De strenge små

Pernille rygg om barneoppdragelse.

I EN BARNEHAGE på Skedsmo blir ungene oppdratt til å være miljøbarn. De leser av strømmåleren, kildesorterer og vet at ovnene må være avslått når de lufter. Det beste med dette er at de små tar med seg gode holdninger hjem, sier personalet. Hver gang mor lufter uten å ha slått av ovnene først, blir det følgelig kjeft å få. Fra Sara, fire år og Lars, to og et halvt. Selvsagt sladrer de også. Unger gjør jo det, i det minste inntil de har blitt gamle nok til å skamme seg over at mor og far dessverre ikke er miljødetektiver, men reine miljøsvin. Jeg antar at alle som har fått små nikotinpolitifolk på nakken, kvier seg en smule for å sende ungene sine i miljøbarnehage. Skjønt de fleste småbarnsforeldre er jo allerede smugrøykere i forhold til sine barn, så kanskje de orker å være smugmiljøsvin også. Nilufte med alle ovnene på når ungene har lagt seg, liksom. Dynge blikkbokser og matrester i samme søppelpose på lørdagskvelden, før de sniker seg til en røyk og en drink og det samleiet unger jo også syns er guffent. Hvem vet hva som kjennes mest befriende forbudt?I MUSLIMSKE HJEM er det som kjent ungene som har grep om det norske språket. Og i alle andre hjem er det de som behersker pc-en. I forhold til de kule typene på barne-tv, de inderlig perfekte lærerne og de avbalanserte skolepsykologene er det i grunnen vanskelig å se hva foreldrene deres har å varte opp med. Bortsett fra desillusjon, da. Ikke kan de løse mattestykker på den nye måten. Ikke kan de chatte eller sende sms-meldinger. Dessuten røyker de og har sex eller snakker urdu. Og så er de altså miljøsvin. Siden barn er de fødte moralister, lønner det seg så klart å innpode dem ønskete idealer. Det visste for eksempel Kinas kommunister, som fikk ungene til å sladre om foreldrenes mangel på ekte samfunnsånd, og det med skrekkelige følger. Nå er det langt fra Kina til en barnehage på Skedsmo, selvsagt, og ingen grufulle sanksjoner venter miljøsvinforeldrene, får vi tro. MEN DET ER ALTSÅ DETTE med barn som sine foreldres oppdragere. Fint og ikke så fint. Akkurat som det å skulle fungere desillusjonerende. Noen må gjøre det, naturligvis. Det er bare en lite attraktiv stilling. Ikke så rart, egentlig, at proffene ikke vil ha den. Så der står de, da, desillusjonistene, i kveldsmørket på terrassen med sin sigg, sine manglende mattekunnskaper og en plastpose full av blandet søppel. Snart, vet de, kommer ungene deres til å lure på hva de skal brukes til. Man har lommepenger, selvsagt. Og lørdagsgodt. Det får de jo ikke av skolepsykologene. Og alle småunger har hørt om det der med å kjøpe seg venner. Ikke at det har særlig status, men det er vel bedre enn ingenting. Enig med Pernille?