Da verden kom til Norge

Det tok tjue år før politikerne torde krangle om innvandring. I denne valgkampen skal de ta igjen det tapte.

«RASIST!», «NAIV OG BLÅØYD», «GRUMSETE...». Innvandringspolitikk er, kanskje med unntak av EU-debatten, det ene politiske spørsmålet vi nordmenn sliter med å diskutere uten å skifte ansiktsfarge. I sommer har debatten vært ekstra het etter flere draps- og voldssaker med innvandrere som sannsynlige gjerningsmenn. Siden 1970 er innvandrerbefolkningen i Norge nesten tidoblet (ikke medregnet innvandring fra Norden). Men har vi virkelig fått et fargerikt fellesskap? Nei, sier Olaf B. Halvorsen. Han har jobbet som norsklærer for innvandrere i Oslo siden 1980. {ndash}Vi har apartheid i Norge i dag. Rettigheter blir gradert etter etnisitet og religion. Norske barn, som før lærte om likhet for alle, læres til å godta at deres fargede venner ikke får de samme rettighetene som dem, for eksempel fritt valg av livspartner. Når snillingene går nedover Grønland og ser et fargerikt fellesskap, ser de ikke egentlig hva det er, nemlig en rekke parallelle kulturer med vanntette skott imellom. Det er fargerikt, men det er ikke noe fellesskap. Mange innvandrere har en motvilje mot et liberalt samfunn som det norske, sier Halvorsen. HAR VIRKELIG NORSK integreringspolitikk slått feil? Og hvis det er tilfelle, hva er grunnen? Feil politikk, feige politikere, norsk rasisme, eller at det tok tjue år før det ble stuereint å snakke om problemene? SOMMEREN 1973: Sysselsettingen i norsk industri er rekordhøy. Norge har fri innvandring. Den unge landbruksbyråkraten Abdul Rehman Bhatti fra Sialkot i Punjab kommer til Norge for å besøke sin svoger. Han leste mye om Norge, snø, fjell og is i oppveksten. Det Norge han får se i virkeligheten, er grønt og fint, og han synes folk er hyggelige. Vel tilbake i Pakistan bestemmer Abdul seg for å flytte til Norge. Han får seg jobb på en trevarefabrikk på Røa. Der får han ikke så mye bruk for universitetsutdannelsen sin, men lønna er nesten fem ganger høyere enn for jobben i det pakistanske landbruksdepartementet. Kona og fire barn blir igjen i Pakistan. Planen er å bli noen år før han reiser hjem med nok penger til å starte for seg selv. Slik skal det ikke bli. {ndash}Jeg er en økonomisk flyktning. FN sier at Norge er verdens beste land å leve i, Pakistan kom på 144. plass. Det er jo litt forskjell, da. Abdul Rehman Bhatti (59) slår ut armene og ler der han sitter i sofaen på blokkleiligheten på Bogerud. Kona Shamim smiler, barnebarna ser sjenert på fotografen, yngstedatteren Samina serverer Cola og samosa. Abdul var en av nærmere ti tusen fremmedarbeiderne (som det het da) som kom til Norge i 1973. Som et av de siste landene i Vest-Europa oppdaget Norge at gatebildet begynte å skifte litt farge. I 1972 spurte Norsk Gallup: «Vi har ca. 19000 fremmedarbeidere i Norge. Er De for eller mot dette?» 56 prosent svarte «mot». {ndash}Selv om det har svingt litt, er tendensen fra 1972 fram til i dag klar. Folk vurderer innvandrere klart mer positivt nå, sier historiker Jarle Stave Botnen. Han har kartlagt nordmenns holdninger til innvandrere de siste tretti åra gjennom meningsmålinger og leserinnlegg. Skepsisen mot innvandrere i Norge har altså minket mens antallet har økt. {ndash}I 1972 var det jo ekstremt få innvandrere i Norge, og de fleste hadde sin kjennskap til dem fra media. I dag har vi et betydelig mer negativ fokus på innvandrerne i media, og vi har mye større arbeidsledighet, men likevel er folk klart mer positive enn på starten av syttitallet. Vi er blitt kjent med innvandrerne, og vi ser med egne øyne at det som står i media, gjelder de færreste, sier Botnen. 1984: MOR SHAMIM setter foten ned. Hun og Abdul har fem barn nå. Yngstebarnet Samina er fem år gammelt. Shamim nekter å oppdra ungeflokken alene. Enten får Abdul flytte tilbake til Pakistan, eller så får familien flytte til Norge. {ndash}Det var tøft å bo uten barna i så mange år, og det ble mye for kona selv om foreldrene hjalp til. Tenk deg hvor urolig du blir når du ringer fra Norge til Pakistan og får høre at en av ungene dine er syke, sier Abdul.Toromsleiligheten på Alexander Kiellands plass var for liten til hele familien. Derfor kom sønnene Rizwan og Kamran, da 12 og 13 år gamle, først til landet. Først da Abdul kjøpte en større leilighet på Bogerud året etter, kunne mor og jentene komme etter. {ndash}Jeg angrer på at jeg ikke hentet dem til Norge tidligere. Da kunne de eldste barna fått seg en bedre utdannelse, sier Abdul. I dag er alle barna i jobb, bortsett fra Samina. Hun tar en mastergrad på BI.Da familien Bhatti ble gjenforent i Norge, var det lite debatt om innvandring, familiegjenforening og integrering. Kong Olav talte om « alle mine landsmenn», og avisene var preget av positive reportasjer om innvandrere. De fikk stemmerett i lokal- og fylkestingsvalg. 17. mai 1983 gikk 13 år gamle Khalid Hussain fra Sagene skole fremst i barnetoget i Oslo. Rasistiske trusler mot skolen ble møtt med avsky, og langs hele ruta jublet folk av begeistring. I Spikersuppa ble nasjonaldagen feiret med afrikanske trommer. PÅ OVERFLATEN så alt så fint ut. Nye landsmenn gjorde seg i 17. mai-toget. Men i trappeoppgangene på Tveita, Trosterud og Tøyen begynte det å lukte hvitløk, og ikke alle likte lukta. Dagbladets spaltist Andreas Hompland ymtet frampå om at de kulturelle forskjellene kanskje stakk litt dypere enn språk, klær og karri. At vi er litt ulike på innsida også, og at det ville straffe seg å ikke ta dette på alvor.{ndash}Jeg ble skjelt ut som rasist. Jeg tviler på om det er noe jeg har fått mer pepper for gjennom mine tjue år av og på som spaltist i Dagbladet sier Hompland. 1987: Carl I. Hagen får kort tid før valget et brev i posten fra en «Muhammed Mustafa». Brevskriveren hevder at den sanne tro {ndash} «muhammedanismen» {ndash} vil seire i Norge. Hagen kaster brevet inn i valgkampen som et bevis på at muslimer ønsker å overta Norge. Men brevet er falskt. Hagen må krype til korset, men gjør likevel et kjempevalg. Abdul får også et brev i posten {ndash} et statsborgerbrev. Nå er han norsk. Ingen fanfarer, seremonier eller fest, bare et stykke papir som gjør at han kan plukke opp et rødt norsk pass hos politiet. Våren 1987 var det ikke innvandrerbarn fra Sagene i 17. mai-tog som opptok avisene. Den voksende strømmen av asylsøkere vakte bekymring. Innvandrere fra den tredje verden passerte dette året én prosent av befolkningen i Norge. Meningsmålingene viste at nordmenn ble stadig mer negative til våre nye landsmenn. I Grimstad holdt Arne Myrdal konstitueringsmøte i Folkebevegelsen Mot Innvandring. En stortingsrepresentant fra Frp foreslo å internere asylsøkere i egne leirer. Partiet spratt opp på meningsmålingene. «Jeg vinner på nei til flyktninger,» sa Hagen til Dagbladet. {ndash}Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Vi skiller ikke mellom chilenere som er hvite, afrikanere som er svarte, eller asiater som er av det vi tidligere kalte den gule rase. De er alle utlendinger, uttalte Frp-formannen i intervjuet. Statsminister Gro Harlem Brundtland likte ikke bråket rundt innvandringspolitikken.{ndash}Jeg er opptatt av at det blir minst mulig partistrid om disse kompliserte spørsmålene, sa hun til pressen under et valgkampbesøk hos en norsk-pakistansk familie.Brevfadesen i valginnspurten ga bare ekstra PR for Frp. Partiet fikk 10,4 prosent i 87-valget, et knallresultat for et parti som til da hadde ligget rundt 4{ndash}5 prosent. {ndash}Før 1987 var dette med innvandringspolitikk et standpunkt vi hadde, men ikke tenkte så mye på. Nå forsto vi at dette kunne bli en god sak for Frp. Vi var de eneste som snakket om dette, og vi fikk oppmerksomhet i media, sier Jan Simonsen, daværende gruppesekretær i Frp, til Magasinet.I 1991 VALGTE HAGEN å gjøre innvandring til en ikke-sak for partiet. «I ettertid meget uklokt,» sier Hagen til Magasinet. Valgresultatet endte på elendige 6,5 prosent. Men i Oslo gjorde Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Rune Gerhardsen det skarpt, og tok over makta fra Høyre. Hans utspill om «snillismen» mot innvandrere og trygdede førte til tusenvis av takkebrev, og valgseier i hovedstaden. Men motreaksjonene var skarpe i det Gerhardsen kaller «det politisk korrekte Norge».{ndash}Å stille krav til innvandrere ble regnet som å forulempe dem. De skulle ikke stigmatiseres på noen måte. Tolv år etterpå er det moro å kunne registrere at ikke mange ville hisset seg opp om kravet at innvandrere må lære norsk, sier Gerhardsen til Magasinet. Men hvorfor tok det så lang tid før det ble stuereint å stille krav til innvandrere?{ndash}Norge var totalt uforberedt på denne innvandringen, og politikerne hadde ikke noe særlig begrep om hvordan de skulle takle situasjonen. Det løste vi i tjue år med å la være å snakke om problemene. Men folk snakket, sier Rune Gerhardsen.{ndash}Det var mye grums og rasisme i innvandringsdebatten, og vi så det som vår jobb å slå tilbake mot dette. Det var dette som var vårt hovedfokus, sier SV-leder Kristin Halvorsen. SOMMEREN 1992: Arbeidsledigheten stiger kraftig, mens nordmenns holdninger til innvandrere synker mot et bunnivå. Krigen i Jugoslavia fører til store mengder flyktninger som fyller opp nedlagte høyfjellshotell. I Oslo vokser bunkene av asylsøknader i arkivene til Utlendingsdirektoratet.I solskinnet på Holmlia sliter Abdul med delte følelser. Det er bryllup og fest. Hans nest eldste datter Sultana skal giftes bort til Shafiq {ndash} en fjern slektning fra byen Gujranwala i Punjab. En merkedag, men Abdul føler det som å gi bort en del av kroppen sin.{ndash}Jeg er mer glad i døtrene mine enn i sønnene mine. Guttene skal jo være med meg hele livet, mens jentene får nye familier, så jeg må jo være mer far for dem mens jeg har dem. Abdul er imot tvangsekteskap, men mener foreldrene må ha et ord med i laget når barna skal gifte seg. {ndash}Det er viktig at foreldrene er rådgivere. Barna er hjertene våre og skal ha ei god framtid. Vi hjelper dem å unngå å bli lurt. Og bare se på Samina, min yngste datter, hun er 24 år, oppvokst i Norge og velutdannet. Jeg kan ikke tvinge henne til noe som helst, sier Abdul. Han vil helst at barna gifter seg med pakistanere. {ndash}Det kan gå bra i starten når man gifter seg med noen fra andre kulturer, men det blir ofte vanskelig etter hvert, sier Abdul.ÅRET ETTER SULTANAS BRYLLUP dukket ordet tvangsekteskap opp i den politiske debatten. SV gikk ut mot tvangsekteskap i innvandrermiljøer. Året etter tok de opp omskjæring i partiprogrammet. Venstresiden begynte å innse at regnbuen ikke bare var rosenrød, men det tok tid. {ndash}Vi gikk på limpinnen, og lot oss paralysere av de ekstreme og rabiate utspillene fra Frp. Det var ikke innvandring og integrering som var hovedsaken i innvandringsdebatten, det var Hagen, sier SV-leder Kristin Halvorsen.Carl I. Hagen mener det tunge skytset mot Frp skremte mange til taushet. {ndash}Debatten er en helt annen nå. Den betydelige innvandringen til Norge fra andre kulturer har medført langt større problemer enn de andre partiene trodde. De andre partiene har erkjent at vi må diskutere integreringspolitikken, sier Hagen.{ndash}Vi var i mange år redde for å si ting offentlig som Frp kunne misbruke i sin kamp mot et flerkulturelt samfunn. Dermed forsømte vi å gå inn i den offentlige debatten om en god del problemstillinger. Dette diskuterte vi mye på kammerset, og gradvis utover nittitallet bestemte vi oss for å gi blaffen i det. Vi gjorde den erkjennelsen at nettopp vi som er antirasister og slåss for likeverd, må gå inn i de vanskelige sakene. Det er ikke å vise respekt for noen å gå rundt grøten, sier SV-leder Kristin Halvorsen.De innvandrerpositive partiene torde etter hvert å ta opp temaer som tvangsgifte, kvinneundertrykking og æresdrap. Drapet på Fadime i Sverige og utspillene fra uredde unge innvandrerkvinner som Shabana og Khadra fikk demningen til å briste helt. Nå er debatten en helt annen. {ndash}Det skjedde en kolossal forandring av innvandringsdebatten da den ble feminisert ved årtusenskiftet. Likestilling for kvinner er jo en slags norsk oververdi. Da dreide det seg ikke lenger om å forstå kultur, men om individets rettigheter, sier spaltist og sosiolog Andreas Hompland, som for tida studerer norsk innvandringsdebatt siden krigen. Han mener pendelen kanskje har svingt for langt. {ndash}Det er blitt forbudt å si at for å forandre så må vi først forstå. All snakk om kultur oppfattes som godtakelse av kvinneundertrykking. Det blir en litt annen form for kulturell norsk sjølgodhet. 1998: DET ER KLART for et nytt bryllup i familien Bhatti. Kamran, den nest eldste sønnen, skal gifte seg med Tasneem, ei jente fra nabolaget der han vokste opp i Pakistan. {ndash}Det første jeg gjorde da hun kom til Norge, var å sende henne på skolen for å lære norsk. Hvis man skal integreres, må man jo lære norsk, sier Abdul om svigerdatteren. Abdul er opptatt av å ha orden i sysakene. Innvandrere må følge norsk lov, innenfor rammene av det norske samfunnet. Man skal ikke tuske med visumsøknader. Alle må lære norsk. Som en god nordmann er han aktiv i organisasjonslivet, han har vært Ap-medlem siden 70-tallet og bruker mye tid i Minhaj ul-Quran, en muslimsk menighet.IKKE ALLE INNVANDRERE er like interessert i å ta del i det norske samfunnet. Det merker Olaf Halvorsen tydelig i sin jobb som norsklærer for innvandrere.{ndash}Jeg har møtt pakistanske og somaliske kvinner som selv etter sju{ndash}åtte år i Oslo, og med barn i norsk skole, ikke vet hva eller hvor Karl Johan er. Mange er lite interessert i å orientere seg i det norske samfunnet. Fraværet fra undervisningen er langt høyere enn det som ville blitt godtatt i en vanlig norsk skole, sier han til Magasinet. Halvorsen mener integreringspolitikken har slått feil, men sier at det ikke skyldes mangel på norske bestrebelser. Mange innvandrere ønsker ikke å integreres i et samfunn de mener er for liberalt. {ndash}Norge bruker trekvart milliard årlig på norskopplæring for innvandrere. Få land i verden satser mer på integrering enn oss. Likevel går det tregt. Familiegjenforening og ønsket om å bevare egen kultur har gått foran. Men det skyldes ikke bare motvilje, mange innvandrere har ikke forutsetninger til å omstille seg til et nytt samfunn. Det er ikke så lett å komme til Norge fra Somalia som 30-åring og aldri ha sett et verdenskart. SOMMEREN 2003: På Bogerud er familien Bhatti samlet for å snakke med Magasinet. Vi ser på fotoalbum. På gulvet leker storfamiliens sist ankomne barnebarn, Aina (8 md.).{ndash}Aina er et jentenavn både på norsk og pakistansk. Vi valgte det siden vi har tenkt til å bli i landet, sier Kamran og smiler til kona Tasneem. Utenfor stuevinduet er det varmt {ndash} nesten like varmt som i avisspaltene. Flere draps- og voldsepisoder med innvandrere som mistenkte gjerningsmenn har ført til en opphetet debatt denne sommeren. Fra sin ferie i Danmark krever Kripos-sjef Arne Huuse mindre innvandring for å få ned kriminaliteten. Carl I. Hagen skriker seg hes for å komme på i media, og slår til med bredsalven «Bondevik ser passivt på at norske jenter voldtas». Abdul er skuffet. Både over asylsøkere og nordmenn. {ndash}Norge har jo hatt en veldig dårlig asylpolitikk. Jeg leser i avisene om kriminelle asylsøkere fra Russland og Øst-Europa. Det er veldig dårlig at folk som får slippe unna krig og elendighet, ikke oppfører seg. Men det er utrolig skuffende at det skal gå ut over oss som har bodd her i flere tiår som lovlydige og ordentlige borgere, sier Abdul.

    bjorn.k.bore@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<HLF>En mann full av hat: </HLF> Sørlendingen Arne Myrdal stiftet Folkebevegelsen Mot Innvandring i 1987. Han samlet store tilhengerskarer, og store motdemonstrasjoner.
<HLF>Snudde debatten:</HLF> Drapet på kurdisk-svenske Fadime, og utspillene fra Shabana (bildet) og Kadra, snudde debatten helt. Da oppdaget det store flertallet at midt iblant oss bodde det mennesker som ikke fikk de samme rettighetene som oss andre.
<HLF>Snudde debatten:</HLF> Kadra.
<HLF>Seierherren:</HLF> I 1987 fant Frp sitt mest effektive valgkampvåpen: Innvandringsdebatt. Frp snakket der de andre politikerne tidde. Det ga kjempeuttelling. Bildet er fra valget i 1997. Foto: Scanpix
<HLF>Eksotisk pynt?</HLF> - Det er en stakkarsliggjøring å ikke konfrontere innvandrere med undertrykkende trekk ved deres tradisjoner. De kan ikke beskyttes mot kritikk, åpenhet og debatt bare fordi mange synes de er et fargerikt og spennende innslag. Det er ikke et spørsmål om lapskaus eller couscous, men om Norge fortsatt skal være et demokrati med like krav til alle, sier norsklærer Olaf Halvorsen, som har jobbet med innvandrere i Oslo siden 1980.
<HLØF>- Da jeg kom til Oslo, diskuterte folk nordlendinger. Nå diskuterer de innvandrere, sier den tidligere sporveisbetjenten Abdul Rehman Bhatti.
<HLF>Ut på tur:</HLF> Bhatti-familien har bodd på Bogerud siden midten av åttitallet. Her er deler av storfamilien på tur langs Østensjøvannet. F.v. svigerdatter Tasneem (25), eldstesønnen Rizwan (32), lillebror Kamran (30), barnebarnet Mah-Noor (3), yngstedatteren Samina (24), Abdul (59) og Aina (8 md.).