De harde trettiåra

De prioriterer frihet framfor hus, barn og jobb. De blir aldri voksne, enda de har passert tredve.

- SIDEN 1995 HAR JEG BODD i femten leiligheter i sju byer og fem land {ndash} og jeg har hatt seks jobber.Njål Berge (34) sitter ved kjøkkenbordet sammen med kameraten Martin Gran (30) i en leilighet på Majorstua i Oslo. De er kollektivkamerater og kolleger. Begge jobber med reklamefilm og massekommunikasjon, i reklamebyrået Leo Burnett.{ndash}Det blir flere problemer av å ha for mange valg enn av å ha for få. Før gjaldt det å få seg utdanning, jobb, gifte seg og få barn. Martin var heldig som ble far og fikk et anker i livet sitt, konstaterer Njål.Kameraten Martin har et samboerforhold bak seg og en liten sønn. Og så har han altså kameraten Njål. Som selv er kraftig forelsket for tida, uten at han har planer om noe samboerskap av den grunn.{ndash}Vi har et slikt «mitt, ditt og vårt liv», sier Njål om seg og kjæresten. {ndash}Jeg tror jeg har bodd alene i ett år til sammen, jeg. Bo alene er kjedelig, sier Martin.NORSK GALLUP og trendbyrået Bengal Consulting kategoriserte i sommer norsk ungdom til å være i alderen 15 til 35 år, etter en omfattende holdningsundersøkelse.Dagens ungdomstid er forskjøvet med ti år i forhold til foreldregenerasjonen, som fikk unger i tjueåra. De unge voksne venter gjerne med å stifte familie til de har passert 30. De må bare backpacke litt først, si «been there, done that» {ndash} og kanskje skifte utdanning. Mange lever singellivet, har et par samboerskap og fem-seks jobber bak seg, og har små utsikter til gullklokka. {ndash}Du går rundt og shopper alt mulig, så hvorfor ikke shoppe utdanning og personlighet? spør sosiolog Terje Isachsen i Bengal Consulting.{ndash}Flere hopper fra utdanning til utdanning, og er halvveis inne i jobblivet. Studenttilværelsen blir den dominerende kulturelle livsformen. Plutselig en dag våkner de og er førti {ndash} og alvorlig stressa, sier han. {ndash}20- til 30-årsalderen har erstattet tenåringstida som den sentrale ungdomstida, sier Ivar Frønes, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.Sammen med kona, sosiologen Ragnhild Brusdal, seniorforsker ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning), har han skrevet boka «På sporet av den nye tid». Den viser blant annet hvordan utdanningsrevolusjonen virker inn på og forandrer livene til de unge voksne. {ndash}Før var du ungdom når du var tenåring {ndash} etter fylte toogtjue var ungdomstida over. Tenåringstida var en vimse- og rotefase, en ventefase. De unge ventet på å bli voksne. Den gangen var man ikke singel, for man er ikke singel som attenåring. Det blir man når man er gammel nok til å være etablert. Nå som ungdomstidas høydepunkt er 24{ndash}28-årsalderen, blir hele ideen om hva som er ungdomstid og hva man da skal gjøre, forandret. Du skal backpacke, bo i utlandet og oppleve {ndash} det hele på tvers av utdanningsreformen som tar sikte på å lose studentene raskt gjennom høyere utdanning uten opplevelser utenfor Blindern, sier Ivar Frønes. I stedet for å stifte familie og slå seg til ro, føler mange av de unge voksne at de heller må oppleve verden og seg selv.{ndash}Lokket av singelserier og Lonely Planet legger mange ut på den klassiske dannelsesreisen, den som før bare var forbeholdt overklassen. De unge voksne har intense visjoner om hva livet skal inneholde. De skal ikke lenger bare ha en trygg jobb, men det skal være selvrealisering og mening. 20{ndash}30-årsfasen er blitt en global dannelsesfase som en konsekvens av velstand og sein etablering, sier Ivar Frønes. VOKSENBEGREPET ER FORANDRET. Å være voksen betyr ikke lenger å være en autoritær mann.{ndash}Et lite selvrealiseringshelvete med egotripper, sier Njål.Martin og Njål «henger ofte ute og fester», treffer kompiser og damer, og har vært så mye på stamstedet sitt at de får personalmat der. {ndash}Det viktigste er å møte nye folk, det handler om å få bekrefte egoet sitt. Få aksept, le. Man er et speilbilde av sine egne venner. Og det er rasende kjedelig å være singel hvis ingen andre er det, sier Martin.{ndash}Vi har det gøy med gutta. Kompisene er utrolig viktige.Gjennomsnittsalderen for giftermål og fødsler øker stadig, og det ser ikke ut til at Martin og Njål har tenkt å bidra til å få statistikken ned.{ndash}Alle vil vel ha noen å holde i hånda når de blir gamle, men jeg har ikke tenkt å tviholde på et forhold fordi jeg er redd for å bli ensom og gammel, sier Martin.{ndash}Hvorfor er det så mange forhold som skjærer seg?{ndash}Alt i konfirmasjonsalderen har jenter en masse bilder inne i hodet sitt av hvordan resten av livet skal se ut. På de bildene er det nesten alltid en mann {ndash} og den mannen skal vi være. Hvis så livet ikke stemmer overens med bildene de har i hodet, blir det feil. Problemet er at vi gutter ikke vet hvordan disse bildene til jentene ser ut. Vi har bare et bilde av hvordan jenta, drømmekvinnen , skal se ut, men ingen bilder av hvordan framtida skal bli, forklarer Njål.Rundt kjøkkenbordet enes de to om at livet handler om å flytte seg framover.{ndash}Men det hadde vært deilig å si at «alt er bra som det er». Det er slitsomt alltid å måtte forholde seg til noe nytt. Vi forventer mye av oss selv, vi skal fikse å være gode mennesker, løpe opp karrierestigen, det er et rotterace, og vi vet det, og minner likevel om rotter. Jeg snakker om de myke verdiene, men jeg lever de harde, sier Njål, og blottlegger sin selvinnsikt.Martin og Njål lager for eksempel reklamefilm for McDonald\'s og Telenor, men helst liker de å framheve jobbene de gjør for SOS-barnebyer og Kirkens SOS. {ndash}I det store bildet er det de små tingene som teller. Vi venter på den store lykken, reiser jorda rundt, men hvis livet er dyrebart, må man kunne glede seg over at man kan tørke hendene sine selv. Vi har ikke hatt det kjipt nok. Vi bor i verdens rikeste land, og mulighetene bølger på deg. Mange har et ekstremt høyt selvbilde de ikke får innfridd. Har du mange forventninger rettet mot deg, fra deg selv, fra andre, er det vanskelig å bli tilfreds, sier Martin.«KRISEN KOMMER I 30-ÅRA,» rapporterte VGs utsendte i London i sommer. En britisk undersøkelse viste at 33 prosent av de spurte mellom 31 og 40 år medgikk at de hadde kommet til et krisepunkt i livet. De følte at de ikke hadde gjort nok ut av de mulighetene livet byr på. {ndash}Vi ser at terskelen for å søke psykolog og legehjelp er lavere nå enn før i aldersgruppa 28-40, sier Fredrik Ulrik Malt, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og overlege ved Rikshospitalet. Han mener denne gruppa sprenger helsevesenets kapasitet på lege- og psykologtjenester. {ndash}De har høye ytelseskrav til seg selv. De bruker mye krefter på å posisjonere seg i forhold til andre, bygge sitt eget image. Selvfølelsen er knyttet opp til anerkjennelse fra andre. Dette fører til at de er ekstremt sårbare for kritikk. Noe de takler dårlig. Vi merker en økende forekomst av sosial angst og lettere depresjoner i denne aldersgruppa. Det er et misforhold mellom kravene de har til seg selv, og hva de faktisk får til. Malt forklarer dette med at denne aldersgruppa i høy grad vektlegger egenutvikling og individualisme. {ndash}Mestringsevnen deres er ikke optimal, og når den faller, faller også toleranseevnen for stress og belastninger. Dette blir en negativ sirkel som igjen fører til angst, depresjoner og fallende selvfølelse. De skjønner ikke at det beste for selvfølelsen er noen som er glad i deg over tid {ndash} akkurat som du er. Mange lever alene, eller med samboere som kommer og går. Mennesket er ikke skapt til å være alene, de bruker psykologen som erstatning for en stabil kjæreste. I DANMARK ER ANTIDEPRESSIVER den mest solgte medisinen til denne aldersgruppa, ved siden av hverdagsmedisin som p-piller og astmamedisin. I Norge er det ennå ingen som har foretatt slike kartlegginger. Berlingske Tidende viet to helsider på 30-årsgenerasjonen de kaller «de frie enere», «frihetsjunkier» og «uoppdagede supertalenter». Ifølge avisa kjennetegnes de ved at de jakter på friheten for enhver pris, uten å se at det nettopp er jakten på frihet som skaper frustrasjon hos mange. Danske forskere forklarer dette med at de er vokst opp i et samfunn uten fundamentale problemer. Gjennom hele oppveksten har de fått høre at de kan alt. De er en generasjon overbevist om at de alle har potensial til å bli noe virkelig stort. Da kan fallhøyden lett bli stor.ÅSNE SEIERSTAD (32) HAR IKKE FALT. {ndash}Alle single skulle hatt en husholderske, sier Åsne fra sin plass krøllet opp i sofaen i kollektivet på Frogner. Det er langt fra ryddig rundt henne, det skal hun ha. Nylig vant hun Bokhandlerprisen for dokuromanen «Bokhandleren i Kabul». Hun har fulle dager. {ndash}Jeg rydder sjelden og lager aldri middag hjemme. Jeg er opplevelseshungrig og sier ofte ja til de forespørslene jeg får, selv om jeg er sliten. Men når jeg kommer hjem om kveldene, setter jeg meg gjerne her ved vinduet med et glass rødvin, så kjenner jeg at det er litt min dag, også.Mobiltelefonen ringer konstant. Og Åsne snakker gjerne med alle {ndash} lenge.Hun holder foredrag om Afghanistan land og strand rundt i alt fra Det Militære Samfund til kvinneforeninger. I høst var hun også programleder for TV-aksjonen.{ndash}Neste år er det noe nytt. Alt i livet mitt har skjedd på instinkt...Telefonen ringer for tredje gang.{ndash}Ehem, jo, jeg har fulgt lystprinsippet «Hva vil jeg gjøre nå?». Så har jeg dratt. Det kunne jeg gjøre fordi jeg var fri.Og slik havnet Åsne i Latin-Amerika, som korrespondent for Arbeiderbladet i Moskva, i Kina, på Balkan for Dagsrevyen, og i Afghanistan der hun dekket krigen mot terror og talibanstyret.{ndash}Har du valgt bort kjæreste, potensiell mann og barn?{ndash}Kanskje ble ting som de ble fordi jeg alltid var på vei til et sted, eller kanskje jeg aldri møtte den som fikk meg til å bli. Jeg føler at jeg har gjort såpass mye nå at jeg godt kunne tenke meg å roe litt ned. Det hender jo når jeg kommer hjem sliten etter en reise der jeg har levd meg inn i andres liv og gitt alt, at jeg tenker det hadde vært fint om det var noen der. Men det er ingen som venter på meg. Da kan jeg bli litt trist. Men man kan ikke ha alt, sier jeg til meg selv. Åsne ser litt fraværende ut der i vinduet med håret dandert bak øret og ei neglefil mellom fingrene. {ndash}Du kan jo ikke kreve et velfungerende forhold og samtidig farte verden rundt. Nå skal jeg kjøpe leilighet med barnevennlig bakgård, andre etasje, så det er jo et skritt. Hun gliser.{ndash}Å være evig filletante høres trist ut, beinhard, skrapa førtiåring. Nei, jeg må jo tenke at det sitter en perfekt passende fyr der et sted som jeg ennå ikke har møtt. Ellers har jeg skikkelig uflaks. Åsne forkaster betegnelsen «frihetsjunkie», som er blitt brukt på de nye trettiåringene.{ndash}Jeg har gjort det motsatte, jeg har underkastet meg de samme reglene som kvinnene i Afghanistan, levd på gulvet med dem, og holdt på å bli gal. «Frihetsjunkie» høres sorgløst og meningsløst ut, nei, det passer ikke. Jeg har fulgt instinktene mine. Etter ellevte september i fjor lurte jeg på hvordan Bush ville hevne seg i Afghanistan, og dro dit. Jeg vil se selv. Jeg er ikke fornøyd med å finne ut av hvordan livet er i Oslo. Telefonen ringer igjen. Vi har mistet tellingen. Hun sjekker avtaleboka.{ndash}Livet mitt har vært et eventyr, men de gangene jeg kjenner jeg er virkelig glad, er når jeg føler tilhørighet, til et sted, eller til mennesker. Gjenklang. En kan leve for de store reisene, men når du føler tilknytning til noen, tror jeg du får en tilknytning til livet {ndash} da er du mest i harmoni. Redselen for å bli satt har hun aldri kjent. Men det finnes andre redsler.{ndash}Jeg har vært redd for å bli ensom iblant. Selv om livet mitt er fylt av mange mennesker. Hun klipper negler. Det ringer på døra. Blomsterbud. Klipper opp papiret med neglesaksa. Gratulasjoner. Hun stråler. {ndash}Hvorfor skal man bruke tjueåra på vanskelige brudd når en kan være i eventyrsfæren? Jeg er der fremdeles. Nå vil jeg til 1001 natt.Det blir Midtøsten neste gang. 30-ÅRSLIVET ER BLITT UNDERHOLDNING. 30-årsgenerasjonen ser på seg selv på fjernsynet. «Friends» ruller på TV2, britiske «Kalde føtter» samlet 30-åringene rundt TV-ruta i vår, nå ser vi «Våre små hemmeligheter» på NRK. Fortsatt ruller «Ally McBeal», og «Seinfeld» er det alltid mulig å zappe til. {ndash}30-årsgenerasjonen er kjøpesterk. De har ennå ikke stiftet familie og har høyt forbruksmønster. Logikken i kommersielt fjernsyn dreier seg ikke om høy rating, men at ratingen er riktig , sier Helge Rønning, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, som forklaring på de mange 30-årsseriene som ruller over fjernsynet.{ndash}Dessuten er de ofte laget av kreative folk i mediebransjen som lager serier om seg selv. Den psykologiske årsaken til at seriene er blitt så populære, er jo at folk sitter i sin egen stue og ser på speilbilder av seg selv. Kanskje flørter de litt med den de ser serien sammen med for å se om denne gjør seg samme refleksjoner og nikker gjenkjennende. De blir aldri voksne, de spiller ulike roller, og har ingen fast identitet. Ally McBeal opptrer som smart advokat i det ene øyeblikket, for å være ei tenåringsjente i det neste. Eller sjekke på byen. Temaet i disse seriene er rollespillet. Det får en dramatisk, komisk effekt når rollene kolliderer, forklarer Helge Rønning.GEIR HELGE ROAAS (32) VIL SPILLE mange roller. Da han endelig ble ferdigutdannet lege, bestemte han seg for å bli skuespiller. {ndash}Jeg er støl. Har hatt improvisasjonstime.Geir Helge er midt i sitt andre år på Nordisk Institutt For Scene og Studio (NISS). Nå tar han vakter på legevakta i Oslo, jobber på Helsestasjon for lesbisk, homofil og bifil ungdom {ndash} mens han er teaterstudent på heltid, bor i kollektiv og er ganske lykkelig. {ndash}Da jeg var ferdig med turnustjenesten, dro jeg til Australia på ferie og fikk tid til å tenke. Og fikk angst for hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Så der satt han på den andre siden av kloden, med nyervervet legeautorisasjon {ndash} og visste at han måtte realisere en gammel drøm. Teater.{ndash}Mange mennesker går rundt uforløste, med en følelse av at de har et stort ubrukt potensial. En teaterskole får forløst noe av dette, alt vi gjør er personlighetsutviklende. Når jeg realiserer drømmen min, sier folk jeg er «tøff». Men det må da være tøffere å brenne inne. Jeg kunne startet egen praksis, kjøpt egen leilighet, men den personlige friheten var viktigere for meg. Jeg tror jeg måtte bli voksen før jeg torde å begynne å leke.Det ligger en redsel i det å fylle tretti, et sett av forventninger henger over deg {ndash} forventninger om at «alt skal være på plass».{ndash}Jeg ble redd for at det var for seint, at det var kortere tid igjen til å leve og gjøre det en liker. 20-åra var prøvekladdperioden, når du fyller tretti, skal du gå videre. Jeg har gitt meg selv ett år til for å finne ut av mulighetene jeg har i meg, være til stede i mitt eget liv, lytte til den indre stemmen. Derfor prøver jeg å overdøve surret, støyen og kravene utenfra. Man kan ikke gjøre verden bedre enn å være seg selv. Dette gjør meg til et bedre menneske. {ndash}Hva mangler du nå, da {ndash} for å være helt fornøyd?{ndash}En god kjæreste, en som framkaller det gode, som kan dele fortrolighet, begjær, en jeg kan kommunisere med, dele betingelsesløs kjærlighet med. Og så må han selvfølgelig være pen og snill og alt det der {ndash} for øvrig kan han være hvem han vil.Han gliser. Om det vidunderlige ikke skulle skje med det første, så har han jo vennene sine. {ndash}Vi forlenger kollektivtilværelsen og treffer stadig nye folk. Venner fyller et stort rom i livet mitt. Vi er Friends-generasjonen. Er dagens 30-åringer en gjeng egoister? tro@dagbladet.no

<HLF>I kollektiv:</HLF> - Det er et lite selvrealiseringshelvete, synes Njål Berge (34) om livet rundt de tretti, men han er tross alt fornøyd. Han deler leilighet med Martin Gran (30). For de to er kompisene svært, svært viktige.
<HLF>Mangler husholderske:</HLF> - Alle single skulle hatt en husholderske, synes Åsne Seierstad (32).
<HLF>Lege og teaterstudent:</HLF> Geir Helge Roaas (32) bestemte seg for å prøve skuespilleryrket da han var nyutdannet lege. - Det verste må være å brenne inne, mener han.