Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Den hjemkomne datter

Pia Myrvold (41) kan endelig besøke hjembyen uten å få jærbønder og fintfolk på nakken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- HAR DU HØRT mye fælt om meg nå? Pia Myrvold smiler blidt i galleridøra. Mor Myrvold hadde advart om at datteren slet med jetlag og rester av influensa. Det var derfor hun hadde fått den beste senga i huset, mens mor selv hadde flyttet inn på pikerommet. Men multikunstneren ser pigg og energisk ut. Hun virker ikke engang stresset, selv om det bare er fem timer til utstillingen på Galleri Amare i Stavanger åpner. Bildene hennes henger nymontert på veggene, ventende på julehandlende siddiser. Du får et Pia Myrvold-bilde fra 1300 til 32 000 kroner. Eller en tekopp til 350. Det er dette hun lever av, ikke av haute couture i Paris. ETTER EN SISTE SJEKK av titler og prislister bærer det videre. Til lunsj ute på kaia, der Bølgen og Moi har installert seg på Oljemuseet. - Hopp inn, jeg kjører mor sin bil, sier Pia og åpner dørene til den ildrøde lille Forden, som står feilparkert foran gallerivinduene. Deretter kaster hun seg ut i Stavanger-trafikken, med en angrepstaktikk som om hun skulle vært i Paris eller New York. - Folk kjører som noen tosker her i byen, erklærer hun og vrenger bilen tvers over to fotgjengeroverganger. - Hvis jeg prøver å kjøre effektivt her i byen, risikerer jeg å bli skjelt ut, forsetter Pia og styrer mot neste lyskryss. - Gud, hvor ligger egentlig dette Oljemuseet? Det er fælt å si det, men jeg er så sjelden i Stavanger at jeg husker ikke lenger helt hvor ting ligger. - Kjører du bil i Paris og New York også? - Nei. Vi kommer oss velberget ut på kaia. Der vi pent putter mynter på parkeringsautomaten. ALLE KJENNER PIA i Stavanger. Før i tida vakte hun oppsikt - og forargelse - i selvsydde avantgarde-kreasjoner og frisyrer med blått hår og barberte partier. Dette var dama som trodde hun var noe, som flørtet med pengefolk og hisset på seg jærbønder og etablerte kunstnere. Oppsikt vekker hun i dag også. Men nå nikker folk bifallende til designerens elegante klær og lange, blonde lokker. Hun hilser i øst og vest når hun beveger seg rundt i sentrum. To pene fruer med nylagt hår lyser opp da byens egen pariserinne entrer restaurantlokalet. - Hei, Pia, vi leser om deg i avisa! sier de begeistret. Pia stopper opp og slår av en liten prat. Pia er god på small talk. Gi henne et stikkord, og hun snakker ivrig i vei. Ut kommer informasjonsstrømmer som kan minne om et søketreff på Internett: Svarene kommer hulter til bulter, og innimellom saklige fakta dukker det opp underholdende tilleggsopplysninger. DE SISTE TI ÅRA har Pia Myrvold prøvd lykken som motedesigner og kunstner i Paris. Den internasjonale karrieren fikk en pangstart med et spektakulært utsmykningsoppdrag i Parc de la Villette i Paris. Sammen med sin daværende samboer og samarbeidspartner Randy Naylor fikk hun 1,5 millioner franc fra det franske kulturdepartementet til prosjektet. De dekorerte parken med en 500 meter lang tekstilskulptur. - Det var veldig bra for egoet! utbryter Pia fornøyd. Seinere havnet hun på det franske motesyndikatets liste over de 100 fremste designerne. - Hvordan i all verden havnet en norsk kunstner på en slik liste? - Det var litt flaks. Etter Parc de la Villette hadde jeg ikke noe nytt prosjekt, men gikk rundt og kikket i de fine motebutikkene. Der hang klær av Martin Magielea, Ann Demeulemeester og de japanske dekonstruktivistene. Jeg så ting jeg selv hadde gjort mange år tilbake og tenkte fader, dette kan jeg også gjøre! Jeg sydde en kolleksjon, basert på de samme teknikkene som jeg hadde brukt i The Mud Collection i Stavanger på begynnelsen av 80-tallet - sømmer på utsiden og svart farge som rant nedover klærne. Og så tok jeg runden med kofferten og viste meg fram i butikkene. - Hvor stor er du egentlig som designer? - Ikke så stor. Jeg står ikke på noen A-liste over celebriteter. But I\'m gonna go there! Ha-ha! - Motesyndikatet prioriterer deg ikke med gode visningstider. Er du ikke kommers nok til å være med i gamet? - Jeg har tatt et valg; jeg har for lite ressurser til å jobbe med utvikling og kommersialisering av ideene samtidig. Derfor jobber jeg bare med ideene en periode. Jeg lager visninger og multimedia-performance. Driver markedsføring og bygger opp et image rundt det jeg gjør. Slik at det ligger et potensial der når jeg får en investor. Jeg må ha andre til å ta seg av produksjon og distribusjon. Jeg har prøvd å gjøre det selv, men det tok all energien min. - Ønsker du å masseprodusere klærne dine? - Ja, men jeg nekter å produsere på slavefabrikker i Asia eller Afrika for å få ned prisene. Kolleksjonene mine bygger på ideer, for eksempel om bevisstgjøring av konsumentene - og da ville det være meningsløst av meg å produsere under slike forhold. Mange mener at jeg burde gjøre det i to - tre år, for å få ressurser til å drive med idealistiske prosjekter. But I couldn\'t possibly! sier Pia innstendig. Norsken hennes er krydret med mange engelske ord og uttrykk etter åra i utlandet. - Jeg kan ikke selge fundamentet for det jeg driver med. Det estetiske er koblet med det etiske, legger hun til. - Er du mer kunstner enn designer? - Ikke nødvendigvis. For man kan jo også designe et budskap. CYBERCOUTURE er Pia Myrvolds løsning på mange av problemene hun ser i motebransjen. Planen er at kunder over hele verden skal kunne logge seg på et interaktivt motestudio og bestille spesialsydde klær via Internett. Eksperimentet er fortsatt under utvikling, men hun håper at sidene er oppe og står i februar, når hun viser sin neste kolleksjon under moteuka i New York. En kjole kommer til å koste cirka 5000 kroner. - Jeg designer klærne på computer, med grafiske mønstre og så videre. Størrelsene på mønsterdelene forandrer jeg i computeren, og når jeg får en bestilling, sender jeg den til en fabrikk som trykker delene ut på stoff og sender dem tilbake til mitt atelier. Da kan jeg produsere originale plagg, et av hvert, til samme pris som om jeg skulle laget 100. Jeg tar hele industrien ved nesa! Pia ser for seg at hun kan samarbeide med lokale bedrifter, fra Distrikts-Norge til kvinnekollektiver i den tredje verden. Første systue kunne blitt i Kirkenes, men der valgte de å satse utviklingsmidlene på sauefjøs. - En katastrofe! Jeg har ideene, men er avhengig av at folk kan jobbe videre med dem. Jeg burde vært et stort motehus som Chanel for å få til det jeg holder på med, for det er ekstremt ambisiøst. Jeg orker ikke tanken på å ta byråkratirunden og alt det der. Da maler jeg heller noen bilder jeg kan selge og tar tre dager fri, flirer hun. - Heldigvis går salgsutstillingene bra. Jeg selger mye grafikk i Norge. Det gir meg det jeg trenger for å eksperimentere videre. - Ville du helst vært bare motedesigner? - Nei. For meg er det uinteressant om det skal være rødt eller rosa en sesong. Jeg er interessert i mote, men ikke på det nivået. Jeg lagde en kolleksjon med interaktive klær hvor modellene aktiviserte lydlooper og billedlooper ved å trykke på knapper. Og det var kanskje bare fem prosent av modellene i Paris som var i stand til det. De andre 95 prosentene kunne bare vrikke på baken og lage trutmunn. En annen gang lot jeg modellene snakke om sin bakgrunn og sine sanselige minner mens de viste klær. Plutselig handlet det om mer enn klær - det handlet om verdier og identitet. Moteverdenen burde vært overveldet! But they don\'t give a fuck! De bare kjører videre, doper ned modellene, pøser ut masseprodukter til konsumentene og er lykkelige fordi de tjener masse penger. Alt skal være dumt og likegyldig. - Hvorfor jobber du i bransjen når du er så kritisk til den? - Det er jo skrikende nødvendig at noen prøver å gjøre noe nytt. Hvis ikke blir det mer og mer pill råttent. Hvis du ikke selv tar ansvar og begynner med ditt lille hjørne, vil du aldri få påvirkningskraft. NEW YORK BLIR Pia Myrvolds nye base i ett år. Hun samarbeider blant annet med designeren Karim Rashid. De to siste åra har hun også vært oftere enn hun pleier i Norge, med utstillinger på blant annet Kunstindustrimuseet i Bergen, Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden og Kunstindustrimuseet i Oslo. Hun har satt opp teaterforestillingen «Paint Box» på Black Box i Oslo, og hun samarbeider med Den Norske Opera om operaen «Female Interfaces». - Har du gitt opp Paris? - Nei, jeg er veldig glad i Paris, selv om det har vært mange handikap for meg ved å være der. Paris er byen hvor jeg lærte meg å være alene, etter at det ble slutt med Randy i 1995. Det var første gang jeg hadde vært alene i hele mitt liv. Når jeg drar til New York, er det for å gjennomføre mine prosjekter. Pias første kolleksjon var til Barbie. Ni år gammel kjøpte hun sin første symaskin for penger hun tjente på barnepass. Hun sydde for eksempel en dokkekjole av brorens turkisrutede sokker. - Jeg ser ei linje fra det jeg gjorde den gangen til tingene jeg lager i dag. Det er noe med fargebruken og strukturene. I tenåra dro hun til California som utvekslingsstudent. Hun kom hjem med «griller» i hodet. - Der borte hadde jeg møtt kreative mennesker som backet meg opp og sa «Wow! Du kan male og lage klær!». Jeg blomstret opp. Så det var et antiklimaks å komme hjem og få høre av venner at jeg måtte kutte ut «amerikagrillene». Jeg kuttet i stedet ut de negative vennene. Jeg skulle bli kunstner. Og jeg ville klare meg selv, uten skole. Mens kompisene mine var militærnektere, ble jeg akademinekter. HUN LEIDE SITT første atelier i et uthus for 50 kroner i måneden. Og møtte den ti år eldre norsk-amerikanske multikunstneren Randy Naylor, som hun ble kjæreste med. Pia og Randy ble et begrep i oljebyen. Hjemme i sin nedlagte hermetikkfabrikk arrangerte de fester og performancer som ifølge en av Pias venninner ga folk hakeslepp. Kulturbyråkratene himlet med øynene over parets freidige søknader om hundretusener i støtte til sine mangfoldige påfunn. Trauste jærbønder gikk løs på installasjonene deres på Solastrand med øks og hagle. - Det var for så vidt greit at folk tok fram øks og hagle. Det skapte en debatt. Festivalen på Solastrand skjøv hele kunstbildet i Rogaland fram 15 til 20 år. Til og med kolleger som hadde jobbet mot oss, nøt godt av det. Plutselig fikk de mer rom til å eksperimentere. Det var egentlig en service for hele distriktet. - Føler du deg som en foregangskvinne? - Eeh ... Det er vel riktig å si at jeg føler meg som det. Pia ler godt igjen. - Vi gjorde mye som var nytt i norsk sammenheng. Vi skaffet oss sponsorer og fikk penger fra oljeselskaper. Det var veldig upopulært blant andre norske kunstnere. De beskyldte oss for å være kapitalister, og mente at vi ikke kunne få stipender så lenge vi «jobbet for kapitalen». I dag jobber de samme folkene med sponsorer. - Følte du deg motarbeidet? - Jeg ikke bare følte det. Jeg visste det. Folk motarbeidet Randy og meg helt bevisst. Det var mye ignoranse. Vi fikk ikke stipender «for vi var så mye i pressen». Folk ville ikke støtte oss fordi vi ikke hadde formell utdannelse. Jeg fikk høre at jeg ikke kunne sy. Vi hadde ei teatergruppe som het Chameleon Circus. Ryktene florerte om at vi gikk på heroin. Og vi var vel litt sprø - men vi verken røykte eller drakk. Vi var ikke inne i drugs i det hele tatt. FOLKESNAKK har aldri skremt Pia fra å stikke seg fram. - Det folk ikke skjønner, er at jeg kan være sjenert selv om jeg går rundt med blått hår. Og det er kanskje et paradoks. Men jeg har alltid hatt en intuitiv redsel for hva massen kan gjøre mot enkeltindividet. - Så du har merket janteloven? - Selvfølgelig. Jeg har blitt lei meg og såret. - Folk sier likevel at du er flink til å framheve deg selv? - Det får jeg virkelig håpe jeg er. - Og de sier at du har stor tro på deg selv? - Ja, det har jeg. - Og de sier at du svever? - Den har jeg ikke hørt før! Men det er litt sant. - Og de mener du er «unorsk»? - Whatever! PIA DRIKKER OPP sin andre kaffe. Det er på tide å dra hjem for å skifte antrekk til utstillingsåpningen. - Hei, Pia, så fin pels du har! Er det persianer? Det er to nye lunsjende fruer som hilser idet vi er på vei ut. Pia stopper opp og slår av en liten prat. - Ja, den er fra Fretex. En ting har jeg lært meg i New York: Don\'t freeze! Pia pakker second hand-persianeren rundt seg og sier blidt farvel til damene. Designerens habitt denne vinterdagen minner ikke mye om de futuristiske kreasjonene hun reklamerer for på Internett. - Pleier du ikke å gå med dine egne klær lenger? - Jo, denne gangen hadde jeg sikkert 50 kilo overvekt på flyet. Alt var kunst. Jeg hadde nesten glemt å pakke klær. I dag er det bare denne toppen som er min egen design, sier Pia og drar i en tynn, svart topp, som stikker fram under en enkel brun strikkegenser. Under har hun svarte, smale jeans med et diskré glitterdryss nederst på den lille slengen. - Buksene kjøpte jeg i New York. Det er et merke som tenåringsjentene går med, og jeg tenkte jeg måtte prøve hvordan de føles. De er så lave på hoftene at trusene stikker opp. Pia flirer og demonstrerer bukselinningen. - Jeg kan jo ikke gå sånn, jeg som er over 40 år! Derfor må jeg ha den lange toppen over, ler hun og setter kursen mot den lille ildrøde på parkeringsplassen. I neste sekund er hun tilbake, viftende med en gul lapp. - Denne må dere ta! Det er en bot på 300 kroner fra Stavanger Parkeringsselskap. - Husk nå å betale den! formaner hun. - For det er altså mor sin bil!

<HLF>Kongelig:</HLF> Myrvold på regjeringens middag for kronprinsparet. Foto: Tomm W. Christiansen
<HLF>Maleri:</HLF> Pia debuterte på Vestlandsutstillingen i 1981. Seinere har hun holdt flere utstillinger. Her fra Galleri Galtung. Foto: Lars Eivind Bones
<HLF>Fashion:</HLF> Myrvold foran Palais Royal i Paris, 1996. Foto: Katrin Jakobsen
<HLF>Installasjonskunst:</HLF> Pia Myrvold og videoinstallasjon. Foto: Lars Eivind Bones
Hele Norges coronakart