De dødsdømte barna

Shahad Khodieer (6) har blodkreft, men sykehuset har ikke en gang smertestillende medisiner. - Er hun heldig, slipper hun kanskje å oppleve krigen, sier legen tørt.

DEN SISTE MÅNEDEN har den lille seksårige jenta Shahad vært innlagt på Basras barnesykehus og gynekologiske sykehus. Shahad og den ett år gamle jenta Zain al-Abdin lider i hver sin spinkle seng. Reint sengetøy eller dyner finnes ikke i det kalde rommet. Bare slitne, stripete, blåhvite madrasser og små tepper er tilgjengelig. Shahad og Zain har kreft som er kommet så langt at det er lite å gjøre. Det finnes verken morfin eller kreftmedisiner. Derfor ligger de to barna og lider. I verste fall til de dør.{ndash}Vi gjør det beste vi kan {ndash} og håper. Vi bruker de få medisinene vi har. Mer kan vi ikke gjøre, sier legen Muhammad Kamil (32). Han har store, runde og mørke øyne som lyser av håpløshet. Hvilket er langt fra merkelig. Å gå rundt på Basras barnesykehus i det sørlige Irak er en rundtur i en verden du helst ikke vil vite noe om. IFØLGE IRAKISKE MYNDIGHETER har hundretusener av barn, kvinner og menn dødd siden de økonomiske sanksjonene ble innført av FNs sikkerhetsråd i 1990. Ordentlig statistikk finnes ikke. En undersøkelse offentliggjort av FN-organisasjonen UNICEF den 21. november i fjor viser at det særlig er barna i Irak som lider.{ndash}Til tross for forbedringer lider rundt en million irakiske barn under fem år av kronisk feil- og under-ernæring. Det er en fjerdedel av alle barna. Dette er uakseptabelt, sier Carel de Rooy, sjefen for UNICEF i Irak.Internasjonale hjelpeorganisasjoner i Irak har de siste månedene advart mot en mulig krig. {ndash}Situasjonen for folk, spesielt i Basra, er allerede svært kritisk. Ved en krig vil titusenvis av barn dø i løpet av kort tid. Konsekvensene vil være katastrofale, forteller en representant for Det internasjonale Røde Kors.En rekke irakere i Basra ler oppgitt når Magasinet lurer på hva de mener om en mulig krig mot Irak.{ndash}USA og Storbritannia slipper bomber rundt byen vår hver eneste dag. Kan det bli verre enn nå? spør legen Muhammad Kamil. Han orker ikke å snakke om en mulig krig. Men vet at den kan komme.Om drøye to uker, den 27. januar, skal FNs våpen-inspektører fortelle om de har funnet spor etter kjemiske og biologiske våpen i Irak. Hvis de finner noe USA og deres allierte ikke liker, blir det krig. Og mer død. SENGENE ER FORHOLDSVIS REINE, og det finnes ikke skitt i gangene på Basra barnesykehus. Det flasser ikke maling fra veggene. Men å møte de mange små menneskene i sykesengene gjør inntrykk. Sengene er fulle av spinkle, små kropper som ser tomt ut i lufta. Alle har store, brune øyne. Øynene er det eneste som er av normal størrelse. Kroppene synes å skrumpe inn. Fingrene og armene blir så tynne at knoklene vises. De lider. Like fullt høres knapt en lyd.{ndash}Han der har hatt akutt diaré. Han har vært her i snart en måned, sier legen Muhammad.Vi nikker, går videre og ser rundt oss. Guttens mor og far sitter ved hans side. De sier ingenting. I neste seng, ved den tre måneder gamle guttens side, ligger en like liten og spinkel baby. Hun heter Akil Sabah og er en måned ung. Akil har ei tunge som nesten er større enn munnen. Munnen er mørkeblå. Tunga likeså. Den er i ferd med å kvele henne, forteller legen. På fjeset til Akil sitter to fluer. Mamma Farha Msir (21) forsøker å vifte dem bort, men stadig flere små og uinviterte kryp kommer. Den lille babyen har fått diagnosen strupekreft. Den går ned struperøret og til magen, får vi høre. Det ser så ille ut for den lille babyen at vi tviler på om hun vil overleve operasjonen {ndash} som skal tas så fort avdelingens ene spesialistlege får tid. Mora Farha håper naturligvis på en annen skjebne.{ndash}Operasjonen koster 30000 dinarer. Vi har betalt 10000. Hva vi gjør med resten, tar vi etterpå, sier mor Farah spakt.På barneoperasjonsavdelingen ved Basra sykehus finnes så langt bare en spesialistlege. Han heter dr. Mayed. Han har ikke utdannede sykepleiere {ndash} eller riktige medisiner tilgjengelig. {ndash}Men hva kan vi gjøre? sier mor Farha.Spesialisten, som kommer fra Bagdad, ligger og sover noen timer. Han har operert så mange barn han klarte denne dagen. Tilbake i den enkle operasjonsstua sitter mamma Farah. Hun holder hånda varmt rundt dattera. Ser bort på sin egen mor, som også er med. Hun smiler spakt. {ndash}Det er så vanskelig å få ordentlig medisin hit. Vi gir dem stort sett det vi kan {ndash} om det så er litt ekstra blod eller medisin for kraftig hoste. Det er tungt for meg som lege å vite at jeg ikke kan gi dem det de egentlig trenger. For eksempel medisin for kreft, sier legen Muhammad Kamil. HELE 70 PROSENT AV DE irakiske barna som dør før de fyller fem år, dør av sykdommer som enkelt kunne blitt leget med riktig medisin. Diaré er den vanligste sykdommen som Iraks små barn dør av i dag, viser tall fra UNICEF.«Internasjonale forsøk på å hjelpe humanitært i Irak har blitt redusert på grunn av at irakiske myndigheter gir strenge restriksjoner på hva FN og internasjonale organisasjoner kan gjøre og hvor de kan bevege seg. Bare en håndfull organisasjoner får jobbe i Irak, og internasjonale hjelpearbeidere og FN-personale har problemer med å jobbe,» skriver Human Rights Watch i sin siste rapport i desember.At Saddam Hussein og hans regime vanskeliggjør hjelpearbeidet i Irak, tviler ingen på. Alt tar tid i Irak. Om det så er å få visum til folk som vil hjelpe {ndash} eller muligheten for å jobbe fritt {ndash} slik FN eller Det internasjonale Røde Kors ønsker. En rekke hjelpearbeidere Magasinet har snakket med, fortviler. Hjelpen når ikke fram slik de ønsker under det nåværende regimet. Nesten uvirkelig å tenke på at Irak på 1970-tallet var Midtøstens mest moderne land. Irak utdannet de beste legene. De hadde det beste utdanningssystemet og den beste infrastrukturen. Da var det nesten på linje med Norge, sier noen.UNICEFs rapport utgitt 21. november 2002 viser følgende: Siden olje-for-mat-programmet startet i 1996, har andelen underernærte- og feilernærte barn gått kraftig ned. Men en fjerdedel av irakiske barn lider av kronisk underernæring. Diaré og feilernæring er den vanligste dødsårsaken. Barnedødeligheten er to og en halv ganger høyere enn for ti år siden. 131 av 1000, eller mer enn hvert tiende barn, dør før de fyller fem. Ett av fire barn mellom seks og tolv år går ikke på skole. Barn som på 70-tallet gikk på skole, er nå ute i gatene og tigger. 500 000 liter kloakk renner ut i det irakiske folkets drikkevann - hver eneste dag. Hvilket medfører enda dårligere drikkevann. TO KRIGER OG FN-SANKSJONER er årsakene til at Irak er så dårlig stilt som i dag, mener UNICEF i sin siste rapport. Det startet med Iraks angrep på Iran i 1980. Krigen varte i åtte år. Deretter gikk Irak inn i Kuwait i 1990, med den påfølgende Golfkrigen i 1991. I 1990 iverksatte FN sanksjoner mot Irak for å presse dem ut av Kuwait, og å bidra til å gjenopprette fred og sikkerhet i området. I 1996 ble irakerne og FN så enige om å iverksette olje-for-mat-programmet. Fra nå kunne Irak eksportere en viss del olje mot at de fikk nødvendig mat og medisiner tilbake.Men nærmere en tredjedel av pengene blir ikke brukt til humanitær hjelp, men til å dekke FNs kostnader, samt krigsskadeerstatning til Kuwait.Olje-for-mat-programmet har bedret den humanitære situasjonen for mange irakere. I de kurdiske selvstyreområdene nord i Irak er olje-for-mat-programmet en suksesshistorie. Der er det FN og ikke irakiske myndigheter som står for utdelingen. {ndash}Det er et tankekors, sier en vestlig diplomat.Men sanksjonene ble også iverksatt for å hindre at Saddam Hussein og hans regime utviklet masseødeleggelsesvåpen. Lederne sitter imidlertid like trygt som da sanksjonene ble iverksatt for 12 år siden. Og kanskje har de også masseødeleggelsesvåpen.Denis Halliday og Hans von Sponeck var FNs koordinatorer for humanitær hjelp til Irak. I 1998 og 2000 sa de to FN-toppene opp sine stillinger i protest mot sanksjonene. Halliday trakk seg etter 34 år i FN. Sponeck etter 30 år i FN-systemet.«Jeg trekker meg fordi den økonomiske sanksjonspolitikken er fullstendig bankerott. Vi er i ferd med å ødelegge et helt samfunn. Så enkelt er det... For tusen barn dør hver måned... Jeg vil ikke administrer et program som fører til slike tall,» skrev Halliday da han sa opp i 1998.Til journalisten John Pilger utdyper han:{ndash}Jeg var blitt pålagt å gjennomføre en politikk som oppfyller definisjonen på folkemord: en gjennomtenkt politikk som effektivt har tatt livet av godt over en million enkeltpersoner, barn og voksne. Alle vet vi at regimet, Saddam Hussein, ikke betaler prisen for de økonomiske sanksjonene. Tvert imot, de har styrket ham. Det som er klart, er at Sikkerhetsrådet nå er ute av kontroll, for dets handlinger her undergraver dets eget charter og Menneskerettighetserklæringen og Genhvekonvensjonen. Historien kommer til å slakte de ansvarlige, mener den tidligere FN-sjefen.PÅ BARNESYKEHUSET i Basra fortviler lege Muhammad Kamil. {ndash}Det kommer inn fem{ndash}seks barn med kreft hver eneste dag. Og vi kan ikke hjelpe dem fordi vi ikke har kreftmedisiner. Eller morfin, forteller han.Men det er ikke bare sanksjonene som stopper tilgangen til medisiner i Irak. Landets rike elite kan få både medisiner og ordentlige sykehus. Myndighetenes mange restriksjoner på hva som sendes hvor er en medvirkende årsak til at mange av Basras barn ikke får den hjelpen de trenger.{ndash}Det er irakiske myndigheter som bestemmer hvor mat og medisiner skal sendes. For eksempel vil en person i en betrodd stilling få utdelt mye mer mat enn en fattig og «upålitelig» shia-muslim i sør, sier en vestlig diplomat.FN mener også at irakiske myndigheter unnlater å prioritere barnas skolegang, de sanitære forholdene og primærhelsetjenesten.{ndash}Det er de irakiske myndigheter som bestiller varene de trenger fra FN. Det er Iraks ansvar å pusse opp skoler og det sanitære anlegget. I denne forbindelse beklager FN at Irak ikke prioriterer bestillinger av nødvendig utstyr til for eksempel skole og primærhelsetjenester, fortsetter diplomaten.MENS VERDEN DISKUTERER om det er nødvendig å gå til krig mot Irak eller ikke, har storparten av Iraks innbyggere mer enn nok med å overleve. Gjennomsnittsinntekten for en statsansatt i Irak er rundt fem dollar i måneden, hvilket er rundt 40 kroner. Den svært så velstående middelklassen på 70-tallet er borte. I dag lever storparten av Iraks innbyggere på månedlige matrasjoner fra FNs olje-for-mat-program. De er ikke Saddam Hussein. De er mennesker som ønsker å leve et liv i fred.{ndash}For meg høres det altfor ofte ut som om Irak er en ørken uten folk. Men landet er befolket av nærmere 25 millioner mennesker. Brødre, mødre, fedre og barn. De er akkurat som oss. De er mennesker av kjøtt og blod. Det er ikke noe militært mål som må tas. Valget bør ikke være absolutt, sier en medarbeider i Det internasjonale Røde Kors.Han krysser fingrene for at det ikke blir noen krig i Irak. Men vet at prognosene er svært dårlige. Ved en eventuell krig frykter han en katastrofe.I byen Basra, sør i Irak, bor for eksempel nærmere tre millioner mennesker med elendige vann- og kloakkforhold. Kloakken renner mellom husene. Ved en krig vil vann- og sanitærforholdene bli enda verre. FN, som gir ut olje-for-mat-programmets matrasjoner, blir sannsynligvis kastet ut hvis FNs våpeninspektører kommer med en dom som betyr krigserklæring fra USA. Da er det ikke mange hjelpeorganisasjoner igjen. Om noen i det hele tatt våger å ha sine medarbeidere i området. Da kan befolkningen risikere å være uten mat og medisiner. Enda flere vil dø.SEKSÅRIGE SHAHAD KHODIEER og hennes familie har ikke tid til å tenke på den kommende krigen. Hun har mer enn nok med å holde seg i live på avdelingen for barna uten framtid. Shahad var frisk inntil for et år siden. Hun var ei sprek og kvikk jente, forteller foreldrene {ndash} med tårer i øynene. {ndash}Men så fikk hun plutselig feber og ble svak, sier faren.Munnen skjelver. Så begynner han å strigråte. Det er så fryktelig å være sammen med den lidende dattera uten å kunne hjelpe. Mora sier ikke noe. Hun bare gråter. Shahad gurgler svakt noe som kan høres ut som vann på arabisk. Søstera Noor kommer med glasset. Noor og mora løfter Shahad opp sånn at hun kan få i seg en dråpe eller to med vann. Men enhver bevegelse får seksåringen til å lage lyder som viser at hun har det veldig vondt. Også Shahads mor, Suham Sahib (30), har kreft. For ett år siden måtte hun fjerne det ene brystet. Nå frykter hun at det andre brystet også må skjæres bort.{ndash}Jeg har hatt kraftige smerter i brystet de to siste dagene. Men hva som skjer med meg, har jeg ikke tid til å tenke på nå. Jeg bare håper og ber om at noen kan hjelpe min kjære datter, sier mor Suham.LEGEN MUHAMMAD KAMIL er bare 32 år, men ser ut som 40. Håret er grått. Rynkene er langt flere enn han skulle hatt etter å ha opplevd at uskyldige barn dør i armene hans på grunn av mangel på riktige medisiner. Irakerne mener at den kraftige kreftøkningen i byen Basra skyldes utarmet uran. Amerikanerne og britene brukte uran i Golfkrigen over hele det sørlige kampområdet {ndash} i området rundt byen Basra. Disse påstandene benektes av USA og Storbritannia. Det eneste som er sikkert, er at antallet barn og kvinner med kreft i Basra har økt faretruende.{ndash}Før 1991 hadde vi ikke noe av dette overhodet. Hvis det ikke er noen sammenheng, hvorfor har da ikke disse tingene skjedd før? Vi har en økt prosent av medfødte misdannelser, økning av kreft, leukemi, hjernesvulster, sier barnelegen Ginan Ghalib Hassen til journalisten Pilger.Internasjonale hjelpeorganisasjoner frykter massedød for de allerede så skjøre og underernærte barna i Basra {ndash} og ellers i Irak {ndash} ved en eventuell krig. Landets allerede elendige vann- og kloakksystem vil ødelegges totalt, og innbyggerne vil bare ha tilgang på forurenset vann. Og sjøen av kloakk som allerede flyter rundt i Basras gater, vil vokse ytterligere. Den daglige bombingen fra amerikanerne og britene vil bli mye mer omfattende enn den har vært de siste 12 åra. Med dødelige konsekvenser.Men det tenker ikke lille seksårige Shahad på der hun ligger og vrir seg av smerter. {ndash}Hun har ikke lenge igjen nå. Hun blir verre og verre dag for dag, sier legen. Hennes foreldre gråter stille ved hennes side. Hadde de bare hatt litt morfin eller andre smertestillende så hun slapp å lide så voldsomt den siste tida før hun dør.

<HLF>Spiser opp matrasjonen:</HLF> Disse to mødrene og barna var så sultne at de spiste opp storparten av matrasjonen så snart den ble utdelt. Matrasjonen skal egentlig vare i en hel måned. - Vi har det ille nok som det er her i Basra. Noen må hindre en ny krig, sier kvinnene.
<HLF>Danser i kloakken:</HLF> Nærmere tre millioner mennesker i Basra nærmest bor i kloakken, som strømmer rundt i alle gatene. Det har medført elendig drikkevann, med påfølgende sykdommer.
<HLF>Skoleveien:</HLF> Da Magasinet besøkte Basra, var ikke temperaturen mer enn 15 grader. Men om sommeren er ofte temperaturen i den sørlige byen helt oppe i 50 grader. Hvilken stank barna beveger seg i når de skal til skolen, er umulig å forestille seg. Basras vann- og sanitærforhold er elendige etter to kriger og sanksjoner.
<HLF>Diaré:</HLF> Denne åtte måneder gamle guttenhar hatt diaré i en hel måned. Men etter en tredagers behandling ser det ut til at han overlever - denne gangen. 70 prosent av barna som dør i Irak, dør av sykdommer som vi i Vesten enkelt ville leget.
<HLF>Små sjanser:</HLF> Lille Akil Sabah har fått diagnosen strupekreft. Legene tviler på om hun vil overleve en operasjon, men moren Farha håper fortsatt det viil gå bra.
<HLF>Fortvilte foreldre:</HLF> Pappa Kadim Khodieer og hans kone Suham Sahib (30) sitter gråtende ved siden av deres døende datter Shahad. Det har de gjort den siste måneden. - Selv når et dyr dør, så gråter vi. Tenk da hvordan vi har det nå - når vi ikke kan gjøre annet enn å se på at vår datter dør sakte, men sikkert, hulker pappa Khodieer.
<HLF>Snart kommer maten:</HLF> Samira Hashim (25) og halvannet år gamle Hussein Muhammad står tålmodig og venter på at de skal få delt ut den månedlige rasjonen med kjeks, melke-erstatning og matolje på Røde Halvmåne-senteret i Basra. Bare de barna som er ekstremt underernært, får utdelt mat. - Før sanksjonene, klarte vi oss bra, sier Samira Hashim.