dronning Maud-puddingens rike, nærmere bestemt ­Rogaland, Vestlandet. Bygdedyr og pietisme, tenker du? Minner om at dette er landsdelen som har levert folk som Mia Gundersen, Trude Drevland, Kristian Valen, Lothepus og han haugesunderen med alle krøllene på TV2.

Vest­landet er stedet der størrelsen teller, en jungel der alle er Tarzan. Det handler om å være mest og best – og vise det. Spesielt når det gjelder kaker.

Du kan ikke bli født, langt mindre dø uten at det skal markeres med en muskeldemonstrasjon i form av kakebord. Det er ikke snakk om én fancy konditorkake. Nei, alt man kan skal vises fram.

Jo større kakebord, jo bedre. Hjerte­løst nok måles man på både kvantitet og kvalitet.

Jeg skjønte tidlig at jeg ville visne i skyggen. 18 år gammel pakket jeg min «Fra bollar til burritos»-kokebok og flyttet mot bedre vekstforhold.

I den blindes rike er den enøyde konge, og i Oslo ble jeg helt dronning. Oslo-folk er som krigsfanger som aldri har opplevd noe annet enn hverdagsmat.

Wow, roper de når du serverer kake etter middag. Som om det er vanskelig å smelle sammen en daimiskake med nøttebunn!

Som om kake til kaffen var en overraskende og god idé, og ikke et uuttalt krav! Som det jo er. Men øst­lendingene vet ikke det, så de blir innmari glade hver gang de får dessert.

Kan hende skyldes inntrykket bare Oslo-folkenes iboende og intense høflighet. De konkurrerer sikkert i andre grener, jeg har ennå ikke forstått akkurat hvilke, men registrerer at jeg ofte får servert helstekte dyr og vin med hjemme­laget etikett på fest.

La dem holde på, jeg tar med noe til kaffen.

Å, som jeg elsker østlendinger. Når barnehagen skal ha sommerfest skriver de «fruktfat» og «premie» på dugnadslisten, mens jeg triumferende kan stå og se mine kakebiter med ekte smør og nonstop rives bort fra kakebordet.

Wow, sier de, så flink du har vært til å bake, sier de. Kulturen har lært dem at kvinner stresser over baking, at baking krever så mye og derfor er noe man må rose i plenum. Helt ulogisk selv­følgelig, det er jo alt det andre i livet som tar tid.

Å ordne avløpsrørene til sameiet eller skaffe ved til velforeningens St. Hans-bål. Det er alt det der som krever innsats, ikke å smelle sammen en gulrotkake en time før festen.

Likevel er det oss, bakerne som får hyllesten når vi kommer trippende med langpannene til festene andre har organisert. «Å, har du tid til det», sier de da, beundrende.

Ja, fordi dere andre gjør arbeidet, kan jeg si. Men jeg gjør ikke det. Jeg bare heiser på skuldrene og nyter å skinne, her, noen få uker i juni, på den rette siden av Haukelifjell.