Dagmar-saken gjenopptas

I 1977 ble svenske Dagmar Hagelin (17) bortført, torturert og drept av Argentinas militære. I snart 27 år har faren kjempet for å stille bødlene til ansvar. Nå kan tiden ha kommet.

SVENSKE DAGMAR var ikke mer enn 17 år da hun forsvant i sentrum av Buenos Aires. Ved en tilfeldighet ble den blonde ungjenta et offer for de militære som styrte Argentina med jernhånd fra 1976 til 1983. Foreldrene fikk aldri vite hva som skjedde med Dagmar. Den skjebnen deler de med 30 000 andre familier. Felles for dem alle er at de leter etter svar på hva diktaturet gjorde med ofrene som forsvant - los desaparecidos. Ragnar Hagelin har kjempet med nebb og klør for å stille datterens mordere til ansvar. Denne uka stemte et flertall i Argentinas høyesterett for å gjenoppta saken. - Jeg gråter av glede. Dette er min lykkeligste dag på 27 år, sa han til den svenske avisa Expressen. TORSDAG 27. JANUAR 1977: Klokka er ikke mer enn halv ni om morgenen, men Argentinas hovedstad er allerede innhyllet i klam sommervarme. Ragnar Hagelin bor sammen med familien sin i Buenos Aires, der han jobber som fabrikkdirektør. Landet har det siste halvåret blitt styrt av en militærjunta, men for den svenske familien går livet sin vante gang. Denne dagen pakker familien Hagelin for å dra på en måneds ferie. Den 17-årige datteren i familien, Dagmar, gjør seg klar til å gå ut en tur. Hun skal innom venninna Norma Burgos (26) og gi henne adressa på hotellet de skal bo på for sommeren. Dagmar har på seg den rød- og grønnrutete blusen hun har fått av faren da hun sier hadet. Hun lover å komme hjem og spise lunsj rett etter at hun har vært hos Norma. Timene går. Foreldrene venter, men Dagmar dukker ikke opp. Det er langt over lunsjtid. Ragnar og kona tar bilen og leter seg fram til bydelen Moron, der Norma bor sammen med foreldrene sine. Ragnar banker på, men ingen er hjemme. Ute på gata igjen ser han en mørk og våt flekk på fortauet. Ragnar går bort, bøyer seg ned og ser at det er en pøl av ferskt blod. Hans egen datters blod. Ennå vet han ikke at han aldri noensinne får se Dagmar igjen. HER STOPPER alle direkte spor etter ungjenta. Men på grunnlag av vitneutsagn har Dagmars skjebne blitt rekonstruert som et puslespill. Faren, journalister og rettsvesen har funnet viktige biter. Noen mangler ennå, men et skremmende bilde trer fram. Ifølge Expressens grundige gjennomgang av saken, dro Dagmar til Norma etter å ha forlatt foreldrene. Det hun ikke visste, var at en militær dødspatrulje hadde hentet venninnen kvelden før. Dagmar hadde heller ingen anelse om at Normas avdøde ektemann hadde vært aktiv i ei lokal celle av den venstreradikale geriljabevegelsen montoneros, og at enka i all hemmelighet ledet ei motstandsgruppe mot militærjuntaen. Nå ventet de sivilkledte offiserene på at ei venninne av Norma skulle dukke opp. I likhet med Dagmar var også hun blond, men elleve år eldre. Da Dagmar banket på døren hos Norma, ble døra revet opp av to bevæpnede menn. Flere ventet i bakgrunnen. Ungjenta skjønte med en gang at noe var galt da en av dem ropte «Der er hun!», og kastet seg mot henne. Dagmar reagerte instinktivt, og la på sprang. Angsten må ha banket gjennom tenåringen idet hun løp ut av huset, over veien og inn ei tverrgate. To menn satte etter 17-åringen. Det ble åpnet ild med automatvåpen fra taket. Dagmar må ha hørt kulene slå inn i husene og trærne rundt henne, men vinkelen var for skarp til at de traff henne. En av mennene som jaget Dagmar i gatene var ifølge vitner marineløytnant Alfredo Astiz (27), som hadde ansvaret for operasjonen. I dag er han bedre kjent som «Den blonde dødsengelen». Mens ungjenta løp for sitt liv, stanset han opp. Med automatpistolen i hendene satte han et kne i bakken, siktet og avfyrte ett skudd. Kula antas å ha truffet Dagmar i tinningen, like over det høyre øyebrynet. Hun falt sammen på gata. Alvorlig, men ikke livstruende skadd. Forfølgerne løp over til den blødende jenta. I nærheten så de en drosje, og en av soldatene tvang sjåføren til å gi fra seg bilen. De lempet Dagmar inn i bagasjerommet. Noen engstelige naboer så opptrinnet, og ifølge en skal Dagmar fortvilet ha forsøkt å gjøre motstand. Men Astiz fikk hjelp av en mann til å slå lokket igjen, og kjørte bort. Tilbake lå bare en pøl av blod. ASTIZ KJØRTE Dagmar til Marinens mekaniske høyskole (ESMA) i sentrum av byen. Siden militærkuppet året før hadde skolen blitt omgjort til et fryktinngytende tortursenter. Her ble minst 5000 mennesker mishandlet systematisk med slag, spark, voldtekter og strømsjokk. Mange døde og ble kremert på området, men langt flere ble dumpet i Atlanterhavet. Hver onsdag lettet militære fly eller helikopter fra ESMA. I lasten lå «de forsvunne», mange av dem i live. Før de ble tvunget ut på sin siste reis, ble de loggført som «forflyttet». Nå ventet bare havet og haiene. Dagmar ble tattt ned i kjelleren og inn i «sykestua», som var en avdeling for avhør og tortur. Like etter lå hun på ei båre, bundet på hender og føtter. Ansiktet var opphovnet, blod fra såret i hodet hadde størknet i ansiktet. Norma ble ført inn til henne. De to venninnene så forvirret på hverandre. - Hvordan har du det? spurte Norma. - Jeg har det bra, tross alt, svarte Dagmar. Ifølge venninna kom en offiser bort til Dagmar og slo henne lett over beina. - Dersom du er ei snill jente, skal du du også få lov til å leve, sa han. MEN DAGMAR fikk ikke lov til å leve. Hun ble på et aller annet tidspunkt drept av de militære, som skjønte at de hadde pågrepet feil person. Vitner overhørte at offiserer kalte henne la Suequita - den lille svensken. Dagmar ble et problem for diktaturet. De visste at utenlandske myndigheter ville undersøke saken, og at den ville få medieomtale. Ifølge menneskerettighets-organisasjonen Yendor, ble Argentinas vise-utenriksminister tvunget til å gå inn i saken etter henvendelser fra svensk diplomati. Han dro til ESMA og spurte etter jenta, men fikk følgende svar fra marinekaptein Jorge Acosta: - Å la henne gå kommer ikke på tale. Vi må ikke gi etter for folkemeningen, vi må framstå som sterke. Bødlene fryktet hva Dagmar kunne fortelle, og kvittet seg med det som kunne blitt et brysomt vitne. Familien hennes fikk aldri vite hvordan datteren døde, eller hva de gjorde med levningene. Noen medfanger mener hun ble drept og kremert på ESMA, mens andre tror hun ble dumpet i havet. I offiserenes loggbøker står det bare at Dagmar ble «forflyttet» tre uker etter at hun kom. GJENOPPTAKELSEN av Dagmar-saken hilses velkommen av et flertall av argentinere. De håper på et oppgjør med det blodigste diktaturet i Latin-Amerikas historie. Håpet ble tent igjen i sommer, da amnestilovene fra 1980-tallet ble opphevet. Det hersker i øyeblikket forvirring om hvor veien går herfra, men dersom høyesterett finner opphevelsen av amnestiet forenlig med grunnloven, er ikke lenger de militære beskyttet mot straffeforfølgelse. Opphevelsen kom etter at Argentinas ferske president Néstor Kirchner i august overrasket med å oppheve dekretet som hindret utlevering av tidligere militære til utlandet. Den spanske dommeren Baltazar Garzón krevde sporenstreks 46 tidligere militære, blant dem Alfredo Astiz, utlevert for drap på spanske statsborgere. De ble pågrepet, men argentinske dommere ønsket å dømme dem i hjemlandet. Kirchner ryddet grunnen for det ved å signere en FN-konvensjon som forbyr benådning av krigsforbrytere. Han ba kongressen føye konvensjonen til grunnloven, slik at kongressen måtte finne amnestilovene grunnlovstridige. Nå venter Argentina i spenning på hva Høyesterett kommer fram til. RAGNAR HAGELIN er sikker på at Astiz er mannen som kunne gitt dem svar. Hagelin og svensk rettsvesen flere ganger prøvd å få ham utlevert, så langt uten hell. Han har flere ganger blitt pågrepet i hjemlandet, men like fullt sluppet ut på gata igjen. Også spanske, italienske og franske myndigheter har prøvd å få kloa i mannen som reknes som en av diktaturets mest ivrige bødler. I Frankrike er han dømt til livsvarig fengsel in absentia for drapet på to nonner. «Dødsengelen» Astiz er i dag et av Argentinas mest hatede mennesker. Han har tidligere uttalt at han ikke angrer noe han har gjort. Det gjør det ikke lettere å bli tilgitt. (Kilder: Expressen, Rapport fra Det amerikanske utenriksdepartement, NTB, CNN, BBC, Buenos Aires Herald, Washington Post, Yendor, Le Monde, Madres de la Plaza Mayor)

    solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>«Den blonde dødsengelen»:</HLF> Alfredo Astiz er hovedmistenkt i Hagelin-saken. Her avbildet i militæruniform til venstre. Han steg raskt i gradene under diktaturet, og har blitt et symbol på bødlene. Han var beryktet for sitt vakre, gutteaktige utseende, og ble også kalt «Babyface». Til høyre Astiz slik han ser ut i dag, 53 år gammel. Foto: Scanpix/AP/AFP
<HLF>En fars lange kamp:</HLF> Ragnar Hagelin har siden 1977 kjempet på vegne av familien for å få vite hva som skjedde med datteren. Han har etterforsket på egen hånd, presset på myndigheter, og begjært militære utlevert. Her avbildet med boka han ga ut om datteren sak, som også har blitt film. Foto: Dagbladets arkiv
<HLF>Diktaturets offer:</HLF> Svenske Dagmar Hagelin ble bare 17 år. En januardag i 1977 ble hun forvekslet med en annen, og tatt av en militær dødspatrulje. Hun kom aldri tilbake. Foto: Dagbladets arkiv