Den brysomme kvinnen

Idrettsprofessor Jorunn Sundgot-Borgen (47) starter gjerne dagen med rumpeøvelser. Så har hun da også alltid vært opptatt av medaljens bakside.

- Han eldste her klarte jo å få meg med på langtur i morges, sa Jorunn Sundgot-Borgen (47) og ristet tilsynelatende oppgitt på hodet.

- Er litt snill og tar seg av mora, da, vet du. Og så er det kanskje hyggelig med litt selskap for ham også. Så da løp vi vel sløyfa på 1.20. Jeg vet ikke hvor langt det er, jeg. Vet du, Harald?

Hun roper mot sønnen borte ved ripsbuskene.

- Et sted mellom ti og 15 kilometer, tror jeg.

- Nærmere 15 kilometer, ja. Egentlig pleier jeg jo å jogge maks tre kvarter, bare fordi jeg synes det er deilig. Men nå har jeg ferie. Så da kan jeg gjøre det litt mer. Og så tok vi litt styrke på brygga her etterpå. Bare enkle øvelser. Noen armbøyninger. Sit-ups. Og så litt for rumpa sin del.

- Det er du som leder den delen av treninga?

- Nei, da er det helt individuelt. Sønnen min, han har sitt eget opplegg. Hun på 18 driver med dans, så hun løper gjerne noen bakkedrag i stedet. Og lille Elisabeth tar bare et morgenbad. Hun synes ikke det er så kult å drive med sånn her kjedelig trening, og det er selvfølgelig helt greit, altså.

«Carpe diem» hadde noen skrevet med sprayboks på fjellveggen ved avkjørselen til familiehytta til Jorunn Sundgot-Borgen i Søndeled utenfor Risør. Det var visst ikke henne.

LØPER HVER MORGEN: Jorunn Sundgot-Borgen har det bra med seg selv når hun jogger eller gjør rumpeøvelser om morgenen. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN
LØPER HVER MORGEN: Jorunn Sundgot-Borgen har det bra med seg selv når hun jogger eller gjør rumpeøvelser om morgenen. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN Vis mer

Hun hadde advart om at det kunne være vanskelig å finne fram, men det stemte heller ikke, for på plassen foran hytta sto ei Citroën dekket av reklame for tredemøller, og ved dørmatta lå et par møkkete joggesko. Sånn er det å være «helseformidler», som hun kaller seg, da etterlater du spor.

Det har eksturneren Jorunn Sundgot-Borgen fra Bærum gjort siden hun for snart 25 år siden kom tilbake med en mastergrad i treningspsykologi fra Arizona i USA, hvor hun «fikk en opplevelse av at det var i alle fall ikke gærent å ha troen på meg selv», og året etter begynte på noe så kuriøst som en doktorgrad ved Norges Idrettshøgskole om spiseforstyrrelser blant kvinnelige idrettsutøvere. På denne tida var det ikke nødvendigvis sånn at alle landets idrettsledere ryddet plass rundt kantinebordet hver gang hun dukket opp.

Men i media har det vært såpass stabil interesse for hennes utrettelige forskning på toppidrettens skyggesider - først anoreksi og bulimi, så menstruasjonsforstyrrelser, så sammenhengen mellom anoreksi, menstruasjonsforstyrrelser og osteoporose, så treneres seksuelle trakassering av utøvere - at da en anonym person for noen år siden bombarderte henne med seksuelt ladede brev og prospektkort fra Frognerparken hvor genitaliene til Gustav Vigelands skulpturer var ringet rundt med sprittusj, adresserte vedkommende dem til Jorunn Sundgot-Borgen, c/o VG.

Siden har det roet seg noe. Et par slibrige postkort i året, kanskje. Noen spede forsøk på å smøre trikotbilder av henne fra treningsspalta i KK ut på pornografiske nettsteder, en og annen journalist som har misbrukt noen forskningstall.

- Men jeg vil i alle fall ikke gi avkall på det jeg tror på av den grunn, sier hun.

- Det er blitt innmari viktig for meg å tenke de siste årene, når jeg har hatt noen, ja, heavy fighter. Du lærer av sånne episoder. Jeg synes jeg lærer hver dag, jeg … Og særlig når vi har konstruktive debatter.

I januar sa hun brått opp deltidsjobben ved Olympiatoppen, fordi hun «uten forutgående diskusjon» ble fratatt lederansvaret for ernæringsavdelingen av toppidrettssjef Jarle Aambø. Måneden før hadde hun vært ute i avisene og «påpekt», som hun sier, en mangel på ressurser til feltet sitt. Mye tyder på - ikke minst en e-post sendt fra kvinnenes langrennstrener Egil Kristiansen til et utvalg idrettsledere, hvor han kritiserte hennes høye medieprofil - at noen mente Jorunn Sundgot- Borgen burde konsentrert seg om arbeidsoppgavene.

- Jeg kan være ganske fleksibel, jeg, og gjerne komme fram til nye løsninger, hvis det kan gjøre noe bedre, sier hun i dag.

Den brysomme kvinnen

- Men bare å få beskjed over bordet om at jeg ikke får lede avdelingen lenger, det mente jeg var dårlig lederskap. Da følte jeg at jeg her gjelder det ikke å bukke under. Og så var det mange engstelige utøvere og treneres støtte som ga meg ekstra energi.

Seinere samme måned, etter at blant andre idrettspresident Tove Paule hadde engasjert seg, ble hun gjeninnsatt i stillingen.

- Hvordan var det å komme tilbake på jobb?

- Nei, altså, når han (Jarle Aambø, red. anm.) viste lederskap og innrømmet at dette hadde blitt helt feil, så er jeg ferdig med det. Da begynte vi fra scratch igjen.

- Hva tenkte du om Egil Kristiansens argument, at mediefokuset på spiseforstyrrelser kan virke mot sin hensikt?

- Det er et viktig spørsmål og et reelt dilemma, for det er katastrofe når det kommer et oppslag i media om en eller annen idrettsutøver som var syk i vinter, men er frisk nå. Så enkelt er det ikke, det vet vi. Det bagatelliserer alt. Unge utøvere får en opplevelse av at det ikke kan være så dumt å stikke innom anoreksien først, når man er tilbake to måneder seinere og tar medalje. Så jeg skjønner at det kan være et dilemma med mye fokus. Men så blir det også mye fokus fordi det berører så mange. Hvis du går bortover den brygga her …

Hun peker ut mot båthavna familien deler med resten av hyttefeltet. Den kryr av unger i dag. Det er ikke så vanskelig å gjette hvem som tilhører Jorunn Sundgot-Borgen. Eldstesønnen Harald, som altså kjører sitt eget opplegg under morgengymnastikken, ser ut som om han kom seg til Risør ved hjelp av lianer.

- … ja, så er det sikkert minst to av dem som er på brygga nå som har kommet i løpet av de somrene vi har vært her og sagt til meg at «du, jeg har et tantebarn …» eller «hun svigerinna mi …» For alle har et forhold til denne problematikken. Alle.

Lenge før «anoreksi» og «bulimi» ble innlemmet i Bokmålsordboka, hadde Norge et stort turntalent ved navn Helga Bråthen. Hun representerte Njård Turn i Oslo, og ble nordisk mester i 1969. Da hun 13 år seinere døde av spisevegring, ble det klart for mange at også norsk toppidrett - og spesielt, virket det som, turnmiljøet - kunne forårsake kroppshysteri. Jorunn Sundgot-Hansen, som hun het den gangen, lister som sitt beste idrettsminne at hun ble nummer en sammenlagt i individuell turn sesongen hun var 14, og tvillingsøstra Laila - som i dag er barne-og ungdomspsykiater og del av hennes behandlingsteam for spiseforstyrrelser på Olympiatoppen - nummer to.

Hennes verste idrettsminne, på den annen side, er at de begge var yngre lagvenninner av Helga Bråthen.

- Det er en ganske sterk opplevelse når noen dør på grunn av et problem som du seinere skjønner kunne vært unngått. Det er dramatisk når du er forholdsvis ung, altså. Hun var jo vårt store forbilde. Jeg vet ikke om jeg skal dra det opp, men hun ble jo brukt som et forbilde for oss andre. Oss som ikke klarte å gå ned i vekt.

- Med det man legger i begrepet i dag, hadde du selv spiseforstyrrelser?

- Jeg vil si at jeg var det jeg ville kalt «restriktiv». Unge jenter som fra 12-13-årsalderen blir fortalt hva de skal spise for ikke å legge på seg, blir preget av det. Så hvis jeg hadde fått inn en utøver som hadde samme forhold mat som jeg hadde da, så ville jeg sagt: «Obs. Hun skal vi følge litt med på».

- Du sa til KK at det hjalp seg etter at du fylte 30?

- Det hjalp seg så fort jeg slutta med turn, egentlig. Når jeg var ferdig med konkurranseidrett og dro til USA, så ble jeg raskt preget av å være i et miljø hvor man ser at oi, det er veldig mange som ser annerledes ut. Men det er sant, årene hjelper også.

Hun tenker seg om.

- Selv om jeg ikke skal stikke under en stol at utseendet, det er man, eller jeg, da, opptatt av fortsatt. Jeg synes jo det er viktig å bare være seg selv når man står foran studenter eller holder presentasjoner i ulike settinger.

Flere av deltakerne på Norsk Idrettsmedisinsk Høstkongress i fjor snakker fortsatt om gullkjolen Jorunn Sundgot-Borgen hadde tatt på seg til avslutningsbanketten.

- Ja, jeg liker å pynte meg. I festlige anledninger liker jeg å kle meg feminint og vise at jeg er kvinne. Det kan jeg godt si.

- Splitten på kjolen din skal ha gått ned til baken?

- Den har en dyp skjæring på ryggen, ja. Men den er kjempefin, den. Nå er det jo en viss tendens til positiv utvikling når det gjelder kroppsidealet blant unge jenter og kvinner: Det er ikke lenger om å gjøre å være tynnest mulig, men å ha en trent kropp.

Og det er som regel sunnere, legger hun til.

- Men jeg synes det er viktig at jeg ser an hvilken setting jeg er i, altså. Til syvende og sist dreier det seg jo om å være Jorunn, men hvis jeg snakker til unge, kroppsfikserte jenter, så blir det ikke riktig at jeg står der og har kledd meg slik at det fremheves at jeg har en trent kropp.

Det kan kanskje passe å nevne det: Jorunn Sundgot-Borgen har valgt å gjennomføre dette intervjuet i bikini. Du kan ikke holde det imot henne - det er sommerens hittil varmeste dag og hun befinner seg ytterst på et svaberg - men antrekket aktualiserer uvegerlig et spørsmål som skal ha interessert hele generasjoner av mannlige idrettshøgskolestudenter, så helst ikke skriv leserbrev bare fordi jeg etter to timer og en flaske rosévin spør:

- Hva er din holdning til plastiske operasjoner?

- Det er noe jeg synes blir feil hvis det er som man hører om, at 15-årige jenter får silikon i konfirmasjonsgave. Men dersom det dreier seg om voksne mennesker, som har gjort seg ferdig med å bære fram barn, og kjenner til konsekvensene av en operasjon, og får den rette oppfølgingen etterpå, og hvis det er noe de kanskje har følt og tenkt på i mange år, da kan det være berettiget. Men altså, det er mye jeg aldri ville gjort. Jeg husker jeg sa til min tidligere ektemann at jeg irriterte meg over rynkene mine. «Du har jo jobbet for dem, da», svarte han.

Hennes tidligere ektemann heter Paul Einar Borgen og er tidligere turner, han også. I dag er han leder i Kombinertkomiteen i Norges Skiforbund og daglig leder i et firma som importerer treningsstudioapparater. «Det har vært mye hygge og moro med Jorunn», sier han, «men det betyr ikke nødvendigvis at man holder i hop hele veien likevel». Ikke minst på grunn av deres tre felles unger, har de imidlertid fortsatt god kontakt.

- Jeg var faktisk på hytta i Risør seinest i helga, forteller han på telefonen.

- Og da tok vi jo for eksempel en joggetur sammen.

Jorunn Sundgot-Borgen har ikke lyst til å snakke mye om dette, sier hun, men samlivsbruddet er så klart den mest heavy fighten i hennes liv.

- Det jeg kan si er at vi traff hverandre da jeg var 15 og han 20, har hatt kjempeflotte år sammen og fått tre herlige barn. Harald ble født med en hjerneblødning. Da sa jeg at det blir ikke noen doktorgrad på meg, han fikk ingen varige mén, så vi har vært utrolig heldige.

- Kanskje jeg kan spørre hvordan det er å være 47 og singel?

- Jeg er ikke en sånn som sier: «Yes, det er deilig.» Men siden jeg har tre unger som er innmari aktive og som jeg ønsker å følge opp og bruke mye tid på, og i tillegg har en jobb som krever innmari mye, så … jeg har på en måte vært en tom tunnel i, ja … i hvert fall tre-fire år.

Jorunn Sundgot-Borgen har vært en tom tunnel i tre-fire år.

- Jeg har bare ikke vært der. Det er ikke riktig å si at jeg har kjent på sånne typer følelser engang, for jeg har, for å være ærlig, vært tom. Helt tom. Men det er klart at jeg elsker å være sosial og ha det artig med mennesker. Så jeg tror at jeg er i ferd med å komme såpass ovenpå at jeg kan begynne å leve et voksenliv igjen. For å si det sånn.

Det får hun i alle fall tid til nå. I motsetning til store deler av Idretts-Norge, skal ikke Jorunn Sundgot-Borgen til sommer-OL i Beijing denne måneden.

- Og det er deilig, for der har jeg vært før, sier hun.

- Sånn sett er jeg heldig i forhold til det fagfeltet jeg har, at tiltak knyttet til optimalisering av kroppssammensetning har utøverne jobbet i forkant av konkurranseperioden. Og selv har jeg altså gjort mitt på konkurransenivå. Jeg har vel sagt til meg selv at jeg kommer aldri til å stille opp i noe sentrumsløp eller Grete Waitz-løp engang.

- Føles det noen ganger rart å være en toppidrettsleder som egentlig ikke liker konkurranseidrett?

- Det er det, vet du, at jeg er veldig splittet. Samtidig som jeg ikke hører til dem som lukker øynene for det som kan være baksida for enkeltutøvere, mener jeg jo at grunnen til at jeg fortsatt har tillit til toppidretten, er at jeg har tro på at vi kan legge til rette for at flere av dem som kommer opp på et høyt nivå, skal ha en opplevelse av dette blir en fantastisk epoke av deres liv.

- Det er bare ikke et liv for deg?

- Nei, jeg trener fordi det er deilig avkobling, jeg. Men det er også deilig avkobling å kunne sitte sånn som her og bare drikke vin og se på ungene og ikke gjøre en damn drit. Jeg merker at jeg ikke mener at du trenger å løpe en runde hver morgen for å ha det bra med deg selv. Bare fordi jeg gjør det. ■

svg@dagbladet.no

SØSTRENE SUNDGOT: Tvillingene Jorunn (til venstre) og Laila, med sju år yngre Elisabeth i midten, i moras hjemmesydde antrekk for julen 1972.
FERIEIDYLL: Med tidligere ektemann og turnkollega Paul Einar Borgen på hytta i Risør. - Jeg vil stå på henda til jeg er 85, sier hun.
STABIL INTERESSE: Media har alltid ligget tett på Sundgot-Borgen. Her i januar, etter å ha blitt fratatt - for noen dager - lederansvaret for Olympiatoppens ernæringsavdeling.
RESTRIKSJONSÅRENE: Fra Asker og Bærums Budstikke 16. desember 1975. 14-årige Jorunn (t.v.) har klart turnforbundets OL-krav, men er for ung til å dra.
LEGGER GRUNNLAGET: I fjor var Jorunn Sundgot-Borgen landets nest mest siterte professor i media. Her under doktordisputasen i 1993.
TURGRUPPA: Med sine tre barn Christine, Harald og Elisabeth under en innlagt bleieskiftrast.
- DEILIG AVKOBLING: Jorunn Sundgot-Borgen foretrekker løping, men har tilbrakt en del timer i treningsstudio. Noen ganger, som her i fjor, sammen med pressen.