De utvalgte

Noen møbelsamlere jakter i årevis for å finne den rette.

- Jeg bare måtte finne ut av det.

Det er 1997 når Thomas Flor sperrer øynene opp. I et antikvariat i London ser han en katalog med møbler og interiører laget av danske Verner Panton. Her er det også bilder fra Astoria Restaurant i Trondheim i 1960, en restaurant klart utenom det vanlige: Fem individuelle rom med sterke farger, futuristiske møbler og vanvittige tekstiler på vegger og tak. Det var voldsomt, det var sjokkerende, det var Verner Pantons visjon tatt helt ut.

- Det var jo veldig modig å lage en slik restaurant, sier Thomas.

Mens restauranten nesten tok pusten fra Thomas i 1997, slo den gjestene i bakken i 1960. Dermed gikk det som det måtte gå. Pantons trondheimsvisjon varte bare i to år.

Men som billedkunstner, kurator, skribent og samler var det unngåelig for Thomas å ikke bli tent.

- Jeg syntes det var utrolig at det hadde vært en slik restaurant i Trondheim, og måtte bare finne ut hva som hadde skjedd etterpå.

Etter fargesjokket hadde trønderne ønsket seg en lysere restaurant. De mest ekstreme tekstilene og de fleste av de 200 fargerike bordene og stolene ble kastet. Unntaket var omtrent femti «Wirecone»-stoler som ble trukket om i svart skai og gjenbrukt på de mange hotellene som restauranteier Alf H. Müller også styrte. Thomas bestemte seg for å finne så mange av dem som mulig. Han reiste fra hotell til hotell i Midt-Norge, satt inn annonser i avisene og gikk på loppemarked. Litt etter litt dukket fargeklattene opp.

- Jeg husker ennå følelsen av å rive bort det skaitrekket og se disse flotte fargene. Det var til å få gåsehud av.

Thomas’ jakt ble så innholdsrik at den endte i utstillingen «Mørkets Sans» på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I dag står den som en permanent installasjon på museet, mens en vandreutstilling har vært på tur i Oslo og København. En liten «miniutstilling» er det imidlertid blitt plass til i leiligheten Thomas deler med samboer og gallerist Gudrun Eidsvik.

- Jeg liker å omgi meg med kunst og formgivning som skiller seg ut. For meg er det en glede å ha disse utstilt hjemme, men nå som vi har barn i huset er det ikke plass til alt, sier Thomas.

- Hva er du liker så godt med Panton?

- Han var en visjonær i det skandinaviske møbellandskapet preget av skinn, teak og lyse interiører. Panton var bare rett og slett noe helt annet.

Men Thomas er også lidenskapelig opptatt av norsk møbeldesign og formgivning på 50 og -60-tallet, og har vært med på å skrive boka «Grete Prytz Kittelsen - Emalje og Design» som nylig kom ut.

- Det skjedde mye i 50-åra. Det var en optimisme innen billedkunst og formgivning som jeg synes er veldig spennende. Her hjemme var det ikke minst Prytz Kittelsen og ektemannen Arne Korsmo som tok tak i internasjonale strømninger og ville føre dem videre, sier Thomas.

Da statsministerens kone, Ingrid Schulerud, før jul langet ut mot de mange hjem fulle av Arne Jacobsen-stoler, sparket det i gang en debatt om designsnobberi. Det forstår ikke Thomas.

- Jeg synes debatten om at det er snobbete med designermøbler er helt uinteressant, sier han.

- Det er et større problem at de billige kopiene korrumperer kjente møbelikoner. De innebærer også en mye større miljøtrussel. Kan man ikke heller kjøpe brukte møbelklassikere? Det er resirkulering og miljøvern i praksis.

Thomas har lenge hatt en drøm om å ha et rom i Verner Pantons ånd hjemme.

- Nå er det ikke plass, men en dag håper jeg å få til det, sier Thomas mens sønnen Armann leker mellom pappas designklassikere.

- Jeg fikk en idé i 1997 om å spore opp Verner Pantons møbler fra Trondheim. Det har jeg gjort, og det er jeg veldig fornøyd med. Så får jeg håpe at Armann vil ta vare på det som faren har samlet opp.

Det starter
som regel med en tilfeldighet. Og når instinktet er vekket, så tar det ene det andre. Til slutt har man jakta i årevis på den helt spesielle sofaen, den riktige lampa eller - som for Bård og Lone - den spesielle versjonen av den riktige stolen.

- Ja, det hele begynte med denne.

Lone står i det snart ferdigoppussede huset på Strømmen utenfor Oslo. I hånda holder hun opp en liten grønn emaljert tallerken av Grete Prytz Kittelsen som en gang tilhørte bestefaren hennes. I 2001 viste hun den til Bård. Han likte den, han ville finne flere. Dermed var jakta var i gang.

- Jeg var mest interessert i starten, men nå er han mye mer hekta enn meg, sier Lone.

- Du skjønner jeg har en iboende samler i meg, forklarer Bård.

- Dessuten er jeg arvelig belastet fra moren min.

- Hva samler hun på?

- Stort sett alt.

Tallerkenen sparket i gang fascinasjonen for møbler fra 50 og -60-tallet. Loppemarkeder, bruktbutikker, nettbutikker og nettauksjoner ble trålet. Så på en utstilling i Trondheim kom de over drømmestolen: en høyrygget «Scandia jr.»-stol av Hans Brattrud. Etter ett og et halvt år på leting fikk de endelig napp på en nettauksjon på eBay.

- Stolene var i Birmingham, og siden det sto «local pick up» var det ikke så mange som var med i budrunden. Billig var det kanskje ikke, men de ble i hvert fall våre, sier hun.

Bård og Lone leide bil og hentet de fire stolene i Birmingham. Deretter ble de stuet sammen på hybelen til Lone som da studerte i London. Seinere fant de ytterligere to stoler i en bruktbutikk London, og da Lone var ferdig med studiene i 2006 ble alle seks med hjem på flyttelasset.

Og nesten fire år etter jakta startet, og over to og et halvt år etter de første ble kjøpt, ble stolene innviet på 17. mai i fjor.

- Det var utrolig morsomt, vi er så fornøyde. Det føles godt å ha noe unikt. Det finnes ikke mange av disse, sier Lone.

Lone tar nå master i interiørarkitektur på Kunsthøgskolen i Oslo. Bård er kjemiingeniør og jobber med farlig avfall. Fritida brukes på skattejakt etter brukte møbelperler. Særlig norske.

- Gleden av å finne noe er stor. Heldigvis selger vi en del videre, ellers hadde det blitt altfor mye her. Loftet og kjelleren er allerede fulle, sier Bård.

Men de seks høyryggete «Scandia jr.»-stolene skal aldri forlate huset.

- Disse stolene er 40 år gamle, men er like solide i dag. Og like flotte, sier Bård.

- Man ser de er brukt, men jeg liker det. De har levd et langt liv, da skal det vises også, sier Lone.

- Faktisk er de også en god investering. Kjøper du noe på Ikea er det ikke verdt noen ting i det du tar det med deg ut av døra. Møbelklassikerne holder seg i verdi, sier Bård.

- Men rike blir vi ikke.

Lone ser på Bård og smiler.

- Nei, vi handler mer enn vi selger. Vi klarer rett og slett ikke å la være.

- Du kommer aldri til å få råd til å kjøpe en sånn.

Klarinettlæreren så lenge på 18 år gamle Morten Michelsen. Det var en dårlig nyhet. For Morten hadde for lengst forelsket seg. Og i stua til klarinettlæreren sto den utvalgte: skinnstolen «PK22» tegnet av Poul Kjærholm i 1955/56.

- Jeg hadde aldri sittet i en stol uten armlener før, og jeg hadde aldri sittet i en så lav og så slank stol. Jeg ble utrolig fascinert, sier Morten.

Det skulle ta mange år, men etter å ha fått en uventet høy sum igjen på skatten, kunne Morten starte jakta på sin første kjærlighet. I 2001 fant han den endelig: to brukte eksemplarer i en butikk i Århus.

- Jeg fikk dem i hvert fall til slutt, sier Morten.

- Noen synes de ser kalde og harde ut. Jeg derimot, blir glad av dem. Hver dag gleder jeg meg over å se dem i stua. Jeg blir aldri lei, sier han.

Hva er det egentlig med de stramme stolene i skinn og stål som Morten nyter synet av?

- De har en letthet i seg som jeg liker veldig godt. De tar liten plass i en leilighet som denne, samtidig som de tar sin plass. Alle snakker om Arne Jacobsen, det skjønner jeg ikke. For meg er det Kjærholm som er mesteren, sier Morten.

- Jeg har rett og slett stor glede av bare å sitte og se på stolene fra ulike vinkler. Kanskje det er sykt, men jeg mener det. For meg er de magiske.

Morten og samboer Åsa Maria Mikkelsen trives generelt best blant møbler fra 50- og 60-tallet. De har Morten stort sett byttet til seg ved hjelp av andre designperler.

- Etter en jobb på Radiumhospitalet i Oslo kom jeg over et parti med tolv Verner Panton-stoler i kjelleren. Jeg spurte vaktmesteren om de skulle stå der. Bare ta dem, sa han. Vi skal kaste «skiten» i morgen uansett.

«Skiten» ga også Morten en mulighet bytte til seg en tredje «PK22»-stol via en designinteressert venn. Denne stolen er en eldre, litt mer sliten variant, men produsert av den opprinnelige produsenten E. Kold Christensen. Det gjør den bare enda mer verdifull og interessant for Morten.

- Det er denne stolen som er hjertebarnet.

Morten er frilansmusiker. Han spiller i gruppa Urban Tunélls, men er også tilknyttet teater- og musikaloppsetninger.

- Det er ikke mange i musikere som er så opptatt av møbler som meg, og jeg har fått mye pepper for å ha brukt såpass mye penger på dem.

Men designsnobberi synes han ikke det er.

- Folk kjøper veldig dyre flatskjermer også, men det er det ingen som synes er snobbete. Jeg har venner som har kjøpt hjemmekinoanlegg til 40 000. Er det noe bedre da? Ikke er det pent heller - det er i hvert fall stolene.

Det må ha vært kjærlighet ved første blikk, da Fabio Carlesi fant de to kasserte stolene i en fuktig kjeller i Italia. De var grå i treverket, rustne i understellet, men formene og stilen var upåklagelig.

- Formen er veldig feminin og organisk, nesten som en blomst. Jeg liker kontrasten med understellet i stål, som er stramt og industrielt. Formen på trestykket er veldig eksperimentell, nesten overdreven. De måtte sette på disse båndene for at formen skulle fungere, forklarer Carlesi.

Carlesi visste han måtte ha stolene. Han leverte dem til en dyktig restauratør. Treverket skinner nå i en varm og gylden brunfarge. Rusten er pusset vekk.

- Stolen, modell 122a/b, er laget av den italienske produsenten Societa Compensati Curvi i 1955 eller 1956, forteller Carlesi, som fant fram detektiven i seg for å finne produsenten.

Han tror stolen er en prototyp laget i forbindelse med en tegnekonkurranse på fabrikken, for å vise hvor langt man hadde kommet med forming av tre.

- Det var på den tida man trodde man kunne redde verden med teknologi, sier Carlesi med et smil.

Hvem som har designet modell 122, er han fortsatt utsikker på. Han iler bort til sine velfylte hyller bak disken, der han oppbevarer fagbøker og kopier av gamle interiørblader. Han blar opp i ei bok, og peker på noen modeller laget av designer Eugenia Alberti for samme produsent. Modellene likner.

- Det som er viktig for meg som samler er tre ting: den estetiske sjarmen til objektet, den historiske funksjonen objektet har hatt, og min egen personlige og historiske tilknytning til den gjenstanden, forklarer Carlesi.

- Når alle tre ting klaffer, blir jeg veldig glad.

Han sier han ikke er opptatt av den økonomiske verdien, selv om slike ting er viktig for ham som butikkeier. Han liker spesielt ting som gjorde litt opprør da de kom - som tok designen videre fra det som var populært på den tida.

- Det er forskningsprosjektet som er spennende. Det skjer noe da. Jeg investerer tid i å finne ut mer. Det er nesten som å bli forelsket. Og ofte når den prosessen er ferdig, så er jeg ferdig med objektet også. Da går jeg videre.

Hvis ikke objektet fortsatt har en funksjon eller fortsetter å kommunisere noe til ham, så gir han det gjerne videre.

- Jeg er kanskje litt annerledes enn mange samlere. Jeg må ikke eie den gjenstanden. Vi eier uansett ikke disse tingene. Vi låner dem så lenge vi lever.

Denne saken står på trykk i dagens Dagbladets Søndag. Du kan lese flere saker fra Søndags-magasinet på denne samlesiden.

mcg@dagbladet.no

FAVORITT:</B> Møblene er laget av dansken Verner Panton. En av favorittene er den oransje Wirecon Chair.
HØY PÅ STOL: Bård Olsen og Lone Tronseth har inngått et livslangt forhold til sine høyryggede Scania jr.-stoler. Stolene ble tegnet av den prisbelønte norske møbeldesigneren Hans Brattrud i 1857.
HJERTEBARNET: For Morten Michelsen var det kjærlighet ved første blikk. PK22 ble tegnet av danske Poul Kjærholm, kjent for sin elegante og modernistiske stil.
<B>EDLE FARGEKLATTER:</B> Faren til Armann Eidsvik Flor så et bilde fra Astoria Restaurant i Trondheim tatt i 1960 og falt øyeblikkelig for de fargerike møblene.
FREKKE FORMER: Modell 122 har et optimistisk og eksperimentelt uttrykk. Den er internasjonal, men også veldig italiensk, sier den stolte eier Fabio Carlesi, som ved siden av å være privat samler driver butikken Utopia Retro Modern på Grünerløkka i Oslo.
<B>Klassikere i stua:</B> En dag håper Thomas Flor å ha et helt rom viet til Verner Panton hjemme. Foreløpig er blant annet krakken «Low Stool», barstolen «Bar Stool», svingstolen «Easy Chair» og teppet «Geometry1» på plass. Bildet på veggen er selvlaget.