Da Karla Siverts døde i sommer, lot pappa Juno (2) legge hånda på mamma for å kjenne at hun var blitt kald

- Sykdommen er en avgrunn som åpner seg, og du tenker at det ikke går an å falle dypere. Men så viser det seg at det er ganske mye lenger ned likevel, sier Thorleif Linhave Bamle (36).

MORGENSTUND: Hverdagen er tilbake. Det er barnehagehenting, middagslaging, tannpuss, lesestund og nattasang. – Med dette ødelagte beinet kom sorgen også veldig mye mer intenst. Jeg merker enda sterkere hvor mye mer alene jeg er, sier Thorleif, som går med gips på grunn av en røket akilles. Foto: Agnete Brun.
MORGENSTUND: Hverdagen er tilbake. Det er barnehagehenting, middagslaging, tannpuss, lesestund og nattasang. – Med dette ødelagte beinet kom sorgen også veldig mye mer intenst. Jeg merker enda sterkere hvor mye mer alene jeg er, sier Thorleif, som går med gips på grunn av en røket akilles. Foto: Agnete Brun. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

- Smilet til Juno er smilet til Karla. Det kan vippe meg litt av pinnen.

Et melkeglass og en skål med havregrøt. Lune, gule vegger rammer inn frokoststunden på kjøkkenet i Gamlebyen i Oslo. Juno (2) har klatret opp på tripptrappstolen ved enden av bordet. Ved kjøkkenbenken står Thorleif Linhave Bamle (36). Han banner stille.

Krykkene vil jo faen ikke stå i ro når han prøver å sette dem fra seg mot skapet. Han prøver på nytt. Hinker mot brødfjøla. «Vil du ha polarbrød i matpakka, Juno?». Han griper krykkene igjen, løfter ankelen med den røde gipsen og lar den hvile mot metallet.

BLACK WEEK!

Les Dagbladet+ til påske for 139,-

(Fornyes automatisk til 79,-/måned)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer