De «vanskelige» barna

Innleggene har strømmet inn til nettsidene etter at Magasinet fortalte historien om ADHD-barna som behandles med det sentralstimulerende legemiddelet ritalin. Bli med i debatten!

Forrige lørdag fortalte Magasinet historiene om Oda Wagsås (14) og Ruben Lie (15). Felles for dem begge var at det var noe galt med dem fra de var små. De var annerledes. Både Oda og Ruben hadde atferdsproblemer som barn. I begge tilfeller snublet man nærmest over diagnosen ADHD. Oda var fem år gammel da hun ble satt på behandling med ritalin, et sentralstimulerende amfetaminliknende medikament. Ruben ble satt på samme legemiddel som åttendeklassing, etter at PP-tjenesten og barnepsykiatere i årevis hadde forsøkte å finne ut hva som feilet «uromomentet». Oda går fortsatt på ritalin, og familien fortalte til Magasinet at de har positive erfaringer med legemiddelet.Ruben ble også roligere av medisinen, og ødela ikke lenger for de andre på skolen. Men han ble trøtt, slapp og passiv av tablettene. Vendepunktet kom da han begynte på en leksefri skole som kombinerer teori og praksis, samtidig som han sluttet å ta ritalin. - Den nye skolen er mye, mye bedre for Ruben enn ritalin, sa Rubens mor til Magasinet. På 1970-tallet ble ritalin underlagt strenge kontroller på grunn av misbruksfare. I de seinere år har konsumet i Vesten gått rett i taket. Mellom 1990 og 1999 har ritalin-bruken økt fra 2,8 til 19,1 tonn. Det gir 640 millioner brukerdoser, i hovedsak til ADHD-barn. I Norge gis i dag over 2000 barn ritalin, men forskning tyder på at er mange flere barn med ADHD-problemer enn vi tror. Eksperter mener derfor at 10 000 barn bør få ritalin. FNs organ for narkotikabekjempelse ble bekymret for utviklingen allerede i 1995, og advarte mot overdiagnostisering av ADHD og uforsvarlig medisinering av barn. En annen som er bekymret for ritalin-bruken er den kontroversielle norske kriminologen Joar Tranøy. Han er ustøtt av kolleger, ihjeltiet, utskjelt og drapstruet, men hedret for sine frie ytringer. I jobben som PP-rådgiver for barn og foreldre har han latt seg provosere av eksplosjonen i antall barn som får utskrevet ritalin. I etterkant av Magasinets reportasje inviterte vi leserne til debatt på våre nettsider. Vi spurte om det var riktig å gi ritalin til barn med ADHD, og innleggene har strømmet inn. Mange er skrevet av foreldre som har vært eller er i samme situasjon som Ruben og Odas foreldre. Blant disse er et under tittelen Hvem skal hjelpe barna våre?. Evas sønn fikk diagnosen ADHD da han var ni år. Hun mener de har fått god hjelp fra behandlingsappaaratet, men at problemet sliter på både mamma, pappa og to småbrødre. I deres tilfelle har ritalin vært det som hjulpet best: «Jeg forstår at medisineringen kan oppfattes som skremmende og forferdelig. Men for barnet og familien oppleves dette helt annerledes. Det er et hjelpemiddel, og ungene «kommer ned» på vårt nivå og kan få med seg hva vi snakker om, se på barne-tv og kose.» Innlegget har fått mange svar. Mumledyret har også en sønn med liknende problemer, men har måttet slåss for å få hjelp siden sønnen var tre år: «Nå er han snart tolv, og har fått diagnosen «nesten ADHD». Siden han ikke har fått hjelp tidligere, har han utviklet depresjoner og andre atferdsforstyrrelser, og blitt syndebukk på skolen. Han har fått tilbud om ritalin, noe jeg har vurdert fram og tilbake (denne debatten gjør det ikke enklere). Nå har jeg bestemt meg for å prøve. Jeg krysser fingrene og håper. Å ha et barn som sier han vil dø unner jeg ikke noen.» I debatten finnes også innlegg fra Odas storesøster Leni. Hun har levd med problematikken siden søsteren ble født, og er dessuten lærer med spesialpedagogisk kompetanse. Hun mener å kunne betrakte ADHD fra ulike ståsteder, og konkluderer med at ritalin ikke er en løsning, men et hjelpemiddel. For Oda og familien har ritalin vært til stor hjelp: «Vi som lever tett innpå Oda vet hvordan det var før hun begynte med Ritalin, og vi vet hvordan det er nå. Hun snakker ikke lenger om selvmord, flyr ikke lenger rundt med kniv, og hun mobbes ikke lenger. Hun liker livet!» Leni får svar fra Elisabeth, som også har problematikken nært innpå livet. Hun presiserer at ritalin ikke er en tryllepille: «Jeg er mor til fem barn, der den ene har ADHD. Min mening er at det ikke nytter å gi Ritalin uten at det også er et opplegg og et støtteapparat rundt den det gjelder.» Også fagfolk har deltatt i diskusjonen rundt ritalin-bruk. Psykologen tror foreldre til ADHD-barn bruker mer kreative oppdragermetoder enn andre, og framhever at ritalin ikke er eneste ledd i behandlingen: «Vi i fagfeltet psykologi har lært mye av foreldre til ADHD-barn, som kan bringes videre til andre foreldre. Mange trenger hjelp. Medikamentell behandling hjelper mange, men alltid sammen med andre ting.» Ikke alle deltakerne i debatten er overbevist om at ritalin er veien å gå: - Hvem skal bestemme hva som er det beste for barnet? Foreldre som kjenner barnet, eller leger og lærere som vil ha problemet ut av veien? Ritalin er et sentralstimulerende middel, og på linje med adrenalin går det inn og påvirker signalene som kommer fra hjernen. Et av de største problemene med å gi små barn Ritalin er at man ikke enda er sikre på langtidsvirkningene, skriver «Noname». Kjell er også kritisk til ritalin-bruken. Han hevder å ha negative erfaringer med legemiddelet: «Mitt barn ble «utprøvd» på ritalin, og resultatet ble en utmagret gutt med glassaktig blikk og slett ikke det spor mer rolig, fokusert eller konsentrert. Heldigvis er dette historie nå.» Det er ikke bare barn som blir diagnostisert for ADHD. I debatten skriver «J» at han fikk diagnosen i voksen alder. «J» mener at ingen egentlig vet ADHD er, og at ulike fagområder må samarbeide for å komme videre: «Jeg er enig i at de med størst adferdsproblemer og problemer med å klare hverdagen har nytte av medisiner. Men det er veldig viktig å se andre muligheter for hjelp, basert på de ulike individer. Vi er ikke en ensartet gruppe, men like forskjellig som alle andre. Felles for oss er at vi har egenskaper som passer dårlig inn i dagens samfunn. Noen vil ha stor nytte av alternativ skole andre vil trives i vanlig skole med litt tilrettelegging. Det finnes ingen fasitsvar. Vurder om det er andre måter hjelpe barn på enn med ritalin. Og prøv å forstå oss - for selv om vi er annerledes er det ikke dermed sagt at det er noe galt med oss.» Hva mener du? Er det riktig å gi ritalin til barn med ADHD? solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>Tid for medisin:</HLF> Det går tre timer og ett kvarter mellom hver gang Oda svelger halvannen pille ritalin. Hver dag, hver uke, hvert år. Foto: Veronica Melå
<HLF>Bare satt der, liksom:</HLF> - Etter å ha spist pillene om morgenen, ble jeg trøtt og sliten i timen. Jeg fulgte bedre med. Men jeg bare satt der, liksom, og skrev notater, forteller Ruben. 15-åringen har begynt et nytt liv. Foto: Veronica Melå