Demokratenes valgmareritt

Konflikten mellom Clinton og Obama kan gi McCain seieren.

DEMOKRATENE SATTE opp terminlisten for årets nominasjonsprosess for å kunne utpeke sin presidentkandidat tidlig. Deretter skulle et samlet parti utnytte de fordelene man hadde ved årets valg, og deres kandidat ville få rikelig med tid til selve presidentvalgkampen.

Men i stedet for rask avklaring er det hele nå i ferd med å utvikle seg til et regelrett valgmareritt der partiet i økende grad skyter seg selv i foten og gir republikaneren John McCain nettopp de muligheter han trenger for å utgjøre en seriøs vinnerkandidat. Fortsetter demokratene langs det spor de nå har slått inn på, gjør de også McCain til favoritt ved valget 4. november.

SVÆRT MYE tyder nå på at kampen mellom Clinton og Obama vil pågå i alle fall frem til de siste delstatene har avholdt sine nominasjonsvalg i begynnelsen av juni. Hvis Michigan og Florida skal holde omvalg slik mange mener er nødvendig, vil dette forlenge prosessen ytterligere. Og først når alt dette er i boks, vil de superdelegatene som ikke har bestemt seg, og som til syvende og sist vil avgjøre det hele, begynne å nærme seg en beslutning.

Med mindre en av de to på dette tidspunkt har et rimelig klart flertall både i delegater og avgitte stemmer, kan kampen om superdelegatene bli svært så intens. Det er slettes ikke sikkert at den endelige beslutningen kan fattes før på selve nominasjonsmøtet siste uken i august.

I så fall vil demokratenes kandidat ha mistet nesten et halvt år med valgkamp i forhold til McCain, noe som kan bli helt avgjørende. Og mens McCain kan bygge opp kapital til høstens valgkampinnspurt fortsetter demokratene å bruke sine økonomiske ressurser på intern strid og eventuell gjennomføring av omvalg.

DET TEMPOTAP som den vedvarende striden om nominasjonen påfører demokratene er alvorlig nok i seg selv. Men enda verre er det at de to kandidatene er i ferd med å dele partiet i to distinkt forskjellige og nesten jevnstore koalisjoner.

Med få unntak gjentar det samme mønsteret seg i stat etter stat. Obamas velgere er ungdom, høystatusgrupper og de svarte, mens Clintons støttespillere er de eldre, kvinner, lavstatusgrupper og meksikansk-amerikanerne. Med unntak av de svarte velgernes posisjonering snakker vi her om en tradisjonell indre motsetning i det demokratiske partiet, og jo lengre denne nominasjonsstriden fortsetter, jo større fare er det for at dette kan føre til fragmentering i partiet og svekkes dets muligheter i november.

Dette er spesielt tilfellet når identitetsdimensjoner som rase og kjønn har blitt en så viktig del av striden mellom Obama og Clinton som det nå har blitt. Mange av de nye velgerne Obama har trukket med seg (og i økende grad også svarte velgere) kan ha åpenbare problemer med å støtte Clinton, mens en betydelig andel av de hvite lavstatusvelgerne snarere kan tenke seg å stemme på McCain enn på Obama.

SKADELIG KONFLIKT: Demokratenes kandidat kan ha mistet nesten et halvt år med valgkamp i forhold til McCain hvis nominasjonen trekker ut. Det kan bli helt avgjørende, skriver Dagbladets USA-ekspert Svein Melby. Foto: Scanpix
SKADELIG KONFLIKT: Demokratenes kandidat kan ha mistet nesten et halvt år med valgkamp i forhold til McCain hvis nominasjonen trekker ut. Det kan bli helt avgjørende, skriver Dagbladets USA-ekspert Svein Melby. Foto: Scanpix Vis mer

EKSTRA FARLIG blir en slik oppdeling av partiet når tonen i valgkampen nå blir stadig bitrere og mer uforsonlig. Fortsetter det langs det spor som spesielt Hillary Clinton har anlagt de siste ukene, kan en langdryg tvekamp føre til en så dyp splittelse og en slik svekkelse av de to kandidatene at deres sjanser blir betydelig redusert.

Man har hatt mange tøffe oppgjør om presidentmakten også internt i partiene opp gjennom historien, men det hører til de ekstreme unntakene at en kandidat baserer mye av sin valgkamp på å hevde at ens egen partifelle er uskikket til å bekle presidentvervet.

I praksis er det dette Hillary Clinton gjør når hun i valgkampreklame og taler hevder at Obama mangler den erfaring som trengs for å være «commander in chief». Ikke bare setter hun hans manglende erfaring opp mot sine egne år i rikspolitikken, hun trekker også inn John McCain for å understreke sitt poeng. Under valgkampen i Ohio sa hun blant annet følgende: «I have a lifetime of experience I will bring to the White House. I know John McCain has a lifetime of experience he will bring to the White House. And Senator Obama has a speech he made in 2002».

For å vinne nominasjonen er således Hillary Clinton villig til å benytte en argumentasjon som hvis den er effektiv vil undergrave Obamas troverdighet i sikkerhetspolitiske spørsmål. Og ikke minst vil Clinton fungere som demokratisk sannhetsvitne når John McCain vil benytte tilsvarende argumentasjon mot Obama hvis sistenevnte blir demokratenes presidentkandidat. Dermed har Clinton på en kanskje avgjørende måte svekket sin partifelles muligheter til å vinne valget.

Trolig bidrar denne valgkampmetoden til også å undergrave hennes egne sjanser. For skulle hun vinne nominasjonen takket være denne typen argumentasjon har hun antagelig bidratt til å skape en slik misstemning blant deler av Obamas velgere at de ikke vil stemme på henne ved høstens valg, velgere hun definitivt trenger for å slå McCain.

BÆREBJELKEN I BARACK OBAMAS kandidatur er hans påstand om at han representerer en ny generasjon politikere som med et visjonært og samlende budskap skal bringe amerikansk samfunnsdebatt ut av den polariserte stillstand den har befunnet seg i de siste 20 årene. Dette har medført at Obama inntil nylig har forsøkt å unngå en bitter og opprivende personstrid. Stilt overfor Clintons stadig tøffere angrep har imidlertid Obama nå for alvor begynt å benytte samme taktikk. Hans kampanje sendte denne uken ut et skriv der man punkt for punkt plukker fra hverandre Clintons påståtte krisehåndteringskompetanse.

Denne argumentasjonen som er tenkt å ha samme effekt som den Clinton har benyttet mot Obama, kan lett bli benyttet på samme måten av republikanerne mot Clinton ved høstens valg.

Trolig hadde ikke Obama annet valg enn å slå tilbake, men som følge av den nye tøffe linjen bidrar han til å svekke nettopp den attraksjon hans kandidatur representerte for mange velgere. Når denne nominasjonsprosessen er over, er det nå en reell mulighet for at Obama også oppfattes som en vanlig politiker, noe som kan bety at hans muligheter i høst er blitt langt mindre enn de opprinnelig var.

Demokratenes valgmareritt

FAREMOMENTENE er avgjort til stede for demokratene, og partiledelsen blir nødt til å finne frem til metoder for å få til en avslutning, senest i juni.

Likevel kan det hele løse seg ved at en av kandidatene har skaffet seg et udiskutabelt forsprang i begynnelsen av juni.

I så fall snakker vi trolig om Obama. Hillary Clintons muligheter ligger faktisk i å skape en uklar situasjon med hensyn til delegatfordeling og totalt stemmetall og et inntrykk av at hennes kandidatur fremstår som sterkere enn Obamas. Valget i Pennsylvania 22. april vil gi en klar pekepinn på om hennes strategi kan føre frem. I så fall må hun vinne med stor margin, minst 12-15 prosent.

Hvis ikke kan vi faktisk få en bevegelse hos superdelegatene til fordel for Obama som i praksis avgjør det hele allerede i etterkant av Pennsylvania-valget.

MEN MED DENNE nominasjonsprosessens berg og dalbane-preg ville en slik oppløsning av spenningen komme som en overraskelse.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på

epost.

HAR ALT Å VINNE: En betydelig andel av de hvite lavstatusvelgerne kan tenke seg å stemme på McCain snarere enn på Obama.