De spiste kameratene sine for å overleve

Mennene fra flyulykken i Andesfjellene i 1972 forteller alt i ny dokumentar.

DE OVERLEVDE 72 DAGER etter at flyet deres styrtet i en isbre i Andesfjellene, mer enn 4000 meter over havet.

Nå forteller de 16 mennene hvordan de overlevde i dokumentaren «Stranded», som har Norgespremiere på Cinematekets dokumentarfilmfestival Eurodok i dag.


HISTORIEN DERES
er nærmest utrolig, og svært mye omtalt og kjent.

Spillefilmen «Alive» fra 1993 viser i grusomme detaljer hva de 16 måtte gå gjennom - både psykisk og fysisk.

I 1972 sjokkerte historien om flystyrten en hel verden på flere måter. For det første var det nesten ingen som trodde man kunne overleve i et iskaldt fjellområde i flere måneder.

For det andre spiste de som overlevde sine egne venner, folk som hadde omkommet i flystyrten.

Det er kommet en rekke bøker og filmer om hendelsen. I den nye dokumentaren har mennene åpnet seg for en nær venn.

Regissør Gonzalo Arijón er også fra Uruguay. Han har tilbrakt mange timer på å filme og snakke med hver av de overlevende. I filmen forteller de inngående om hva som skjedde da gruppa tok avgjørelsen om at de måtte spise menneskekjøtt for å overleve.DET VAR DÅRLIG VÆR i Andesfjellene som var årsaken da flyet de hadde leid styrtet 13. oktober 1972.

De spiste kameratene sine for å overleve

De var på vei fra Uruguay til Chile, de fleste passasjerene var medlemmer av et rugbylag som skulle spille vennskapskamp i Santiago. Med på turen var også familiemedlemmer og venner. De var til sammen 45 mennesker, de fleste unge tenåringer fra et rikmannsstrøk i Montevideo.

Flyet krasjlandet i en isbre hvor fjellene reiste seg til værs på alle sider. Halen på flyet brakk av, og forbindelsen til omverdenen var ødelagt. 12 døde i styrten, og fem var omkommet innen neste morgen.

Blant dem var piloten og de fire andre i besetningen. 27 var igjen. Mange hadde skader, blant annet brukne bein. De to legestudentene om bord hadde ingen medisiner til disposisjon.

Myndighetene i Chile, Argentina og Uruguay satte igang leteaksjon. Men det var umulig å få øye på flykroppen som var dekket av snø. Redningsmannskapet hadde også liten tro på å finne overlevende etter krasjet. Imens ventet de overlevende på hjelp, og de var rimelig sikre på at den ville komme.


10 DAGER ETTER FLYKRASJET
avsluttet myndighetene søkene fra lufta.

Det fikk de overlevendeselv vite via den lille batteriradioen de hadde som fortsatt fungerte etter flykrasjet.

I filmen forteller de om det de kaller den verste dagen i sitt liv, fram til da. Det skulle bli enda verre, men det visste de ikke da.

De hadde hutret seg gjennom de kalde nettene i den brukne flykroppen, i påvente av å bli reddet. De hadde laget seg demokratiske regler for å bytte på de beste liggeplassene. De varmet hverandre, delte sigaretter og små korker med den vinen som var igjen.

De så flere fly, og veivet energisk i lufta for å bli reddet. Men ingen så dem.

De hadde fram til den tiende dagen overlevd på strengt rasjonert vin og bittelitt sjokolade. De spiste tannkremen om bord, bare hårgeleen hold de seg unna, for den smakte forferdelig. I naturen var det ingenting å finne.

Å SPISE MENNESKEKJØTT ble lansert som en ide da den fryktelige beskjeden kom via radioen. Det var selvsagt ingen lett avgjørelse for noen av dem.

I den nye dokumentaren forteller mennene om diskusjonene, om motforestillingene, men også om et samfunn der normene og moralen forandret seg.

En av de overlevende forteller om det han mener endte opp med å bli et primitivt samfunn der helt andre regler gjaldt. En annen var rasende, men protestene hans stilnet snart hen.

Andre mente dette var den eneste utvei. De hadde begynt å tygge på læret på koffertene. De hadde lett igjen og igjen etter hver eneste smule som kunne finnes i flykroppen. De skjønte de ikke ville bli reddet. De visste at den eneste utveien var å komme seg ut på egenhånd. Men da trengte de energi og nye krefter.

- Vi hadde ingenting igjen å spise den dagen vi fikk høre at redningsaksjonen var avblåst. Vi sa til oss selv at Jesus viste oss vei, han ofret sitt legeme og blod til sine apostler i det siste måltidet. Vi måtte gjøre det samme. Vi tok hans legeme og blod, inkarnert i våre venner som hadde dødd i ulykken. Det var en personlig nattverd for hver av oss. Det er dette som gjorde at vi overlevde, sier Alfredo Delgado i filmen.

Alle de overlevende var katolikker. Mange av dem fant hjelp i troen da de måtte bryte et av de store tabuene for mennesker. De sa til hverandre at de selv ville ha gitt sin døde kropp til kameratene sine, og håpet at de etterlatte etter de som var døde ville tilgi dem og forstå det grufulle de måtte gjøre.

I filmen forteller de om hvordan de skar opp de omkomne med glasskår, fordelte bittesmå biter av menneskekjøtt, brakk seg og fortsatte.

De forteller alle om sine forskjellige årsaker til å ta det dramatiske valget. Alle ville overleve. En ville treffe igjen faren sin, en annen ville si unnskyld til moren for en krangel før de tok avskjed.

SITUASJONEN VED FLYVRAKET ble svært mye dårligere da det gikk et stort snøskred som dekket hele flykroppen 29. oktober. Åtte døde. De andre brukte tre dager på å grave seg ut.

Planen for hvordan de skulle komme seg ut formet seg sakte. De visste at været ville bli bedre nærmere jul . De sparte på rasjonene og ga dem til to-tre av de sterkeste karene.

De skulle samle styrke til å komme seg ut og hente hjelp. Men det virket håpløst. De forsøkte seg flere ganger, på flere ulike ekspedisjoner. De ble stoppet av dårlig vær, iskalde netter og returnerte motløse, uten å ha klart å komme seg ut av fjellpasset.

KANSKJE VAR DET FLYHALEN som ble redningen. En liten del av gruppa fant etter en hard dagsmarsj den halvknuste flydelen, og oppholdt seg der i åtte dager. Her fant de noe mat, klær og sigaretter. Det viktigste av alt var det isolerende materialet de fant i flykadaveret, som de begynte å sy en sovepose av.

Det var antakelig den som reddet dem. Om natta sank temperaturen til under minus, og de tynnkledde, våte guttene holdt varmen i soveposen.

EN MANN TIL DØDE, og den dramatiske forverringen av situasjonen førte til at de la av sted på sitt siste forsøk på å nå det chilenske lavlandet.

Guttene Parrado, Canessa og Vizintín la av sted med soveposen under armen. De klatret opp i fjellene for å komme seg opp og ut. De overlevde de iskalde nettene i soveposen.

Gjengen i den havarerte flykroppen kunne følge dem i tre dager. De var livredde for at de ville snu og komme tilbake. Alle skjønte at dette var den siste sjansen de hadde.

DE TRE HELTENE FORTELLER I DOKUMENTAREN om den enorme skuffelsen da de nådde toppen av fjellet. De hadde forventet å få utsikt til grønne daler. De så bare høye, snøkledde fjell.

Da de skjønte at det ble enda tøffere enn først antatt sendte de Vizintín tilbake. Rasjonene var for små, og turen var mye lenger enn de trodde.

Turen som hadde tatt dem tre dager, tok ham én time nedover. Han skled på flydeler tilbake til resten av gruppa.

UTSULTET OG UTMATTET nådde til slutt Fernando Parrado (20) og Roberto Canessa (19) snøgrensa.

På den 69. dagen så de mennesker. De trodde kanskje det var innbildning.

Det var det ikke.

Det var en skremt, chilensk gjeter de så ved foten til Andesfjellene. Han trodde de muligens var turister, kanskje var de terrorister. De viftet og ropte infernalsk, men han var redd, og dro.

Dagen etter kom han tilbake. De hårete, fillete mennene var der fortsatt, på den andre siden av elva.

Gjeteren, som ikke kunne høre dem på grunn av elvebruset, kastet en penn og papir i et tørkle over elva. De to mennene skrev sin beskjed.

- JEG KOMMER FRA ET FLY som har krasjet i fjellene, er undertittelen på dokumentaren.

Dette var beskjeden de to sendte tilbake til gjeteren. De skrev at 14 av vennene deres fortsatt var oppe i fjellet.Det var 22. desember.

- De luktet som i graven, forteller gjeteren om møtet med de to. I dag er de fortsatt nære venner.


FERNANDO OG ROBERTO
ble straks verdenskjent. Pressen ble varslet, og fikk tatt bilder av de syltynne mennene. Ribbeina deres stakk ut. De veide under 40 kilo.

Saken fikk oppmerksomhet verden over, og ble kalt Mirakelet i Andes.

Mennene hadde gått 70 kilometer i fjell høyere enn 4000 meter. De hadde ingen erfaring, eller utstyr, de visste ikke hvor de skulle gå, men gikk avgårde i rugbysko og med en hjemmelaget sovepose.

Fernando ønsket kanskje sterkest av alle å finne en vei ut av fjellene. Han kunne ellers risikere å måtte spise sin mor og søster, som begge var døde i flykrasjet.

GJETEREN REDDET DE TO hjem på hesteryggen. Han hentet hjelp, og Fernando ble med helikopteret for å finne de 14 andre.

Pressen kringkastet nyheten, og oppe i Andesfjellene hørte de overlevende om det på radio. De visste at hjelpen var på vei.

Helikopterføreren som reddet dem forteller i filmen at de trodde Fernando rablet når han skulle fortelle hvor de gjenværende vennen var. Han krevde hele tiden at helikoptere skulle kjøre lenger og lenger, høyere og høyere. Avstanden var ikke til å tro.

SPØRSMÅLET OM HVORDAN de hadde overlevd kom raskt. Og på den fjerde dagen fortalte de i en pressekonferanse at de hadde spist menneskekjøtt. Verden var sjokkert.

De siste av de overlevende ble reddet lille julaften 1972, etter 72 dager i fjellet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

<B>INNE I FLYET:</B> Etter havariet fikk de ulike personene forskjellige roller i gjengen. Noen forsøkte å fikse radioen, andre ble leger og sykepleiere. En sjef utpekte seg, og det ble snart klart at matrasjoneringen måtte være streng.
FLYRESTENE LIGGER HER FORTSATT:</B> En av de overlevende gransker det som var hans oppholdssted i over 70 dager. I den nye dokumentarfilmen får også noen av de som mistet sin familie besøke åstedet.
<B>DE OVERLEVDE:</B> 16 av de 45 som styrtet i Andesfjellene i 1972 overlevde over 70 dager i fjellene. Nå forteller de hvordan de kom fram til at å spise sine omkomne kamerater ville være eneste utvei.
AUTENTISK:</B> Dette bildet viser noen av de overlevende ved den havarerte flykroppen. De fant et kamera om bord, og tok flere bilder av oppholdet. Temperaturene ble høyere jo nærmere jul de kom, og på dagtid kunne det være riktig varmt utendørs.
MINNESMERKE OVER DE OMKOMNE:</B> De 30 som døde i flyulykken og av skader og sult etterpå, har fått et minnesmerke i det som nå kalles Tårenes dal.
<B>BLE FILMET AV NÆR VENN: Regissør Gonzalo Arijón er fra Uruguay. Han er en nær venn av de overlevende fra flystyrten.
<B>TILBAKE TIL ÅSTEDET:</B> I den nye dokumentarfilmen om ulykken drar de overlevende tilbake til flyvraket høyt oppe i Andesfjellene. Med seg hadde flere av dem barna sine, som for første gang fikk et innblikk i den ekstreme opplevelsen fedrene deres hadde vært igjennom.
<B>FORTSATT INTAKT: En av de overlevende finner et vindu fra det styrtede flyet.
<B>HER BLIR DE REDDET:</B> Bildet er tatt fra redningshelikopteret som fant gruppa 22. desember 1972. Bare halvparten fikk bli med ned denne dagen, de siste ble reddet lille julaften.
REDDENDE ENGEL: Det var den chilenske gjeteren Sergio Catalan som først møtte de to utsendte ofrene Roberto og Fernando.