Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Den franske pensjonisten

Helsa har begynt å skrante for Gro Harlem Brundtland (64). Derfor pensjonerer hun seg og flytter til nytt hus i Nice.

DET VAR PÅ VEI opp trappene til takterrassen til Verdens helseorganisasjon (WHO) vi la merke til det: Jo da, Gro marsjerte taktfast og bestemt akkurat som om hun skulle inn og lede en regjeringskonferanse eller stille et kabinettsspørsmål, men det var noe stivt og litt skjevt over henne - som om hun forsøkte å bite i seg smerte. - Ting man ikke tenker over når man er 40, begynner man å kjenne når man er 60, som revmatismen i hofta eller kneet. Jeg er blitt 64 år. Det er ikke en selvfølge at kreftene holder til å fortsette i en så krevende stilling som jeg har. Jeg tar ikke sjansen på at jeg ikke har nok krefter til en ny periode, sier Gro. Derfor går hun av som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon 21. juli, etter fem år. MEN HJEM KOMMER hun ikke. Sammen med ektemannen Arne Olav flytter hun til Nice i Sør-Frankrike, til et ennå ikke ferdigbygd hus i åsen utenfor byen på den franske Rivieraen, med vakker utsikt og et klima tilpasset vonde hofter. Der vil hun rusle rundt i gatene uten at noen kjenner henne igjen og lese bøker bare fordi hun har tid og lyst og ikke fordi hun må sette seg inn en sak. Hun gleder seg til å jobbe i hagen, gå på tur i fjellet og ha tid til å rydde hjemme når det trengs. - Kort sagt: Jeg vil gjøre alt det det er blitt for liten tid til. Jeg har hatt et intenst liv fra jeg var tretti, med fire barn, full jobb og mye reising. De siste 30 åra har jeg vært heldig hvis jeg har hatt fri annenhver helg. Når man har holdt på med det så lenge, blir man lei av det: Jeg gleder meg til å eie min egen tid, til å være sammen med familien og venner.Gro snakker som en mitraljøse. Når hun sier at hun har bestemt seg for å ta livet med ro, sier hun det som om hun skulle legge fram en politisk handlingsplan. Ingen rom for tvil: Sånn, sånn og sånn skal det bli. - Det er vanskelig å forestille seg deg sittende med beina på en krakk uten å gjøre noe som helst?- Det er ikke slik at jeg ikke skal gjøre noe. Jeg kommer til å holde noen foredrag, sitte i noen styrer og gjøre litt småtteri. Men jeg skal pensjonere meg altså, jeg skal ikke ha noen fast jobb som pålegger meg en fast arbeidstid. Jeg skal være i en friere posisjon. - Er du sliten?- Nei, det vil jeg ikke si. Men jeg kunne jo bli det. 64-ÅRINGEN HOLDER ET tempo som ville slite ut en hvilken som helst 30-åring. Hun er på reisefot minst en tredjedel av året, og har en timeplan som er fullbooket fra morgen til kveld flere måneder i forveien. Hun kjemper for tida hovedsakelig på to fronter. På den ene siden forsøker hun å begrense spredningen av det 21. århundrets første pest, sars. På den andre siden forsøker hun å stå imot presset fra sukkerlobbyen i USA, med Coca-Cola i spissen, som ble rasende da WHOs eksperter anbefalte at sukker ikke burde overstige 10 prosent av det samlede energiinntaket. Magasinets tilmålte minutter er presset inn mellom ukas tv-overførte oppdatering om sars og en flyreise til Brussel hvor Gro skal møte helseministrer fra en rekke ulike land. Vi venter i et møterom, hvor store skilter på veggen forteller at mobiltelefoner er strengt forbudt - og hvor persiennene er nede. Hun har lysømfintlige øyne, og vil helst ha det slik, blir vi fortalt. Vi hører henne lenge før hun kommer, de skarpe klikkene fra hælene er lyden av Gro, hun feier inn i rommet og ønsker velkommen til Genève med et grepa håndtrykk. Hun ser skammelig godt ut, smilende og sommerbrun i sin rosa dress. Da hun ble valgt som generaldirektør for fem år siden, var det bare sju av 180 land som stemte imot. Gro tror ikke motstanden ville vært noe større dersom hun hadde tatt gjenvalg. - Jeg tror ikke det ville vært noen stor motstand, selv om det er noen land som har følt at WHO stikker hodet litt høyere opp nå, at vi har litt mer på hjertet og er mindre ydmyke. Vi gjør noe som betyr noe, globalt, uten at vi hver gang spør om alle er enige. For det fører ikke fram. DET GRO ER MEST fornøyd med er at hun allerede fra starten utropte tobakk som en hovedfiende for folkehelsen, og at det i løpet av de fem åra hun har sittet ved makten er laget en internasjonal avtale for å bekjempe røyking. - Avtalen er historisk, fordi det er første gang det foreligger en internasjonal avtale på helseområdet. Røyking er et alvorlig helseproblem som på grunn av reklamemakt har rykket fram i verden over mange tiår, mens dødstallene har økt. Av enkeltsaker er det nok røykesaken jeg vil trekke fram blant saker WHO har satt på dagsordenen i min periode. - Men har denne kampen ført til at det er blitt færre røykere, da?- Det er umulig å svare på spørsmålet ditt. Skal man vurdere det, må man beregne hvor mange røykere vi ville hatt hvis vi ikke hadde hatt innsatsen. Men vi tror at den stigende kurven med antall røykere er litt mindre bratt enn den ville vært uten innsatsen fra WHO og de enkelte landene.Også røykerne som er ansatt i WHO har fått merke toppsjefens kampvilje mot tobakk. Da hun tiltrådte, hadde de det flotteste pauserommet i toppetasjen til sin disposisjon. Der kunne de ta djupe magadrag mens de kikket ut på Mont Blanc, Jura-fjellene og Genève-sjøen. I dag er det røykeforbud i hele bygningen, de får ikke engang lov til å røyke utenfor inngangen. - Det var altfor lite restriksjoner på røyking da jeg kom. Gradvis har vi fått all røykingen ut av bygget. Nå får de ikke engang lov til å stå utenfor inngangen eller noen ting. Det er bare ett sted, ute, bak et lite hjørnet, hvor det egentlig er lov. - Og det ble dere enige om alle sammen?Gro svarer med et smil: - Vi snakket i alle fall om det. DET KAN VIRKE som om Gro ofte får det som hun vil. Hva er hennes største nederlag som sjef for WHO?- Nederlag er et veldig sterkt ord, og jeg har ikke noen sånne i forhold til WHO. Men vi har hatt større og mindre suksesser på ulike områder. Men det blåser på toppene - også i Genève. Hun har ertet på seg både tobakksindustrien, de sars-rammede landene og nå i det siste - sukkerindustrien - som ikke likte rådene om mindre sukker i kostholdet.- Om jeg blir sint? De brevene vi fikk var til dels meget primitivt formulert og uvanlig usaklige. Men jeg har vært med i så mange valgkamper at jeg har hørt mange usakligheter før. Det eneste som nytter er å bruke saklig argumentasjon tilbake. Og i det siste har det jo blitt ganske stille fra den kanten - kanskje de oppfattet at det ikke var så vellykket å komme med slike kraftuttrykk?- Har du følt deg motarbeidet?- I forbindelse med røykesaken så vi at medier, fra land hvor tobakkslobbyen var sterk, forsøkte å ramme både WHO og meg personlig. Når tida for viktige avgjørelser nærmet seg, kom det negative ting om meg og WHO i aviser og fjernsyn. Men motstanderne lyktes jo ikke, konvensjonsteksten om tobakk er jo her. Gro har blitt kritisert for å interessere seg mer for Vestens problemer med fedme og røyking enn om u-landenes sykdomsproblemer. Hun har også fått kritikk for å være en helsemoralist: Det virker som om hun tror at folk vil leve sunt bare de får nok kunnskap om hvor farlig det er å røyke eller å spise for mye sukker. - Livet har lært meg at det ikke er så enkelt. Det er utrolig vanskelig å endre folks livsstil. Men folk har i alle fall rett på å få kunnskap om hva som er sunt. Når folk blir utsatt for et massivt reklamepress som setter en skadelig livsstil i et gunstig lys, da må vi gjøre folk oppmerksomme på at det ikke er sånn. MEN KLARER GRO SELV å leve som hun lærer, med sunt kosthold, daglig mosjon og mindre sukker og salt?- Til tross for at jeg er lege, tok det meg lang tid før jeg ble klar over hvor skadelig det kan være med mye salt. Og det tok enda lengre tid før jeg tok konsekvensen av det: Jeg hadde vent meg til å spise mye salt fra jeg var liten, og var vant til smaken. Men etter at jeg ble 50 har jeg klart å venne meg av med det.Det tok enda lengre tid før hun klarte å ta konsekvensen av at kroppen trenger mer bevegelse enn en jobb som toppolitiker og internasjonal leder med mye reising strengt tatt tillater. - Jeg måtte bli 62 år før jeg tok det som en selvfølge at jeg må gå hver eneste dag. Jeg burde ha gjort det fra jeg var 30, men jeg følte meg fanget av tidsklemma. Men enkelte ting er faktisk så viktig at det er like selvfølgelig som å pusse tennene. Nå går jeg tur hver dag. Olav og jeg går fem kilometer om kvelden, Olav har kjørt opp ruta så vi vet hvor langt det er. Vi prater mens vi går, så det går ikke så fort, en time og sju- åtte minutter, sånn cirka.Turen starter rett utenfor huset i den lille landsbyen 25 minutter utenfor Genève, hvor marka bokstavelig talt begynner rett utenfor stuedøra. - Det er fantastisk å bo så nærme naturen. Det er som å bo rett ved marka i Oslo, men i tillegg ha både Jotunheimen og Hardangervidda like ved. Genève er flott på den måten. Fra takterrassen på WHO peker hun ut de ulike fjelltoppene hun har vært på, med selveste Mont Blanc som den gjeveste. Men da fikk hun riktignok hjelp av en taubane et langt stykke på veien. - DET SKAL BLI GODT å få bedre tid til fjellturer, nå. Og jeg gleder meg til å kunne være mer i Norge også, det har blitt altfor lite av det disse åra. Men de sureste månedene vil jeg nok holde meg borte, jeg kjenner at et varmt og godt klima er blitt viktigere med åra. Gro strekker seg mot vårsola, og et øyeblikk begynner vi nesten å tro at hun faktisk vil kunne slå seg til ro med et avslappende liv i solveggen i Provence - langt fra møter, makt og beslutninger. - Det kommer massevis av brev hver eneste dag, fra folk som gir meg nye jobbtilbud. Så vi skriver nei til mange mennesker for tida.En av de få som har fått ja er den amerikanske multimilliardæren Ted Turner, som personlig har gitt WHO store summer. Gro skal sitte i styret for Turner Foundations.- Turner er en artig type, som jeg møtte lenge før han ga de pengene. Så jeg følte at jeg kunne stille opp for ham når han ba meg om det. - Så pensjonisttilværelsen blir kanskje ikke så rolig likevel?- Jo da, jeg skal jo bare holde noen foredrag og sitte i noen styrer og litt andre småtterier. Jeg sier nei til det meste. Skulle jeg ha gjort alt det jeg blir bedt om, kunne jeg like godt ha fortsatt her. Og det var ikke det som var meningen. Det skal bli mindre press nå. anne.kristin.hjukse@dagbladet.no

<HLF>Roer ned:</HLF> Når Gro Harlem Brundtland går av som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon i juli, blir hun pensjonist.
<HLF>På kontoret:</HLF> Det har blitt noen timer på kontoret for Gro Harlem Brundtland gjennom et langt yrkesliv. Nå gleder hun seg til å slippe. - Jeg skal ikke ha noen fast jobb som pålegger meg en fast arbeidstid lenger, sier hun.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media