Den mystiske høydesyken

Hva skjer når den mest sporty fjellklatrer føler seg fyllesyk?

DA TOPPTRENTE VERGARD ULVANG skulle opp på Elbrus i Kaukasus i 1992 ble det tøffere enn den verste femmil. Fjellet på 5642 moh. regnes som Europas høyeste.

Oppkast og store høydeproblemer preget oppstigningen, ifølge avisa Nordlys, men Ulvang kom seg opp som førstemann.

- Påkjenninger som dette utsetter vi oss aldri for i treningssammenhenger, sa Vegard til Nordlys etter avsluttet tur. Bestigningen var en del av ekspedisjonen «Fem fjell. Fem verdensdeler. Fem uker». Og Ulvang reddet Norges ære. Slik gikk det ifølge avisa med de andre som startet 05.00 fra 3700 m.o.h:

Deltaker Bård Stokkan spydde hele natta, og kom aldri ut av senga. Odd Eliassen fikk svimmelhetsanfall og snudde på 4900. Arne Næss krysset det farlige isfeltet, ble livredd for returen og rygget sakte tilbake fra 5000. Ivar Tollefsen kollapset og måtte leies hjem i komatilstand fra 5400. Stein P. Aasheim møtte veggen og returnerte fra 5500. Vegard spydde ut kjeksen sin og ville hjem, men ble overtalt av Ralph Høibakk til å presse seg de siste 200 meterene.

I DAG AVDRAMATISERER hardbarkede Ulvang fjellturen.

- Når man beveger deg i store høyder får man litt hodepine og kvalme, det er de første symptomene. Og det har jeg opplevd mange ganger, sier Ulvang til Dagbladet.no.

Arne Næss ble så syk av høyden at han dro ned i dalen for å hvile. Først mange dager senere nådde han toppen. De andre klarte også å komme seg opp, omsider.

- Elbrus ble bokført nærmest i bevisstløs tilstand av flere av deltakerne, skrev Stein P. Aasheim etter turen. Teorien deres var at økende akklimatisering for hvert fjell skulle føre til suksess.

Den mystiske høydesyken

HVORFOR BLIR NOEN HØYDESYKE og andre ikke? Det skal et lag norske medisinstudenter finne ut. I dag drar til Sør-Amerika for å forske på fenomenet.

For hvorfor skjer det at bestemor kan gå opp på fjell på over 4000 moh. uten problemer, mens en ung, frisk mann på 19 kan bli helt slått ut?

- Vi leter etter et gen som disponerer for høydesyke, sier Bjørn Hoftun Farbu ved Institutt for Baromedisin ved Det Medisinske Fakultet ved NTNU til Dagbladet.no.

Han er en av tolv legestudenter som tar turen til Argentina for å gå opp på Aconcagua, som med sine 6962 moh. er det høyeste fjellet i Amerika. 4000 personer besøker nasjonalparken Aconcagua hvert år. Her skal studentene etablere base på 4300 meters høyde. Og så starter de medisinske forsøk på seg selv i høyden.

Studentenes hypotese er at det finnes et gen som lettere gir høydesyke, et enzym som gjør at kroppen holder på mer vann enn ellers. Spyttprøver fra folk på fjellet skal samles inn og sendes til laboratorieundersøkelse. I tillegg skal spørreskjema deles ut blant fjellklatrerne.

En annen hypotese som også skal testes ut, er at de som produserer lite nitrogenmonoksid i lungene er mer utsatt for å få høydesyke, spesielt den varianten som gir lungeødem. Derfor skal alle som deltar få målt nitrogenmonoksidmengden i pusten før avreise og i fjellet.

ULVANG HADDE gått 50 skirenn det året han deltok på fem fjell-ekspedisjonen, som startet fra Norge 30. april 1992. Først besteg gruppa Elbrus. Deretter Kilimanjaro i Tanzania på 5963 meter. Så fløy de videre til Ny-Guinea hvor de besteg Puncak Jaya på 4884 meter. Så fulgte det 6962 meter høye Aconcagua i Argentina, som de ikke nådde toppen på fordi det var dårlig vær. Ekspedisjonen avsluttet med Mount McKinley på 6194 meter i Alaska.

Men Ulvang, som ikke var med på den siste turen, synes ikke fjellturene var ekstreme:

- Dette er forholdsvis lave fjell, under 6000 meter er ikke noe voldsomt å snakke om, om du gir det litt tid. Problemet i dag er at alle skal oppleve ting så fort, sier Ulvang.

- Jeg har aldri opplevd alvorlig høydesyke. Dette er veldig individuelt og avhengig av hvor fort du går opp. Jeg kaller det ikke for sykdom. Om du lytter til slike signaler og setter av tid til akklimatisering er høyden behagelig, sier Ulvang til Dagbladet.no, 15 år etter.

Også på Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, fikk laget problemer, med både dobbeltsyn, spytting av blod og retur før toppen. Ulvang hadde tatt med seg nyrebekkenbetennelse hjemmefra, og den ble verre i høyden.

DET MYSTISKE var at to norske pressefolk som dekket ekspedisjonen kom seg opp på Elbrus. Og lagets eneste kvinnelige gjest klarte også å nå toppen. Med noe kjennskap til fysikken til norske mediefolk, hva i all verden var det som skjedde?

- Det var vel litt sporty journalister, det var det nok, ler Ulvang.

- Folk merker høydesyke fra 2500 moh. En fjerdedel av dem som går raskt opp fra 2000 til 3000 meter, får høydesyke, sier Hoftun Farbu.

PÅ FJELLET ACONCAGUA kan studentene komme til å oppleve det samme. Fjellet, som er forholdsvis lett tilgjengelig, krever ingen spesielle klatreegenskaper eller ferdigheter. Men hvert år omkommer flere klatrere av høydesyke her. Og mange rammes av mildere former for høydesyke. Ingen kan forutsi hvem som vil oppleve problemene.

Ikke en gang legestudentene. I 2003 gjennomførte studenter en lignende ekspedisjon på det samme fjellet. Flere av studentene ble liggende uvirksomme i teltene sine, som om de hadde vært på en tredagers bryllupsfest.

Med seg på Anancagua denne gangen har gruppa med seg en masse måleutstyr og medisiner. Det kan hjelpe mot høydesyke, men rammes av den alvorlige versjonen bare en ting som hjelper: Å komme seg ned til lavere høyde.

DET FINNES TO HOVEDTYPER høydesyke, som forårsakes av det lave oksygentrykket i atmosfæren.

Den mildeste varianten innebærer det som ligner klassisk fyllesyke, hodepine, kvalme, tung pust og slapphet. Dette er ikke farlig om det ikke forverrer seg, og går over med tida. Man kan også oppleve psykiske forandringer som følge av høyden. Pustemønsteret under søvn kan være preget av lange pauser, for eksempel 15 sekunder, avbrutt av kortere perioder med hurtig, overfladisk pusting.

Overgangen mellom moderat og akutt høydesyke er glidende. Når høydesyken blir forverret blir symptomene mer tydelige. Symptomene oppstår oftest gradvis i løpet av de første tolv timene etter oppstigning til ny høyde. Dersom det skjer en forverring etter 24 timer, må man ned.

Den ondartede høydesyken er livstruende. Den slår ut enten som et lungeødem eller hjerneødem. Ved lungeødem kommer det vann i lungene. Tung pust, selv i hvile, surkling i brystet og hosting av blod er kjennemerkene. Ved hjerneødem er det hjernen som sveller opp. Det merkes på hodepine og balanseproblemer. Og opplever man dette må man raskest mulig ned til lavere høyder.

Ved de mest alvorlige tilfeller av høydesyke er den som rammes fullstendig avhengig av hjelp. Han puster raskt, klarer ikke gå og er ofte forvirret. Lungelydene kan være hvesende, og kan noen ganger høres uten stetoskop. Leppene kan få blå farge som tegn på lavt oksygeninnhold i blodet

Om man bruker tid til akklimatisering, altså beveger seg opp i høyden saktere, er det bedre sjanse for å klare seg fint.

OM DET ER JOURNALISTER eller Ulvang som ender opp med høydesyke er altså bingo, men det ser ikke ut til å ha noe med fysisk sprekhet å gjøre, heller ikke alder.

Tvert imot, hevder noen forskere. De sprekeste kan raskere får problem med høyden. Det kan være fordi de er vant til å kunne presse kroppen sin hardt og har en høy smerteterskel. Derfor lytter de ikke fort nok til kroppens signaler.

- Det er usikre data på akkurat dette. Noen har funnet at utholdenhetsutøvere er mer utsatt, det er små forskjeller i tallene. Om du har nedsatt allmenntilstand er det større sjanse for å få høydesyke, sier Hoftun Farbu.

Studentenes mål er å kunne finne en metode for å forutse om du og jeg vil oppleve høydesyke. Det tilhører slett ikke unntakene lenger, siden folk reiser mer, og til og med finner på å klatre opp på Kilimanjaro i ferien.

- Om vi får det til kan vi lage en enkel test, og man kan finne ut på forhånd om man får høydesyke eller ikke, avslutter Hoftun Farbu.

I dag drar studentene av gårde til julefeiring på det høyeste stedet man kan komme i den sørlige hemisfære. Om de blir for syke til å gjennomføre eksperimentene sine gjenstår å se. I romjula rapporterer de om høydesyke i Dagbladet.no.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

<B>REISER TIL 7000 METER:</B> I jula skal de forsøke å løse høydesykemysteriet på fjellet Aconcagua i Argentina.
BASE CAMP ACONCAGUA:</B> I 2003 reiste studenter fra NTNU på den første forsøksturen til Sør-Amerika for å forske på høydesyke.
<B>STORMFULLE HØYDER:</B> På Aconcagua.
HAR OPPLEVD HØYDESYKE MANGE GANGER:</B> Vegard Ulvang forteller om kvalme og hodepine, men liker høyden så lenge det er tid til å akklimatisere seg.
SKAL FORSKE PÅ HØYDESYKE:</B> Norsk Høydemedisinsk Eksepedisjon før avreise på Gardermoen i dag tidlig. De 12 studentene er på vei til Argentina og de helt store høydene.
<B>PRØVETUR TIL DOVRE:</B> Medisinstudentene oppsøkte norske høyder forrige helg for å teste ut utstyr før avreise.
TESTET PÅ SEG SELV:</B> Mange av legestudentene ble syke på fjellet som strekker seg nesten 7000 meter over havet.
HVEM BLIR HØYDESYK?</B> Det er målet å kunne forutsi når forskningsprosjektet var over.
BLE DÅRLIG:</B> Base Camp på rundt 4300 moh var en påkjenning for flere. I dag drar studentene tilbake for å forske mer på høyde.
TOPPTRENTE FÅR HØYDESYKE:</B> Antakelig har ikke alder og fysikk særlig mye å si.