De spanske krakkene

Drømmer du om tapas i Barcelona, men er henvist til Oslo? San Leandro kan lindre litt.

Det var juli og regntid, men utrolig nok sol over Oslo mens bygene holdt pusten.

– Å trekke innendørs i de skarve minuttene sommeren er her, virker absurd. Men vi kan vagle oss ved et vindu og se og bli sett, sa en optimistisk Robinson og klatret opp på en av de høye barkrakkene hos San Leandro i Vika.

– Hvis vi ikke heller skal nyte uforstyrretheten litt lenger inn i lokalet? antydet Fredag. Det var få gjester i den ferskenfargede baren og fritt bordvalg. Bare stolvalget hos San Leandro er gitt: Høye barkrakker, punktum. Den som måtte være avhengig av ryggstøtte må enten vri seg inn mot veggen eller sitte rygg mot rygg med en eventuell ledsager.

– Og da er det vrient å se hverandre dypt inn i øynene, bemerket Robinson.

– Synd, for å nappe tapas av felles fat kan jo være en ganske romantisk måte å spise på.

Menyen hos San Leandro kan vekke reiselysten hos noen hver. Spanske skinker, pølser og oster er tungt inne sammen med supper, grønnsaker, fisk og skalldyr, alt med pirrende spanske navn og tilbudt i hele og halve porsjoner.

– Det kunne vært interessant å sette sammen et måltid. Men siden jeg er i det late hjørnet i dag, går jeg for en av de tre foreslåtte kombinasjonene. Og skal det være fest, så skal det være fest, sa Fredag og bestilte like godt den mest innholdsrike, Meny España (kr 325 pr. pers.).

– Siden det står «min. 2 pers.», tror jeg min santen at jeg vil ha Meny España, jeg også, sa Robinson tørt.

– Hvis en av servitørene kan velge vin for oss, behøver jeg i grunnen ikke bestemme annet enn om jeg vil betale med kort eller kontanter.

Servitøren, spansk og engelskspråklig, kunne. Fra det helspanske vinkartet foreslo han rød, og Tempranillo-vinen Vacceos Crianza 2001 (kr 395) viste seg å være lett, bløt og ikke mer karakteristisk i eikesmaken enn at den passet godt til alt den skulle komme til å ledsage under måltidets gang.

Og det var ikke så rent lite. Bestillingen var ikke før notert før brød, smør og vann sto på bordet. I neste øyeblikk fulgte grønne, lett syrligmarinerte olivener, en skål med ratatouille og en med hakkede, flådde tomater i balsamicodressing. Stekte potetbåter med aioli, croquetter fylt med skinke, oljefresende scampi med hvitløk og rød chili og noen skiver pata negra-skinke fulgte deretter, før nye skåler ankom med stykker av lammefilet i en mørk sky, griljerte kamskjell, spansk omelett og kjøttboller i tomatsaus.

– Her var det mange gode smaker, sa Fredag etter en stund.

– Særlig falt jeg for kjemperekene, men alt sammen var godt og virket nytillaget.

– Tiltredes, svarte Robinson.

– Det er når jeg får spekeskinke som denne at jeg lurer på hva vi egentlig driver med av spekematproduksjon her i landet. Orker du dessert? Selv skal jeg ha grillet hvit geitost med honning og timian.

– Ost på meg også, men jeg satser på den med kvædemarmelade til, sa Fredag.

Osten viste seg ikke overraskende å være en manchego, men siden kvædekrukken var tom, ble det i stedet bringebærmarmelade til den kraftige, sauemelkbaserte nasjonalosten.

– Godt likevel, kommenterte Fredag. Så spiste de litt til, nippet til vinen og så solstrålene bli skråere utenfor.

Og da de omsider tok seg den lange veien fra krakkene og ned på gulvet, var lista med «hit skal vi nok komme tilbake» enda et navn lengre.

robinson& fredag@dagbladet.no

BARCELONA NESTE:</B> Tapasbaren San Leandro i Vika i Oslo fikk fart på reiselysten til Robinson og Fredag.