Da krigen kom til War

USA har gått til krig. Men i den lille byen War - blant de aller fattigste amerikanerne - har helt andre bekymringer.

{ndash}ARE YOU SURE you want to go up there? spør dama i butikken nede i landet.Veien svinger seg, ned en skråning, opp en fjellside. På et svart skilt på vei mot den lille amerikanske byen War står det plutselig: «Tell the kids I love them. Love God»Det står ikke mer. Vi passerer utbrente hus, utbrente biler, vrakgods, ruiner, fraflyttede hus. Det er en spøkelsesby, hus som har falt sammen, de har ikke tålt mer, råtne som de er. Det kunne vært en scene fra en krig {ndash} men vi er bare på vei til City of War, West Virginia. Et hus til, tilsynelatende ubebodd, inntil en mann dukker opp i vinduet. Det er så nedslitt her, så forfallent. Det er en svinesti som danner kontrast til de flotte fjellformasjonene. Og en kirke, en kirke til, enda en kirke, så en verktøyhandel. «Jesus loves you» står det på et nytt skilt. Det er kvelden George Bush skal komme til å annonsere krig. Like før de første bombene skal falle i Irak.PÅ GAMLE, grønne tønner rundt om i byen står det «Welcome to War». På muren foran rådhuset har noen skrevet «Go America» med billig graffiti. Vi er i det andre Amerika nå. Det Amerika som tapte. U-landet. I kjernen av fattigdommen.Her bor de svakest stilte menneskene i hele USA. De som alltid må leve i skyggen av den amerikanske drømmen. McDowell County, hvor byen War ligger i sentrum, er den fattigste kommunen i USA. 39 prosent av innbyggerne her lever under fattigdomsgrensa. Ved siste måling hadde husholdningene i snitt 85000 kroner å leve for i året. 60 prosent under USA-normalen.De hardt prøvede menneskene i fjellkjeden Appalachene har blitt symbolet på Amerikas verkende fattigdom. I et land fullt av velstand, muligheter og overflod. Og beviset på en av krigene USA tapte på hjemmebane.GAIL PENDRY (36) sitter alene med fire barn. Det er snart mørkt, og det er nesten så hun gråter nå. Barna hennes, Brendon (12), Gayson (15), Tina (16) og Courtney (7), klenger seg inn til henne. Blikkene deres er åpne, sultne, urolige.{ndash}Det er krig nå. Hører dere det? Det er krig, sier barna i War.De sitter foran det lille, nedslitte huset sitt. Det kan rase sammen når som helst. Søppelet flyter rundt dem, det er rustne holker, sykler, sekker fylt opp med elendighet. Det kan minne om et hjem som er forlatt for godt. Det er ikke vinduer av glass her. Bare vinduer av plast festet med spiker. Det er hjemmet til fem mennesker.{ndash}Barna blir deprimerte. Av og til, når de ikke ser på, gråter jeg når jeg skjønner at jeg ikke kan gi dem det de helst vil ha. Det er det verste, når du ikke kan gå ut med barna dine. Jeg har aldri vært utenfor Wars bygrense. Jeg er «stuck» her for alltid. Fordi jeg ikke eier flisa.Hun biter i seg en slags skam, en slags nederlagsfølelse.{ndash}Og skolen... Du har ikke sett den ennå. Jeg ville ikke latt griser gå inn der engang. Vi overlever knapt. Det er ikke jobber til oss. Jeg er sliten nå. I tillegg er jeg en slags mor for andre barn også, tar vare på barna i nabostrøket. Barna er sultne. De kommer hit. I helgene kan det være 20{ndash}30 barn i huset mitt. Jeg gir det jeg har.Det er engler overalt inne i stua til Gail og barna. Lysende engler, i kroker og på hyller. {ndash}Jeg ble skilt for noen år siden. Det er hardt. Moren min døde fra meg i 99. Hun segnet bare om, på vei ned trappa her. Jeg falt sammen selv da. DET VAR PÅ BIBLIOTEKET i War, litt tidligere på dagen, vi møtte blikket hennes første gang. Det er to og et halvt år siden at biblioteket i War brant ned. Noen måneder seinere brant brannstasjonen. Det er det med biblioteket {ndash} opp i all ulykken {ndash} som har reddet mange. {ndash}Vi fikk i oppdrag å bygge det opp igjen. Ti kvinner på trygd og sosialprogrammer, forteller Gail. Torsdag er dagen, de åpner endelig dørene da. {ndash}Det var to ungdommer og en kvinne som tente på. De skulle dekke over et tyveri. Det har vært vondt for oss alle. Selv om brannen har kostet oss mye smerte, har den gitt jobb til noen kvinner. Og folk sender oss bøker fra hele USA nå. Det er rørende, sier biblioteksjefen Frances Blankenship.Og der, mellom bokreolene, står også kvinnen som en gang dreiv blomsterbutikk i War. {ndash}Det var i oktober 2001 at flommen kom og tok oss. Da gikk også forretningen min dukken, sier Marcia Muncy. Hun er gråtkvalt.{ndash}Det er emosjonelt for meg. Selvtilliten har sunket til null. Tryggheten min er borte. Jeg hadde et liv. Når huset ditt står under vann, drar ingen til byen for å kjøpe blomster. Det var en katastrofe. Dette området har alltid vært kjent som det, som et nasjonalt katastrofeområde. Snart, nå som biblioteket er ferdig, er også kvinnene ferdige. Om noen uker er de på gata igjen, arbeidsløse. {ndash}Vi holder oss oppe med å fortelle historier fra kjærlighetslivet vårt. Det holder oss i live. Vi pusher hverandre, ser opp til hverandre, sier Gail.Hun får 50 kroner timen, 3000 i måneden. I tillegg til kortet som gir henne 1260 kroner i matpenger i måneden {ndash} fordelt på fem mennesker. PÅ COFFEE SHOPPE, det lokale samlingspunktet i hovedgata {ndash} mellom barbereren og bilverkstedet {ndash} lider de alle med folket i War.President John F. Kennedy, i svart-hvitt, smiler fra bildet på veggen. «Ask not what your country can do for you. Ask what you can do for your country» står det under bildet av ham. Kennedy smiler ned på kaféfolket her i War. Som han har gjort det siden den dagen Coffe Shoppe åpnet for 35 år siden. Og siden den dagen han oppdaget den hvite fattigdommen. Det var han som først ga dem et ansikt.Så kom president Lyndon B. Johnson til Appalachene i 1964, lanserte «War on poverty», etter at Kennedy hadde innledet kampen før ham. Det var en retorikk i Johnsons munn som amerikanske presidenter har brukt siden: «I have called for a national war on poverty. Our objective: total victory.»Gjennom tiår har milliarder av dollar blitt pumpet inn i regionen. Men amerikanerne har allerede tapt mot fattigdommen. Slagordet finnes ikke lenger. Det var en av de krigene USA tapte på hjemmebane.For hjertet av Appalachene verker fortsatt. De har aldri realisert den amerikanske drømmen der. Som senatoren Paul Wellstone sier:{ndash}Krigen mot fattigdom ble kjempet uten ammunisjon. Det er som om vi har et helt annet Amerika som vi ikke yter noen oppmerksomhet.HER ER ØKONOMIEN ødelagt, husene er ødelagt. En underutviklet bakevje. Av outsidere, av bluegrass, av knuste håp. Det er det stereotypene sier. Arbeidsløsheten er størst her, ordblindheten likeså, levestandarden lavest. {ndash}Det er trist, sier dama bak kafédisken, Orbie Patterson. {ndash}Det er skremmende. Nedturen stopper ikke.Områdene rundt War var en gang et av USAs rikeste. På 40- og 50-tallet hadde de den største kullproduksjonen i verden her. I 1985 ble den siste kullgruva stengt og forlatt. Kullindustrien hadde lagt alt til rette for innbyggerne. Den bygde hjem, ga dem vann, elektrisitet, butikker. Jorda og husene her er fortsatt eid av disse selskapene som ikke bryr seg lenger.Faren John Campbell forteller om gylne, svunne tider. Han har en Colt 38 i et skjefte, han tar den opp, forteller at han har båret revolver siden Koreakrigen. Han snakker om forfallet. Han kan gjøre det, han som er den siste gjenlevende fra gruvene i War.{ndash}Vi hadde alt. Den dagen den siste gruva stengte, snudde alt. Vi hadde to teater her. Vi hadde skobutikk. Vi hadde dansegulv. Vi hadde 14 taxier. Vi hadde bussforbindelse til byene rundt. Alt er borte.Han snakker lavt. Kona hans er syk.{ndash}De kjørte henne til sykehus i morges, sier ordføreren Thomas C. Hatcher. Han tenker mye på fru Campell, men hodet hans er også fullt av andre tragedier: {ndash}To døde fra oss i forrige uke. Fem de siste to ukene. Det er overdosene, dopet og narkotikaen. Det er katastrofe i en by med knapt 1000 innbyggere, sier Hatcher. {ndash}Vi må begynne å møte dopproblemene våre. Om vi ikke gjør det straks, vet jeg ikke hvordan vi skal klare å vinne over krisen. Det er trist å sitte her og se på at folk dør.DET ER DERFOR han har samlet troppene i Cavary Baptist Church denne ettermiddagen: De fire mennene, og den ene kvinnen, lukker øynene, folder hendene og ber. «Kjære Gud. Hjelp oss i denne situasjonen vi har havnet i. Gi oss kraft, gi oss visdom. Hjelp oss å hjelpe disse menneskene. Amen.»Det er en av mennene i dress som tar ordet:{ndash}Gud har villet at denne mannen, evangelisten David Angel, skulle sende meg en e-post, sier han. {ndash}Han har ikke engang vært i War, men han har sett oss, og bedt om å få komme for å løse problemene. Folket nikker. De skal sende bud etter evangelisten til uka.De har 42 kirker i McDowell county. Baptister, katolikker, metodister, adventister. De har et annet punkt på agendaen i baptistkirken, også, denne kvelden. «Dear Friends. As we know we are in troubling times,» åpner ordføreren. Han leser fra brevet han har stilet til innbyggerne i War. Han fortsetter: «President Bush annonserte i går kveld at krigen mot Irak kan begynne. En konflikt som involverer mer enn våre kjempende menn og kvinner. Vi må alle bidra til at den blir en suksess.»Ordføreren vil strekke ut ei hånd: City of War skal samle inn skoesker til soldatene sine, «pakker som vil gjøre det litt mer behagelig for dem i ørkenmiljø». Folk blir oppfordret til å gi det de har.Hatcher sier:{ndash}Vi har produsert gode krigere, men de skulle vært her og kjempet i stedet. Vi skulle vært den foruten, hele krigen. Men dette er ikke tidspunktet for å argumentere. Vi må støtte. Det siste jeg hørte, er at vi har 17 lokale menn i krigen nå. To av våre totalt fire politimenn er sendt av gårde. Den ene til Tyrkia, den andre har ikke fått vite noe ennå. Det er tøft for ham.MEN I APPALACHENE, langt fra stridsmarken i Irak, kan man høre en stemme som gråter i det ville landskapet. Stemmen til USAs fattigste. De drømmer om gjenoppstandelse. Det er ingen som hører dem i dag. Det skjer samtidig som USA bruker 500 milliarder dollar på krigen i Irak.{ndash}Fatalisme og hjelpeløshet har blitt en del av livet til folk her oppe. Det er vanskelig for oss å få folk til å stå opp og slåss for det de vil ha forandret. Viljen til å forbedre livet er ikke sterk lenger. Desperasjonen har gått over i resignasjonen, sier ordføreren Hatcher.De sitter der klemt mellom fjellene, i den fysiske, mentale og sosiale isolasjonen.Ordfører Hatcher ser ned, han liker ikke å klage, men han sier det som det er. {ndash}De har glemt oss. Vi har blitt ignorert. Veiene inn til oss er bygd i 1920. Ingen har lagt så mye som en stein til etter den tid.Det står et stort syltetøyglass med vann inne på kontoret hans. Det er et bilde på elendighet, sier Hatcher. Ordføreren holder opp glasset, rister det lett. Det er brunt, på grensa til svart. {ndash}Slik er drikkevannet vårt nå. Vannsystemet er 80 år gammelt. Det er ikke gjort forbedringer på disse åra. MEN DET ER spor av optimisme, sier noen i War. De aller ivrigste. Det har med to veier og et fengsel å gjøre. {ndash}Disse highwayene som skal bygges, vil forandre på mye. De vil krysse oss her, sier Hatcher og peker på et punkt på kartet ikke langt fra War. {ndash}Nå vil det ta minst 15{ndash}20 år før veien er ferdig. Men det er mer på gang. Det skal bygges et fengsel like utenfor War. Fengselet vil gi oss arbeid. Og om vi skal se stort på det, vil det komme folk fra hele landet for å besøke sine venner i fengsel. Det vil gagne oss. Vi kan bygge flere små hoteller og vertshus. Det vil forandre seg for oss en dag. Men jeg vil ikke få gleden av å se oppblomstringen. Jeg er død innen den tid, sier Hatcher.75 prosent av de arbeidsdyktige i War går på en form for trygd. Arbeidsledigheten i McDowell County er den største i hele USA. Over 15 prosent. 1960 bodde det 100000 i området. I 2003 bor det 25000 mennesker her. SCENENE ER så mange i War. «Wedding Is Us», står det på butikkskiltet skrevet i løkkeskrift. I den gamle karatehallen har de bygd en kombibutikk hvor de leier ut videoer og bryllupsklær. {ndash}Kjærligheten overlever tross problemene i War. Jeg har hatt åtte bryllup bare i år. Her kan vi ha enorme bryllup selv om vi ikke har store penger, sier innehaveren Jerlaine Sparks, eksperten på bryllupsklær som sprader rundt i grå Coca-Cola joggedress.Ved siden av, i Hunter\'s Dream, jegerforretningen med alle de utstoppede dyra, åpenbarer sannheten om War seg. {ndash}Vi har alt innen jakt, men kan ikke selge våpen her. Ikke i denne byen. Det ville vært selvmord å selge våpen her. Med disse store dop- og narkotikaproblemene vi har. Og med denne depresjonen som vi har. Da ville folk bli hengende rundt her. De ville ha drept forretningen min. Og seg selv, sier butikkinnehaveren.I BRANNSTASJONEN lenger oppe i gata er det bingo. Folk glemmer sorgene sine i bingohallen.{ndash}Vi har ikke råd til å gå på bingoen, sier den trygdede firebarnsmora Gail Pendry (36), i det forfalne huset. {ndash}Drømmen min er å en gang komme meg ut av War. For det er ikke et blivende sted, sier hun.Den torsdagskvelden biblioteket i War åpner og sola gløtter fram bak fjellene og de ti kvinnene pynter seg med det staseligste de har og hele War feirer med dem, sender George Bush bombeflyene mot Bagdad. USA er i krig igjen. bernt.jakob.oksnes@dagbladet.no

Grønn velkomst: I delstaten West Virginia, i USAs mest belastede kommune McDowell, støter du på skiltet som ønsker deg velkommen til War.
Jegere: - Vi kan ikke selge våpen her. Det hadde endt med forferdelse. Narkotikaproblemene er store her. Depresjonen likeså. Med våpen i salg, hadde det vært som å begå selvmord, sier innehaveren av jakt- og fiskebutikken Hunter\'s Dream i War.
Fattigdommens gård: Utenfor huset deres, som mer likner på ei rønne, får sønnene til Gail Pendry et frikvarter fra depresjonen, med basketballen. Fra venstre: kameraten, Brendon (12) og Gayson (15).
Menighetsrådet: Etter fem overdoser i byen de siste to ukene er Lloyd Addair, pastor John Kibbey, pastor Charlie Barker og Debbie King samlet for å be.
Gylne tider: John Campbell (72) minnes gamle dager. Han er den siste gjenlevende i byen War som jobbet i gruvene. På veggen på den eneste kafeen i byen, hvor Campell sitter hver eneste dag, henger fortsatt bildet av John F. Kennedy. Kennedy var presidenten som oppdaget «den hvite fattigdommen» i de rurale strøkene av USA.
Englefjes: - Vi føler oss så glemt, sier Gail Pendry (36). Trygdet, med 3000 kroner måneden og med forsørgeransvaret for fire barn, lever hun hardt, langt under fattigdomsgrensa.
Sentrum av War: Å komme til byen War, i West Virginia, er som å skru tida tilbake 40 år. Etter at kullindustrien knakk sammen her, har folket i fjellkjeden Appalachene fått det svært tøft.
Sentrum at War: Å komme til byen War, i West Virginia, er som å skru tida tilbake 40 år. Etter at kullindustrien knakk sammen her, har folket i fjellkjeden Appalachene fått det svært tøft.
Hotell-lobby: På veggene i resepsjonen på War Hotel henger USAs historie: Tidligere presidenter og senatorer som hotellet har overlevd.