Den gode viljen

Vitis Vinifera fortjener bedre beliggenhet. Ellers er det lite å klage på. Les alle restaurantanmeldelsene våre!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

FREDAG STUDERTE menyen. Skulle det bli sjøkreps eller grillede kamskjell? Det lød godt med siciliansk fiskesuppe eller posjert kveite også, men et valg må man ta.

-  Jeg tar kelneren med på råd.

-  Hva kan du anbefale av de to?

-  Jeg ville holde en knapp på kamskjell, sa kelneren med profesjonell autoritet. -  Den retten har spesielle og overraskende smaker.

Robinson, som gikk for dagens treretter (370 kr), fikk vite at forretten var asparges med parmesan, etterfulgt av skinnstekt laks. Mens kjøkkenet ferdigstilte rettene, skålte vi i italiensk, perlende prosecco. Inntil videre hadde vi lokalet nesten for oss selv. Vinifera er mest besøkt ved lunsjtid.

-  Tenk å få en kvalifisert anbefaling, sa Fredag. -  Som oftest får en høre at «alt er like godt», eller man mistenker at de anbefaler det dyreste eller det de vil bli kvitt.

OG JO DA, kamskjellene sto til anbefalingen, forsikret Fredag.

-  Perfekt grillet, spenstig konsistens og med syrligsøt løk- og appelsinmarmelade til. Jeg har tro på kokkene og servitøren.

Robinson hadde heller ikke noe å utsette på sin asparges.

-  Passe sprø, med masse smak under rikelig parmesan, puré av selleri og trøffel, og en smaksbombe av en salamipuré, skrøt Robinson. Til Fredag hadde kelneren funnet en tørr, italiensk Bolgheri, mens

Robinson fikk en fransk Trimbach Reserva Personelle 2000 laget på hundre prosent Pinot Gris, som ifølge kelneren ikke produseres hvert år.

-  Vanligvis serverer vi den ikke i glass, men nå fant jeg en åpnet flaske, sa han og blunket lurt.

På Polets koster ei flaske 249 kroner, på Vinifera 534. Et glass for 72 kroner er en akseptabel pris.

-  En rik smaksopplevelse, sa Robinson andektig. -  Jeg tror den gode kelneren ønsker oss alt godt.

HOVEDRETTENE inkluderte også kokken i den gode hensikt. Fredag hadde valgt en marinert lammeskank med couscous og marokkansk saus, mens Robinson fikk skinnstekt laks med smørsaus, glaserte, små poteter og fennikelsalat.

-  Lammet er kraftig på smak, og couscous - som jeg ofte synes er ganske kjedelig, er deilig krydret med urter som harmonerer med tomatsausen. Og se, her er hele båter hvitløk, bakt med skjorta på. Au chemise, som franskmannen sier. Min eneste innvending er at maten kunne ha vært varmere, ytret Fredag, som igjen hadde overlatt vinvalget til kelneren og satt fornøyd med et glass Chianti Classico Casa Emma.

Robinson nippet til en australsk hvitvin til laksen, Ch. Tahbilk Marsanne, og pirket med gaffelen i en brun puré som skulle bestå av kyllinglever og smør.

-  Ikke helt lekker å se på, men en kaloribombe som også smaker av alt det gode kjøkkenet unner oss.

-  Det samme kan kanskje sies om restauranten? undret Fredag. -  Jeg mener at vi under forrige vurdering for halvannet år siden påpekte at beliggenheten og utsikten fra restauranten trekker ned, mens fagkunnskapen både på kjøkkenet og hos serveringspersonalet er i toppsjiktet. Hvilket i sum blir fem?

VI VAR KOMMET til desserten. To ostebiter - chevre og blåmugg - servert med søtt brød og syltetøy av mango, pære og rosin, kom med et glass lagret portvin, mens Robinson nøt en kake servert i kaffekopp med bringebær og iskrem. Et glass søt hvitvin, Recioto di Soave, hørte til, mente kelneren.

-  Et godt sted for et gourmetmåltid, konkluderte Fredag. -  Og toalettet var rent og handikapvennlig, det er mulig å få vegetarrett og vi slipper slitsom muzak i ørene.

-  Femmeren fra forrige besøk står støtt, nikket Robinson.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer