Dårlig arbeid

Noen håndverkere vet å ta seg betalt uansett kvalitet.

Robinson & Fredag forventet ikke noe finjustert og fjongt da de ankom Håndverkeren. I over hundre år har restauranten servert tradisjonell norsk mat til sultne og ikke minst tørste snekkere og taktekkere. De siste tiåra har enda fuktigere yrkesgrupper tatt over: Journalister og skuespillere med behov for påfyll etter endt kveldsøkt på teateret og i Akersgata. Men de siste års oppsving for velsmakende husmannskost (Kastanjen, Olympen og Kampen Bistro) viser hvor godt solid, folkelig og rimelig kan kombineres. På Håndverkeren virker det til tider som om kjøkkenet mest er til for å ha spritbevillingen i orden.

Uka før hadde Robinson & Fredag testet juledelen av den høytidsinnskrenkede menyen. Da var ribba smakløs og svoren seig.

Nå var de kommet for å smake de to gjenværende sesonguavhengige rettene, entrecôte og sjøtunge. Med bare to forretter foruten rakfisk var også det valget enkelt.

– Vil dere ha noe å drikke? spurte servitøren og forventet åpenbart ikke annet svar enn øl. For spiseparet hadde ikke fått noen vinmeny.

Med bare en mulighet av rød, hvit og rosé på glass og en ellers kort liste, lette Fredag etter den beste allroundflaska og havnet på en rød burgunder, Fleurie (410,-).

– Denne var perfekt temperert, mente Fredag som hadde forventet en overvarm flaske fra denne ølstua.

MER FANCY restauranter bruker utsikten til kjøkkenet som et bevisst blikkfang. På Håndverkeren denne kvelden hadde Robinson god utsikt til utslagsvasken. På kanten av den satte servitøren spiseparets forretter. Så dyttet kokken dill på Fredags laks og persille på Robinsons viltterrine.

– Denne er kald og smuldrer mistenkelig mye, som om den har vært frossen og tint opp nylig. Når vi kan se servitørene sette maten foran kokken bare for den siste garnityr, virker det som om dette er tatt rett fra kjøleskapet, spekulerte Robinson.

Servitøren hadde ikke spurt Fredag hvordan entrecôten skulle stekes, men den ankom medium.

– Kjøttet er godt behandlet, men sjampinjongen er fra boks og sausen er så salt at den snurper ganen, klaget Fredag.

– Du har i det minste det viktigste spisbart. Denne sjøtunga smaker mest mel og svømmer i fett. Grunnen til at man vender fisk i mel er for å steke den litt sprø, gjerne med pepper og salt, sa Robinson som lot halve ligge igjen.

MANDELPOTETENE HADDE de ikke klart å ødelegge. Men aspargesen smakte som om de var kokt for lenge for deretter å bli surret – for syns skyld.

Det var tid for dessert.

– Crème Brulée er det vanskelig å bomme på, og denne er helt ok – hvis du ikke har andre ambisjoner enn å presentere en Freia-versjon: Ingen vaniljefrø å se i denne kremen, påpekte Fredag.

Robinson var mer fornøyd med moltekremen enn noe av det som hadde blitt servert tidligere på kvelden. Frisk, syrlig og søt med krumkake. Den veide likevel ikke opp for det slette håndverket som overhodet ikke står i forhold til prisen: Over 1500 kroner for tre retter, ei flaske vin og to middelmådige irske kaffeglass. – Jeg tror vi for ettertiden må gjøre som skuespillerne her: Bare bestille smørbrød for å få i oss nødvendig næring, og holde oss til drikkevarene, mente Fredag.

robinson&fredag@dagbladet.no

<B>SLETT HÅNDVERK:</B> Robinson & Fredag vender gjerne tilbake til tradisjonsrike Håndverkeren, men da holder de seg til drikkevarene.
TRADISJONSRIKT: Håndverkeren har servert tradisjonell, norsk mat i over hundre år.