Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Dag Skogheim

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatter: Dag Skogheim Bok: «Erindringer om Thorvald» (Tiden) Begynnelsen: «Bare vinden fra nord var kald den sensommerdagen i august da strek ble satt for min barndom. Ikke en sky på himmelen var det, bare vind fra nord og hissige skumdotter på bølgene gjennom sundet. Bak de store, stinkende fustasjene på bryggedekket lå vi, helt nakne i solflommen. Spyfluene surret mellom fustasjene, lukt av levergrakse, tjære, lukt av mønjemaling og guano gjorde godt på slimhinnene og ned til de dypeste bronkier.» Begrunnelsen: Jeg vet at mine nærmest okkulte evner er utviklet i sanatorienes, drømmefabrikkenes tause kurhaller engang. Mitt privilegium er dermed gitt - å skrive con amore. Con amore! {ndash} all skjønn litteratur er erindret virkelighet, en aldrende mann i fred og ro med sine erindringsbilder. Fra forslåtte, fortumlede fragmenter av virkelighet til funklende elementer av stemmer, dufter, en vakker kvinne, røk fra tyrkiske sigaretter, hildringer, ja, con amore, topplanterner fra skip som passerer om nettene.