Danser med prikker

Koreograf Tharan Revfem (27) liker egentlig ikke danseforestillinger. Derfor setter hun opp sin egen i London.

- JEG TROR DET BLIR GANSKE BRA, sier hun ubeskjedent. 27 år gamle Tharan fra Nøtterøy i Vestfold danket i vår ut nesten 200 søkere i kampen om finaleplass i britiske The Place Prize. En Bloomberg-sponset konkurranse som gir vinneren en av moderne dans\' høyeste utmerkelser i England. Om fire dager skal verket «DOT» framføres foran en allerede utsolgt sal i London. For ei jente som har koreografert åpningen til Vestfold-festspillene, er nok dette det aller største hittil.- Da jeg kom hit for ni år siden, var det danser jeg ville bli. Jeg ville være med i musikkvideoer og stå på popscener, sier vestfoldingen.Tharan har danset siden hun kunne gå, og etter videregående begynte hun studier ved London Studio Centre og Millennium Dance 2000. - Andre året på skolen skjønte jeg at jeg ikke kunne bli danser. Den verdenen er ikke for meg.- Hvorfor ikke?- Nei. Du må gjøre det du blir bedt om, og ferdig med det. Alt ble så utrolig overflatisk og utseendefokusert. Jeg endte alltid opp med å være uenig med koreografen, og hadde tusen ideer om bevegelser som ville fungert bedre enn dem vi allerede gjorde, sier hun og ler.DERFOR ER DET den 12 minutter lange biten til Place Prize hun nå finpusser. Vinner hun, betyr det 300 000 kroner i førstepremie. I 1999 startet hun sitt eget dansekompani, Plire Multi Dance, med visjon og pågangsmot som eneste allierte. - Jeg måtte bare hoppe i det. Jeg skjønte at min egen stil ville fungere, og satte inn en annonse for å søke etter dansere. Da basen på åtte dansere var i boks, tok Tharan en rekke strøjobber som sykkelbud, vaskehjelp og servitør. I tillegg til å undervise i dans.- Jeg har hatt mange merkelige oppdrag. Jeg er ganske ettertraktet blant rike folk som ikke kan danse. I kveld skal jeg blant annet være instruktør skråstrek psykolog for et par som skal gifte seg.Underveis har Tharan utviklet helt særegne bevegelser til forestillingene sine. Det mest banebrytende nå er settingen. - Jeg bruker storskjerm i forestillingen, og danserne må forholde seg til multimedia i bakgrunnen.- Men det har vi da sett før?- Ja, men neppe på denne måten. Det som ofte skjer når multimedia blir brukt i danseforestillinger, er at skjermen er der for å skape atmosfære, for at det skal se fint ut. Danserne og bakgrunnen jobber ofte mot hverandre i stedet for sammen. - Det blir gjerne litt kjedelig?- Ja, og derfor ville jeg gjøre skjermen helt uunnværlig for forestillingen.Selv fikk hun midler fra et engelsk kunstfond til research i forkant av forestillingen. - Jeg så mye på forholdet mellom den virkelige verden og dataverdenen. Jeg fant mange likheter, og prøver å lage min egen lille virtuelle verden på scenen.STORE ORD BLIR underbygd av en smakebit. Danserne skal kjøre gjennom hele forestillingen foran en representant for The Place Prize, som vurderer om arbeidet svarer til forventningene så langt. Lyset skrus av, ganske hard musikk skrus på, og de tre danserne begynner en svært energisk seanse foran skjermen. En seanse som minner mye om den atmosfæreskapende multimedieforestillingen Tharan akkurat har fortalt hun har lite til overs for.Plutselig forsvinner bildene på skjermen, og ordet STOP etterfulgt av en rund prikk er markert øverst i venstre hjørne. Musikken stoppes og danserne fortsetter, litt i villrede, før de tar plass helt inntil skjermen. Så detter prikken. Fra plassen i hjørnet har den fått livskraft og spretter rundt på skjermen som en ball i et dataspill. En danser løfter hånda, og på skjermen ser det ut som om hun deiser til prikken. Den flyr og treffer en annen i hodet. Sånn fortsetter det en stund, og de neste seks-sju minuttene viser variasjoner av direkte interaksjon med objektene på skjermen. Det hele er mesterlig.- Syns du det? Så fint, sier hun stolt.- Det verste som kan skje i en forestilling som dette, er at teknikken svikter. Det er vårt største mareritt. Jeg vil være utradisjonell. Jeg henter aldri inspirasjon fra dans, men heller fra gata, film, reklame eller musikk. I tillegg prøver jeg å bruke humor som virkemiddel for kanskje å nå ei litt bredere målgruppe, forklarer Tharan.- ER DU NERVØS?- Selvfølgelig. Mest fordi salen kommer til å være full av viktige folk. Selv om jeg ikke vinner, har jeg på en måte allerede vunnet. Jeg får gjort arbeidet mitt bedre kjent, og får vist meg for dem som betyr noe i bransjen, sier hun.- Er det bare i London viktige bransjefolk finnes?- Nei, og jeg har på ingen måte brent alle bruer i forhold til Norge. Jeg syns for eksempel at de har et fantastisk miljø for dans i Vestfold, og der bruker jeg mye tid, forteller hun.Etter endte studier pendlet hun hver uke for å undervise hjemme i Tønsberg, og i høst skal hun lage et helt nytt verk, som i tillegg til oppsetninger blant annet i Frankrike skal vises i Norge.- Lillebroren min, som er skater, liker det jeg lager. Han har vært på danseoppvisninger på egen hånd i Norge. Det syns jeg er skikkelig kult.

    magasinet@dagbladet.no