Deilig trist

Suzanne Vega (42) har hatt et tøft år. Heldigvis. For da skriver hun sine beste sanger.

Deilig trist

DU TROR KANSKJE det bare er triste jenter som liker sangene mine?

   Suzanne Vega løfter et øyebryn og ser skarpt på meg. Hun er blek som et laken, enda dagen flommer over av sol. Brynet er svart og smalt, håret er mørkt og langt, jakka er svart og lang og buksene er - ja, det kan du tenke deg. Hun ser ut akkurat slik jeg hadde forestilt meg: Som en kvinne som først våkner til liv når skyggene blir lange, og det er på tide å tenne et stearinlys.

  - Jeg tiltrekker meg de triste og de følsomme. De som er alene og utilpasse. Mange kvinner. Men siden stemmen min har en så intim klang, er det også mange menn som liker den. Den forrige CD-en min appellerte til tenåringsgutter, og det var - hva skal jeg si - en klar overraskelse.

  HUSKER DU LUKA? Gutten som bodde «on the second floor», og som Suzanne Vega fikk en overraskende internasjonal hit med. Overraskende, for temaet var barnemishandling. I åra som fulgte engasjerte Vega seg i arbeidet for utsatte barn ved å støtte organisasjoner som Amnesty og Casa Allianza. Med den lille stemmen og de store melodiene traff hun folk i hjertet. Sanger som «Solitude Standing» og «Tom's Diner» ble moderne klassikere

  - Bare i fjor ble det laget ti nye versjoner av «Tom's Diner». Det var år da jeg helst ville flykte fra både den og «Luka», fordi jeg følte jeg var så mye mer enn de to sangene. Men i dag innser jeg at det er en fin arv å etterlate meg, om jeg nå skulle dø i morgen. Jeg spiller dem så lenge folk vil høre dem.

  Og det vil jo folk. Suzanne Vega var i Oslo for å spille på Norwegian Wood-festivalen i Frognerparken sist helg. Mottakelsen var et tegn på at selv tatovering-og-bar-mage-generasjonen har sans for Vegas mer diskré sjarm. At hun har overlevd musikkbransjens mange svinger, til tross for at hun har nektet å gi ut plater med den regelmessighet som bransjen vanligvis krever, sier noe om hennes genuine talent.

  - JEG HAR EN datter på åtte år, og etter at hun ble født er det definitivt slutt på to-måneder-på-veien-og-to-uker-hjemme-livsstilen. Ruby har reist siden hun var et halvt år, og hun er et godt reisefølge. Men det er klart hun heller vil være hjemme hos vennene sine, enn å sitte her sammen med meg, sier Suzanne Vega, og slår ut med armen.

  Og det kan man jo faktisk forstå, for arbeidsrommet hennes er en campingvogn i skyggen, der grillosen fra pølsesalget nede på sletta siver inn. I platebransjen er det vanlig at artistene har såkalte «riders», lister over hva de ønsker skal være på plass i garderoben. Det går gjerne i champagne og eksklusiv catering. Vega ber om yoghurt til seg selv og øl til gutta. Men når Ruby er med, har hun sin egen «rider». Der står det: peanøttsmør, sjokoladepålegg og chicken nuggets.

  I HØST KOM VEGAS nye CD, «Songs in red and gray». Hvis det røde står for kjærligheten, står det grå for etterpåklokskapen, og midt imellom er det definitivt noen svarte hull.

  - Alle sier at plata bare handler om skilsmissen min. Det er både sant og usant. Følelsen av fortvilelse og sorg er synlig, men det er også håp og glede der. Noen av sangene kan tolkes i et videre perspektiv. Jeg ønsker jo ikke å invitere publikum inn i hjemmet mitt, heller. Men fjoråret var en følelsesmessig og åndelig utfordring for meg. Jeg stilte meg mange spørsmål: Kunne jeg ha handlet annerledes? Var dette vilje eller skjebne? Med terrorangrepene i New York i fjor møttes plutselig den indre og den ytre verden for meg. Det er veldig uvanlig.

  - Er det?

  - Ja. Amerikanske medier er så energiske og blide, mens jeg er en melankoliker. Jeg har aldri kjent meg igjen i menneskene jeg ser på TV. De er alle så fine på håret og har pene tenner.

  Etter tvillingtårnenes fall tok Suzanne Vega initiativet til å gi ut en samling med sanger skrevet etter ellevte september. Artistene er ikke særlig kjente, og CD-en distribueres bare gjennom nettbokhandelen Amazon.com.

  - Jeg bodde i nærheten av World Trade Center i ti år, og har lenge vært en del av en gruppe kunstnere som kaller seg The Greenwich Village Songwriter's Exchange. Ellevte september forandret hele klimaet i New York. Det er ikke mulig å komme seg gjennom en hel dag uten å tenke på det som skjedde - fremdeles graves det fram levninger etter mennesker, det er små templer og personlige minnemarkeringer på monumenter og gatehjørner.

  - Hvordan har ellevte september forandret deg?

  - Begivenhetene har gitt meg perspektiv på å være amerikaner. Vi har vært så isolerte og mest opptatt av shopping. Nå er det en ny bevissthet å spore om USAs rolle i verden. Men jeg er forbauset over at det ikke har forandret måten nyhetene presenteres på. Folk etterlyser mer informasjon, for det er forvirrende tider.

  NÅ SKAL SUZANNE Vega være hjemme på Manhattans Upper West Side en periode. Den danske staten har bedt henne skrive sanger til en musikal om H.C. Andersen, som skal settes opp samtidig med utgivelsen av en ny biografi om dikteren.

«Jeg har aldri kjent meg igjen i menneskene på TV. De er fine på håret og har pene tenner.»

  - Jeg er svært begeistret for eventyrene hans. Først tror man de er søte og barnaktige, så ser man den mørke understrømmen. Tankene hans var så rare, historiene vrir og vender på seg. De er på ingen måte uskyldige barnefortellinger.

  Vega er opptatt av drømmer. Hun sier hennes egne preger hele livet hennes.

  - Noen drømmer og våkner og glemmer. For meg sitter de som klistret fast i hukommelsen. Jeg kan forfølges av en drøm jeg drømte for flere år siden. De trenger seg på. Slik blir de en del av livshistorien min. Jeg sover ofte dårlig, særlig når jeg reiser. Når jeg drømmer sterkt, kan jeg føle meg helt forandret som person når jeg våkner.

  MEN HVORDAN GIKK det egentlig med Luka? Var det noen som tok hånd om det misskjøttete barnet «on the second floor»?

  Suzanne Vega smiler litt skrått.

  - Det var en gutt som het Luka som bodde i etasjen over meg en gang.

  - Men han ble ikke mishandlet. Jeg koplet hans identitetmed en annens. Gutten selv ble veldig forbauset, tror jeg, da han hørte sangen på radioen. Et øyeblikk var jeg redd for at han ville komme til å gå til sak mot meg, for å ha ødelagt livet hans.

  - Men det gjorde han ikke?

  - Nei, nei. Så vidt jeg forstår lærte han fort å bruke sangen til sin egen fordel. Vi var to jenter som delte den leiligheten, og etter at jeg hadde flyttet fikk venninnen min Luka på døra. Han sto der sammen med ei jente, og ville at venninnen min skulle bekrefte for jenta at jeg faktisk hadde bodd i leiligheten. Ikke vet jeg hva han fikk ut av den bekreftelsen, men noe godt må det vel ha vært ...?

hege.duckert@dagbladet.no