Dagbok fra Darfur

Norske Borghild Strønen (48) jobber som operasjonssykepleier for Røde Kors i Darfur. Les første dagbokutdrag.

    LØRDAG 28. AUGUST 2004
Om oppdraget Enhver ny «mission» betyr et sett med nye utfordringer på mange plan. Dette er første gang jeg er på oppdrag i Sudan, og jeg må først og fremst tilpasse meg en ny kultur, analysere situasjonen, vite «hvor jeg er i verden». Etter tre uker i min nåværende post som operasjonssykepleier ved Kutum Hospital, er jeg omsider i stand til å lage en noenlunde fornuftig arbeidsplan og sette realistiske mål for oppdraget. Eller er jeg det? IdyllDen lille byen Kutum ligger idyllisk til på en høyslette omkranset av høyere åser og fjerne fjelltopper. Nå i regntiden er det veldig vakkert her, med store palmetrær og annen vegetasjon, særlig langs bredden av elven Wadi. Selve byen består av noen få «gater» som krongler seg rundt den aprikosfargede moskeen i midten, og store trær overalt gir skygge for den brennende solen. Byen minner meg litt om en afghansk småby ikledd nord-afrikanske farger. Men Kutum har i tillegg et unikt særpreg, og en åpen og gjestfri atmosfære som jeg ikke har opplevd noe sted. Folk er uhyre vennlige, smilende og høflig imøtekommende. Sorg unger overflatenDet gjør det ikke mindre tragisk å tenke på årsaken til at jeg er her. Under den smilende overflaten har de alle en historie å fortelle; om familiemedlemmer som er forsvunnet, drept eller på flukt et eller annet sted. Fredelige Kutum-innbyggere har fått hele tilværelsen snudd på hodet og ødelagt av en avsindig konflikt. Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange innbyggere av de opprinnelige som er igjen i Kutum, og ingen vet hvor de som flyktet befinner seg i dag, dersom de fortsatt er i live. FlyktningleirLike utenfor sentrum ligger en stor teltleir, Kassab, med ca 15 000 internt fordrevne flyktninger. Enn så lenge har det ikke vært utbrudd av farlige smittsomme sykdommer eller epidemier, men regntiden og alt den medfører er langt fra over ennå. Bombet sykehusSom nevnt ble sykehuset bombet sønder og sammen 1. august i fjor, og en del arbeid gjenstår av det pågående rehabiliteringsprosjektet. Kulehull og bombekratre av varierende størrelse har merket samtlige bygninger. Noen steder er det fritt frem for all sanden som blåser inn med vinden og legger seg over alt innendørs, andre steder strømmer regnvannet inn. Umiddelbart kan det synes som om det er mye «for mye» som må gripes fatt i for å få orden på ting rundt her, også når det gjelder mitt eget spesialfelt av oppdraget. Saken er bare den at mine behov og ønsker ikke alltid er sammenfallende med deres, jeg er kun en «gjest i deres hus». Her er det andre regler som gjelder, og jeg må bevege meg med små skritt i forhold til å gjøre endringer i sykehuspersonalets egne arbeidsprosedyrer. Samtidig har jeg en moralsk forpliktelse overfor sårbare pasienter til å gi dem en effektiv og sikker kirurgisk behandling, og la det tilgjengelige utstyret komme dem til gode. Navnet på de tre viktigste verktøy i min situasjon er Tålmodighet, Diplomati og Balansekunst. Jeg er en av disse khawadja («hvit mann») med merkelig utseende, rare vaner og fremmed utstyr som har «invadert» sykehuset deres. Til alt hell er vi blitt mer enn godt mottatt. Med stoisk ro, toleranse og velvillighet lar de oss «styre på», mens de observerer oss nysgjerrig. KollegaMin «samarbeidspartner» i operasjonsstuen er Isah XX. Isah har vært enerådende som kombinert operasjonssykepleier/assistent og «anestesør» i 20 år. Hvorfor skal han stole på meg, en khawadja som han har fått dumpet i fanget sammen med alt mulig slags nymotens greier fra Europa? Og attpåtil en kvinnelig khawadja som ikke går av veien for å argumentere litt med khawadja tabib (den hvite doktoren) fra tid til annen! Jeg kan se på Isah at han tror jeg er litt sprø iblant. Vi har likevel fått god kontakt, og ved hjelp av min uerstattelige tolk Achmed, tegner og forteller jeg så godt jeg kan om hvordan utstyret skal benyttes og tas vare på. Jeg håper at han etter hvert vil bli i stand til å ta hånd om det, alt sammen, slik at det varer lenge etter at min tid i Kutum er over. Ved praktisk bruk slik at han ser med egne øyne hvordan alt gjøres, har jeg et reelt håp om at det er mulig. Operasjonsstuen En av pasientene i operasjonsstuen i dag er en 15 år gammel gutt med brudd i lårbenet. Ulykken skjedde for to og en halv måned siden, og da var der ingen som kunne ta hånd om kompliserte brudd i nærheten. Gutten er et eneste stort, lykkelig smil når han legger seg til rette på operasjonsbordet; endelig får han den hjelpen han har hørt rykter om har ankommet Kutum. Bruddet er fortsatt totalt ustabilt, i tillegg er lårbenet infisert, hele låret er svulmet opp av infeksjon, og gutten vil trenge langvarig behandling både med medikamenter og kirurgiske inngrep. Det eneste vi kan håpe på, er at infeksjonen lar seg kurere med antibiotika, at han unngår kronisk osteomyelitt, og at vi slipper å amputere. Portforbud Portforbudet inntrer når solen går ned, ingen beveger seg utendørs etter mørkets frembrudd dersom man ikke vil bli levende skyteskiver. Vi synes det er en grei regel! Det blir å rydde sengeplasser, finner frem tepper og myggnett, og se at alle har det de trenger for overnatting. Siden deler vi på mat og utveksler informasjon. Besøkende fra de større byene har som regel nytt å fortelle om hva som rører seg i resten av Darfur. Praten går om løst og fast til generatoren stenges ved 10-tiden, tegnet på at det er tid å «tørne inn».
    SØNDAG 29. AUGUST 2004
En gang i tiden var det en liten flyplass her i Kutum. Nå bor det flyktninger på flystripen i utkanten av Kasaab-leiren. Den eneste veien herfra til Karthoum, hovedstaden i Sudan, og andre aktuelle destinasjoner, går via ørkensporet til El Fasher. Om man er heldig med kjøreforholdene, tar det ca. fire timer å kjøre med en av våre land-cruisere til El Fasher. Det vil si dersom ikke regnet har vasket bort sporet og laget gjørmehav av de bløteste partiene over lavsletten og ørkenområdet. Da kommer man frem, Insha’ Allah.. Arm skutt i filler En mann i 50-årene har fått armen sin skutt i stykker. Benet i overarmen er nå stabilisert ved hjelp av våre «external fixators», en ekstern fiksasjon med skruer og stag på utsiden av armen. Men vi vet ikke hvordan selve bruddet ser ut så lenge vi ikke kan ta røntgenbilder. Sykehuset i El Fasher har en røntgenmaskin som fungerer, det har gått noen dager siden operasjonen, og mannen vil ta «bussen» dit, skaffe bildet, og komme tilbake for at vi skal kunne følge opp behandlingen. Bussen til Fasher er en diger, rusten gammel lastebil, overfylt av mennesker, bagasje og gods. Den svaier faretruende fra side til side oppover sporet, til den forsvinner i en sky av sand og eksos gjennom passet som fører sørover til Fasher. Det er bra mannen er utstyrt med tilstrekkelig mange smertestillende tabeletter, han vil nok trenge dem på veien... Luftangrep Om ettermiddagen når folk samles etter dagens arbeidsøkt, får vi vite at det har vært luftangrep på landsbyer sør for El Fasher. Og det midt under den pågående fredsprosessen, med representanter for FN og andre mektige organisasjoner på høygir i Darfur. Det høres absurd ut, men det gjør jo også alt det andre som denne sinnssyke konflikten dreier seg om. Dette får imidlertid ingen følger for våre planer, vi forsetter med vårt og stoler på at kommunikasjonslinjene våre fungerer som de skal. Det er ingen grunn til å tvile på det. Røde Kors er ytterst profesjonell når det gjelder bevegelser i konfliktområder. Alle parter blir informert om våre planer hvor vi har tenkt oss, og hva vi foretar oss på stedet. Ingen «krigsherrer» eller stridende parter skal bli overrasket av uventet besøk fraRøde Kors, dette er en av sikkerhetsreglene som beskytter oss i felten. Sikkerhet I Darfur har vi nå greid å etablere et godt nettverk, partene kjenner oss og respekterer oss. Vi har hittil fått jobbe i fred. Ikke alle organisasjoner nyter samme anseelse.
    MANDAG 30. AUGUST 2004
Den kraftige regnstormen som setter inn rundt klokken halv fire på morgenen, får meg ut av nattesøvnen og opp av sengen i en fart. Det kraftige regnskyllet får vannet til å pøse ned gjennom taket i rommet mitt og treffer meg midt i ansiktet. Jeg flytter sengen rundt på gulvet til jeg finner et noenlunde tørt sted, og brer et stort plaststykke som jeg har tatt vare på over mosquito-domen. Jeg prøver å dekke til «alt jeg har kjært» så godt det lar seg gjøre, og kryper tilbake i «hiet» for å få meg noen timer til med søvn. Vinden og regnet lager altfor mye bråk på bølgeblikk taket, en god bok og pannelampe er innen rekkevidd i stedet. (Kjære Lisa, «Da Vinci-koden» er kjempespennende, jeg skal ta den med hjem!) Fødsel Kvinnen som ligger på operasjonsbordet når vi ankommer sykehuset, skjelver av smerter og angst. Etter to dager i fødsel med et barn som ikke vil komme, og en strevsom ferd gjennom uværet i tidlige morgentimer, er hun utslitt og redd. Det blir gjort klart til keisersnitt, vår anestesilege Peter fra Polen setter en perfekt spinalbedøvelse.
    Borghild Strønen vil sende hjem dagboknotater fra Darfur med jevne mellomrom. Alle utdragene vil samles på denne temasiden