Dagbok fra Darfur

Norske Borghild Strønen (48) jobber som operasjonssykepleier for Røde Kors i Darfur. Les første dagbokutdrag.

    TIRSDAG 31. AUGUST

JEG VÅKNER som vanlig ved hanegal. Bokstavelig talt. Hanen holder til i nabogården 50 meter unna, han får svar av hanen på den andre siden av huset, og de gir seg ikke med morgenkonserten sin til grålysningen er gått over til dagslys i halv syv-tiden.

På veien til sykehuset blir jeg innhentet av Rashida, sykepleier ved kvinnenes sengeavdeling. Hun ropert et muntert «good mo’ning» til meg fra eselryggen, og humper i vei med den lille sønnen sin på fire måneder fastbundet på ryggen. Hvite, høyhælte sko vipper fra føttene hennes for hver gang eselet traver og stamper i den løse sanden. Det knallgule og oransje tøystykket hun har drapert rundt seg på tradisjonelt vis, flagrer bak henne i vinden. Rashida arbeider flittig med pasientene på avdelingen sin, uanfektet av babyen hun stadig bærer på seg. Den lille bylten grynter tilfreds bakpå ryggen hennes når jeg treffer henne på legerunden litt senere.

Der er mye trafikk langs sporet på morgenen, mange esel-ryttere er på vei i begge retninger for å begynne dagens arbeidsøkt. Eselet er fremkomstmiddel nummer èn i Darfur, nest etter «apostlenes hester». Kun guvernøren og et fåtall andre fremstående personer er i besittelse av en bil. (I tillegg til oss utlendinger, da, som jobber for en eller annen organisasjon.) Alle hilser og smiler, ingen ser ut til å ha hastverk på morgenkvisten. This is Africa, ting tar nøyaktig den tiden det tar.

Et eldre ektepar er brakt til sykehuset. Begge to ble skutt da prøvde å forsvare geitene sine fra noen som overfalt landsbyen de bor i, tyve kilometer unna Kutum. Den gamle kvinnen er ikke så ille skadet, men er selvsagt opprørt og i sjokk. Mannen hennes har to stygge skuddsår i låret, og selve lårbenet er knust. Vi får han over på operasjonsbordet og fjerner løse fragmenter, renser sårene og legger en solid bandasje over. Med regelmessige sårskift og skikkelig oppfølging skulle han nå ha en fair sjanse til å bli bra. De forteller at geitene deres ble slaktet eller jaget bort, og huset brent ned, som mange av de andre husene i landsbyen. Men de var likevel heldige disse to; de slapp unna med livet i behold.

Neste pasient er i dårlig forfatning, armen hans er ubrukelig etter at han ble skutt for tre måneder tilbake. Han har holdt seg skjult siden, ikke våget å oppsøke hjelp annet enn den sedvanlige traditional medicin. Denne «medisinen» har nok ikke hatt noen effekt, til tross for at den kraftige lærsnoren med de firkantede geiteskinnsposene som inneholder hellig «medicin», er solid festet rundt halsen. Han ser ut som en riktig «kriger», med kroppen full av store snitt og stygge arr på kryss og tvers. Jeg våger ikke spørre hva han har vært utsatt for, selv om jeg er nysgjerrig på hvordan han er blitt vansiret på denne måten.

Arrene er så avgjort ikke en del av de tradisjonelle «scarifications» (arrmønstre) som jeg har sett mye av blant stammefolk i Sør-Sudan. Det er arr som tegner presise mønstre, og som er laget med helt andre redskaper enn dette. Vår pasient ser ut som han er blitt regelrett torturert. Skuddsårene i armen er nå stygt infisert, den karakteristiske lukten kjennes pålang avstand.

Anestesilegen setter en god dose Ketalar, pasienten sovner og vi renser, kutter bort dødt vev og skyller sårene med fysiologis saltvann, før vi bandasjerer og sender han tilbake til avdelingen på en båre, og med ordre om å starte intravenøs antibiotika behandling.

I løpet av mine tidligere oppdrag i Afghanistan og Afrika, har jeg sett nok av liknede skuddskader til at jeg er så særlig optimistisk med hensyn til dagens tilfelle. Jeg tviler på at han vil få beholde armen sin, og om vi skulle greier å få kontroll med infeksjonen vil overarmsbenet være så ødelagt at armen aldri vil kunne fungere normalt.

Når jeg forlater sykehuset på ettermiddagen har det høljregnet en stund, og veien forsvinner under vann. Jeg tar av meg sandalene for å vasse over en liten elv som har dannet seg tvers over sporet. Jeg liker meg ikke noe særlig, slangene kommer ut når de regner, de er alltid på jakt etter vann og fuktighet. De sier også at regnvannet vasker ut slange-bolene oppover åsen bak sykehuset, og at slangene blir skyllet med regnet nedover mot bebyggelsen.

Foreløpig har vi kun hatt ett tilfelle av slangebitt på sykehuset i løpet av hele perioden jeg har vært her i Kutum. Men jeg har sett så mange resultater av slangebitt tidligere, at føler meg ikke spesielt høy i hatten der jeg vasser av gårde uten sko mens jeg prøver å holde balansen i det frådende vannet. Jeg tenker på de høye gummistøvlene jeg har stående i kjelleren hjemme, og ønsker jeg hadde hatt vett til å putte dem i bagasjen i stedt for mye andre greier. Men jeg kommer meg trygt tilbake til huset uten å treffe på så mye som en liten bendelorm. Kanskje jeg skal ta bilen i morgen om det regner like mye..

    ONSDAG 1. SEPTEMBER

DARFUR ER like stort som Frankrike, og delt i tre regioner; Sør-, Vest- og Nord-Darfur. Selv befinner jeg meg i Nord-Darfur, og her finnes etter sigende rundt 400.000 IDP’s (Internal Displaced People) fordelt på rundt ett dusin flyktningeleire. En av disse er Kassab-leiren som er plassertet steinkast eller to fra Kutum sentrum. I tillegg til de regulære flyktningeleirene, er det mange som nå under konflikten har tatt inn hos slektninger i landsbyer hvor de føler seg tryggere enn i sitt eget hjem.

Å besøke Kassaab er en deprimerende affære. De fleste som holder til i disse leirene er kvinner, barn og gamle. Til tross for at jeg er til stede her, midt i Northern Darfur, er det vanskelig å fatte omfanget av katastrofen som har rammet disse menneskene. Det er umulig å forstå fullt ut hva de har vært utsatt for og hvordan de greier å takle situasjonen de har havnet i. Alt virker tilsynelatende rolig i leiren. De fleste søker ly for den brennende solen under presenninger eller under et av de store trærne som vokser utover sletten. Til og med barna er foruroligende stille, de står i klynger og ser på meg med ubevegelige ansikter og store mørke øyne.

En av de andre utenlandske hjelpeorganisasjonene har en helsestasjon i Kassaab, og driver samtidig en avdeling for underernærte og dehydrerte barn på sykehusområdet. Det er hjerteskjærende å se alle disse magre, inntørkede kroppende som ligger helt stille med ernæringstuber gjennom nesen. Det slår meg som alltid når jeg betrakter dem; hvorfor ser de så gamle og uendelig kloke ut, disse skrukkete små fjesene med altfor store kranier og stirrende øyne? Det ser ut som om de kjenner en stor visdom ingen andre har tilgang til.

Etter hvert som dagene og ukene går, har min personlige oppfatning om «idylliske Kutum» begynt å slå mange sprekker. Jeg merker at jeg har begynt å se stedet med litt andre øyne, farget av skjebnen til menneskene jeg møter.

På listen over lokalt ansatte ved Kutum Hospital, finnes det en person som har tittelen «goat-chaser». Direkte oversatt er dette en «geite-jager». Han skal sørge for å holde sykehusområdet fritt for geitene som ofte smetter inn gjennom porten eller et av hullene i muren. Men han ligger som regel i dyp søvn under treet sitt, og lar geiter være geiter, enten de er innenfor eller utenfor sykehus-murene.

Mellom bygningene på sykehusområdet er det også litt «leirstemning», de som camper her er slektninger av pasienter ved sykehuset som kommer langveis fra. På området vokser store, skyggefulle trær. Familiemedlemmene samler seg under disse, og har strekt snorer fra tre til tre hvor det henger laken, klær og fargerike tøystykker som vifter i vinden.

Jeg prøver å forestille meg Sykehusparken på Haukeland som campingområde for pårørende, men fantasien strekker ikke riktig til....

    TORSDAG 2. SEPTEMBER

MANDAG OG TORSDAG er markedsdager i Kutum, og kutumboerne er ivrige markedsgjengere. Etter at arbeidsdagen er over på sykehuset, er de fleste av staben på vei over elveleiet og har kursen for markedet.

Markedet er en fargerik opplevelse og byr på fantastiske motiver hvor man enn snur seg. De arabiske handelstradisjonene er sterke i området, og Kutum har vært et knutepunkt for reisende mellom Chad og Sudan i århundrer. Den pågående konflikten har nok satt en kraftig brems på trafikken gjennom området.

Men markedet er likevel relativt livlig, og det mangler pussig nok ikke på vareutvalget. Dunger med løk, poteter og grønne blader som jeg ikke vet hva er, ligger rett på sanden foran de mange kvinnene som selger grønnsaker. Både mango- og gulrot- sesongen er dessverre over for denne gangen, men det bugner av auberginer og grønn paprika.Her er store kurver av krydder i alle farger, soltørkede tomater, og saftige appelsiner, grapefrukt, pomelos, dadler og lime frukter ligger i små hauger utover bakken. Lenger inne i «souk’en» kan man kjøpe klær og stoffer, sko og sandaler. Det tilbys såper og go’lukt på flasker, hårpynt og henna-maling til hender og føtter. Til og med hårbøyler av plastikk, utformet som en prinsesses gulldiadem med fargesprakende glassperler, om man vil! Hva mer kan et hjerte begjære??

Men det mest imponerende er hva som er å få kjøpt i håndverkskvarteret hvor blikkenslagerne holder til. Et utrolig utvalg av resirkulerte bruksting: plastsekker fra WFP’s (World Feed Programme) «food-drops» av hvete og sukkersekker har blitt omsydd til skuldervesker, blikk-kanner med «UN food oil» har blitt til praktiske oppbevaringsbokser med hengslet lokk, tomme hermetikkbokser fra hermetiske tomater er gjort om til små oljekanner, og blikk- kanner med det amerikanske flagget er blitt til små kullbeholdere med hull slik at man kan grille geitekjøttet sitt til middag! Det er like enkelt utført som det er genialt, og alt mulig rart blir benyttet i vareproduksjonen. Jeg tenker at kanskje vi har litt å lære fra «den tredje verden», vi som bruker og kaster for milliarder som om det gjaldt livet. Jeg passerer lærmakeren og smeden, og kjøper en stor, flott leirkrukke til å samle regnvann i hos en gammel kvinne i pottemakeriet. Det har jeg faktisk bruk for. Kvinnen smiler stort og skal ha 250 sudanese shillings. Det er omtrent det samme som for to karameller hjemme.

I utkanten av selve markedsplassen er salgsstedet for esler. Dusinvis av arten er gjordet fast med tau til bakken, og de står der med hengende hoder, nokså melankolske og slukøret, synes jeg. Tolken min vet mye om esler og hva de er verdt. Som en riktig kjenner går han rundt blant de trist utseende dyrene og forklarer meg hva jeg skal være på utkikk etter. De hvite er ifølge tolken de beste, han har et fint eksemplar selv. På veien tilbake fra markedet spør jeg han om hvor lang vei de har, de som bor lengst unna og som kommer for å selge varene sine. Han tenker seg om litt før han svarer at, jo, noen har nok lang vei, kanskje tre-fire timer på eselryggen. Men med et godt esel tar det kortere tid, så egentlig kommer det an på eselet! Så kanskje jeg burde kjøpe et? Han kan hjelpe meg å finne et skikkelig bra et som passer. Eller jeg kan låne hans på prøve, så får jeg se hvor fint det er.

Jeg er ikke helt overbevist, jeg synes det er for mye bråk med dem. Eslene i nabolaget vårt lager en fryktelig lyd om morgenen etter at hanen har tidd stille. Og ett elskovssykt esel skryter verre enn ti rautende kuer med delirium! Tolken min bare ler, og forstår at jeg er fornøyd som det er, med Land Cruiseren jeg har til rådighet.

    Fredag 3.september

I SUDAN råder muslimske lover, ergo er fredagen fridag. Dagen for bønn og hvile. Ingen som ikke er helt nødt til det, går til sykehuset eller annet arbeid, kun de som har pasienter å se til. Det er ikke planlagt operasjoner i dag, og jeg kan bruke dagen som jeg lyster; gjøre rent i rommet mitt, lese rapporter fra hovedkvarteret i Karthoum, skrive brev til familie og venner, sitte på terrassen og plaske med tærne i et herlig fotbad. Sjansen for å bli tilkalt til sykehuset er minimal, personalet er lite interessert i å bli forstyrret på helligdagen sin.

Moskeen ligger et stykke unna, og det er så vidt vi hører imamens bønner fra minareten. I alle andre muslimske samfunn jeg har oppholdt meg i, har de regelmessige innslagene fra moskeene vært nokså høylytte, enkelte steder bortimot øredøvende. I fredelige Kutum er til og med imamen av den lavmælte sorten.

Også de to rengjøringsdamene våre har fri i dag. Det samme har kokken vår, og kjøkkenet er til fri benyttelse for dem som vil utøve kokekunster selv. Under jakten på spennende ingredienser, kommer jeg over en uvurderlig skatt: ett kilo ekte Gudbrandsdalsost!Den ligger skjult under en bunt med krydderurter på bunnen av kjøleskapet. Det er tydelig at det har vært nordmenn «på ferde» her før, og at ingen av mine nåværende kolleger har skjønt seg på den brune plastpakningen. Sammen med resten av knekkebrødet og boksen med leverpostei blir det et riktig festmåltid på en fredagskveld. Dessverre for meg viser det seg at brunosten nokså uventet faller i smak blant både blant australiere og sveitsere.

    LES BORGHILDS FØRSTE DAGBOKUTDRAG LES ARTIKKEL «SKRIVER FRA DARFUR»

Borghild Strønen vil sende hjem dagboknotater fra Darfur med jevne mellomrom. Alle utdragene vil samles på denne temasiden