Den lengste reisen

Hva i all verden får en mann til å pakke en 180 kilo tung pulk og legge ut på en 4800 kilometer lang skitur?

RUNE GJELDNES, EVENTYRER, står det i pressebrosjyren som blir utdelt når Rune Gjeldnes (35) skal fortelle pressen om sitt siste krumpsring fra polare strøk. Det er nesten slik at nummeret 008 kunne blitt tilføyd også. Marinejegeren Gjeldnes har nemlig krysset Grønland på langs, Arktis og Antarktis på ski, med det han trenger av forsyninger i pulken.

Mannen må være splitter pine gal.

- Alle går til en eller annen pol nå for tida. Det er viktig å forstå at dette er noe helt annet, sier pressekontakt Gunnar Vetlejord.

Sammen med en haug av folk har Rune og samboeren Aina Lysø (32) planlagt den siste store polare ekspedisjonen i mer enn tre år. De har studert kart over Antarktis, planlagt hvor mye mat han må ha med, brensel, utstyr, og værrapporter. Absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Når man skal bryne seg på de mest ekstreme strøkene på egenhånd, er det livsfarlig å ikke vite alt om det som skal skje. For å forberede seg på at det kan skje ting som ikke er som planlagt.

- Til syvende og sist handler det om meteorologi. Jeg brukte halvannet år på å finne værinfo, sier Gjeldnes til Dagbladet.no.

Når 4800 kilometer skal tilbakelegges i løpet av nitti dager, kan det være lurt å vite hvilken vei det blåser. Spesielt når det blåser opp mot orkan, og temperaturen i utgangspunktet er minus 40. Selv med kite og skiseil er det ikke som en vanlig tur på fjellet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller kanskje nettopp derfor.

TRE UKER UT i ekspedisjonen forfrøys han fire tær på grunn av feil valg av innersko, og fordi han ikke fikk beveget tærne sine godt nok mens han blåste avgårde over isen. Tærne plaget ham resten av turen, men de henger fortsatt på. Bortsett fra det svarte hudlaget han måtte skjære av underveis.

- Jeg er ikke så veldig fornøyd med akkurat det der. Det går litt på stoltheten min, forteller Gjeldnes, og karakteriserer valget av innersko som en tabbe. Tabben kunne kostet ham tærne, og i verste fall hadde han vært nødt til å avbryte ekspedisjonen. Det hadde vært første gang.

I tillegg til å ha gått på ski på kryss av alle polare kontinent, har han også gjennomført flere andre halsbrekkende eventyr. Gjeldnes har blant annet utforsket den sagnsomsuste Djevlegrotten i Venezuela, og padlet 650 kilometer på Rio Merevari. Erfaringsmessig skulle han vært for dreven til å forfryse fire tær.

Men det kunne gått så mye verre. Til tross for tre års planlegging var han ikke forberedt på det som ventet ham på slutten av ekspedisjonen. Priestleybreen ved kysten av Victoria Land, snaue 200 kilometer fra målet, var en nesten uoverkommelig oppgave. Breen var full av sprekker. Sprekker som spiser ensomme polfarere til frokost, middag og kvelds. Og det verste var at han var blitt advart av noen italienere på en base i nærheten av breen før han la ut på turen.

- I ettertid er jeg glad jeg ikke visste mer om breen. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. De fem siste dagene våknet jeg med angst, og det var like ille å legge seg i teltet om kvelden. Jeg visste jeg skulle opp igjen neste dag og ut i breen. Og det ble egentlig bare verre og verre for hver dag, forteller Gjeldnes.

FØR HAN KOM DIT, hadde han tilbakelagt 4600 kilometer over isen. Bortsett fra et kort møte med fem amerikanere på Sydpolen, hadde han ikke sett et levende vesen på turen. Antarktis er stort sett bare is, is - og litt mer is. Pluss en og annen fjellknaus.

- Det er sykt fint. Naturopplevelsen er helt enorm. Og stillheten, sier Rune ettertenksomt.

- Stillheten er fantastisk i en time eller to. Men så ligger du der og hører hjertet ditt banke, og at det knaker i nakken når du vrir på hodet. Du har bare lyst til å skru på musikk eller noe for å drepe stillheten, men det er ingenting som forstyrrer den. Da kjenner du angsten.

Når han får fordøyd litt av inntrykkene skal han skrive bok om turen over Antarktis. Rune tror den først og fremst kommer til å handle om følelser. Angst, savn, ensomhet, de negative tankene. Det er så mye som dukker opp når du er totalt isolert fra resten av verden. Tanker og ting det kan være greit å fortelle andre om.

- Det er mye rart som foregår oppe i hodet. Isolasjonen fordreier ting, og det blir fort til at du tenker negativt. Det kan fort bli tanker om ensomheten, savnet av samboeren, frykten og angsten, så utfordringen blir å holde seg positiv. Si positive ting til seg selv.

- Kan man bli gal av å være der?

- Ja. Vil du bli gæren, så blir du det. Det er helt opp til deg selv, sier Rune.

MEN DET KAN VÆRE GREIT å ha trening i å takle den polare monotonien før du stoler på at du ikke blir gal av isolasjonen. Det er ikke uten grunn av norske, tyske, og amerikanske forskningsinstitutter bruker ham som case i sine studier av ekstrem fysisk belastning, og hva som skjer med den menneskelige mentaltilstanden under ekstreme forhold.

- Nei, de forsker jo bare på meg. Det er ikke så lett å finne frivillige som vil utsette seg for disse tingene, ler han.

Etter den forrige ekspedisjonen over Nordpolen hadde han og makker Torry Larsen operert inn mikrochiper i kroppen som målte hva som skjedde. Rapporten er klar, men ga egentlig flere spørsmål enn svar.

- De var overrasket over at vi ikke mistet mer muskelmasse, og at blodsirkulasjonen var så god som den var, forteller Rune. Både han og Torry var totalt utkjørt etter 2000 kilometer lange turen. Utkjørt betyr i denne sammenhengen nærmere døde enn levende. Rune mistet 21 kilo på den turen, mens han denne gangen slanket seg 11.

- Jeg har vært veldig flink til å ta vare på meg selv på denne turen. Jeg hadde med meg mer enn nok vitaminer og Omega-3-olje. For første gang har jeg ikke brukt noen medisiner på tur, og det er en fryd å ikke åpne de stygge pakningene med fæle smertestillende medisiner.

SPESIELT KNÆRNE er utsatt for belastning når man seiler avgårde over issvuller i 25 kilometer i timen. Svullene beskriver Rune som «å kjøre over ferister med ski på beina». Partiene med disse svullene varer i mange mil. Innimellom er det selvfølgelig sprekker i isen. Rune forteller villig om nær-døden-møter med flere av dem.

- Det er close-calls, konstaterer han.

Men hva i all verden er det som får en hyggelig, sosial, og tilsynelatende normal mann til å utsette seg for dette? Hva er det som driver en kar fra Surnadal til å presse kroppen sin så mye at han blir en vandrende forskningsstasjon for fysiske utskeielser?

- Til syvende og sist kommer du tilbake til barndommens drømmer. Da jeg var gutt var jeg ofte på ekspedisjoner i Trollheimen alene, fordi ingen andre ville være med meg. Jeg så opp til Arne Næss og alle de andre, og ønsket å få oppleve eventyr selv. Og så er det det å bryte grenser og erfare. Livet dreier seg jo om å lære, forklarer Rune.

FRAMOVER SKAL HAN han lære å roe seg litt ned sammen med samboer Aina Lysø. De har planer om å kjøpe seg et småbruk utenfor byen for å komme litt nærmere naturen. Men allerede nå surrer planene om den neste ekspedisjonen rundt i hodet til Rune. Forskjellen er at han skal ta med seg samboeren neste gang, og det blir garantert ikke en polartur.

- Nå er det ikke mer å gjøre på polarfronten for meg. Jeg har gjort en slags Grand Slam i polare strøk, sier Rune. Han har en uslåelig verdensrekord på innerlomma, og kan si det med en viss pondus. Det finnes ingen andre som har gått på ski, uten etterforsyninger, over Nord- og Sydpolen, i tillegg til Grønland. Rune Gjeldnes har bevist for seg selv og andre at han kan.

- Mens jeg gikk over Antarktis sa jeg til meg selv: «You can talk the talk, but can you walk the walk?» Det er altfor mange som bare prater. Den siste dagen av ekspedisjonen sa jeg: «Can you walk the walk? Yeah!» Mange påstår at jeg må være en kjempeegoist, men det er dette som er min karriere, min drøm. Det er kanskje flere som burde følge drømmene sine?

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

jor@dagbladet.no

EN FANTASTISK NATUR: Ser du bort fra ensomheten og monotonien er Antarktis vakkert, mener Gjeldnes. Men stillheten på dager som dette er en stor psykisk påkjenning også.
LIVSFARLIGE SPREKKER: Til tross for nødpeilesender er det livsfarlig å falle ned i bresprekkene. Gjeldnes var nære på flere ganger på turen.
EN SVIPPTUR INNOM SYDPOLEN: Gjeldnes måtte bare innom, men fordi det er folk der ble han bare i 30 minutter. - Mentalt var det det farligste stedet, sier Gjeldnes. Et møte med sivilisasjonen kunne ødelagt motivasjonen for å gå videre. Han møtte fem amerikanere på Sydpolen før han gikk videre.
SELVVALGT ISOLAT: Skituren over Antarktis tok 90 dager, og var på 4804 kilometer. - Distansen er helt uvirkelig, sier Gjeldnes.
EGENLAGET PULK: Gjeldnes har utviklet sin egen pulk som han bruker på de ekstreme ekspedisjonene sine. Flagget på bildet mistet han senere på turen.
DEN VIKTIGSTE STØTTESPILLEREN: Runes samboer, Aina Lysø, var inspirasjon for ham på turen. Her har hun kommet ham i møte i Terra Nova Bay.
PÅ VEI HJEM: Gjeldnes og Lysø på vei ut til den russiske båten som tok dem til New Zealand.
ENSOM LEIR: Det nærmer seg målet når Gjeldnes slår leir på Priestleybreen. Men han har heller aldri vært så redd før. Breen var full av sprekker, og Gjeldnes slet med angsten for å gå videre.