Den skjulte overklassen slår tilbake

Kulturfolket representerer ikke makt, men avmakt, mener Aslak Sira Myhre.

TIDLIGERE DENNE uken gikk samfunnsgeograf og førstelektor ved OMH, Karl-Fredrik Tangen, til angrep på kulturoverklassen i Dagbladet.no.

Partiet SV ble definert som et parti for elitene, og Tangen hevdet at denne overklassen underslår hvor mektige de er, og sikrer privilegier til sin egen gruppe.

- Disse menneskene befinner seg på den politiske venstresiden, gjerne i kulturlivet, og de har ofte en familiehistorie med privilegier og en kombinasjon av arvet og opparbeidet «kulturell kapital». Men i all sin framferd viser de at de tar avstand fra dagens arbeiderklasse, uttalte Tangen.

- KARL-FREDRIK TANGEN sier i realiteten at all kultur er lik, og at det å arbeide med og for kultur er verdiløst. Konsekvensen er at Big Brother og reklame er de eneste godkjente kulturutrykkene. Mistenkeliggjøringen av hele kulturfeltet passer perfekt til Frps retorikk.

Det sier Aslak Sira Myhre til Dagbladet.no.

Sira Myhre er tidligere RV-leder og nå nyansatt som leder for det kommende Litteraturhuset til stiftelsen Fritt Ord.

ASLAK SIRA MYHRE passer perfekt inn i Tangens definisjon av den kulturelle overklassen: Han tilhører venstresiden, jobber i kulturlivet, og har en forhistorie med ulike former for idealistisk arbeid.

Han mener i likhet med Tangen at kulturell kapital er ulikt fordelt, men sier likevel at Tangen skyter fullstendig bom med sin analyse:

- Hvis man skal definere makt i Norge, er det ikke Thomas Hylland Eriksen, eller jeg, eller venstresidefolk som lager seminarer og driver idealistisk arbeid, som er mektige. Den norske overklassen er kapitaleierne. Og de som sitter på penger, de sitter veldig stille, og lager ikke en lyd.

Sira Myhre mener Tangen blander sammen den økonomiske og kulturelle eliten, og dermed tilslører hvem som styrer samfunnet:

- Ole Rugland, direktør i Viking fotball, og eier av Skanem AS diskuterer aldri på tv, men har mye mer makt enn folk med kulturell kapital. Hans posisjon som kapitalbesitter gir ham konkrete maktmidler. Han kan opprette eller legge ned bedrifter, flytte kapital inn og ut av landet. Hans stemme teller i de rommene hvor politiske beslutninger skal tas.

Kultureliten er langtfra så mektig som Tangen skal ha det til, hevder Sira Myhre:

- Eliten av synsere, skribenter og Skavlan-gjester er i all hovedsak i Oslo med tilgang til hverandres fora. Men dette er ikke makten i Norge, dette er i stor grad avmakten i Norge. Media vender seg mot kulturen, fordi man har mistet økonomien. Det er langt vanskeligere å få utøverne i norske styrerom å gå ut mot hverandre, dermed blir det ingen konflikt, og dermed ingen mediedekning. Dette styrker ideen om at de kulturelle kapitalbesitterne styrer Norge. Men det er feil.

Dermed passer Tangens resonnement perfekt til Frps retorikk, mener han:

- Frp kan peke på en kulturell klasse, og si at dette er fiffen mens vi er de vanlige folkene, samtidig som partiet er fullstendig alliert med den økonomiske overklassen.

SIRA MYHRE har ingen problemer med å innrømme at hans egen bakgrunn ga ham fordeler:

- Huset vårt var stappfullt av kulturell kapital. Det var bøker overalt. Det er jeg glad for. Tangen kan ikke få det til å bli en skam å vokse opp i et hjem med kulturell kapital. Tvert om ser jeg det som et viktig prosjekt å gi flest mulig muligheten til å få slik ballast fra starten.

Han har gjennom foreningen !Les jobbet for å få ungdommer til å lese mer, og mener dette prosjektet dreier seg om å jevne ut de ulikhetene Tangen peker på.

- Stipender er langt viktigere for arbeiderklassen enn for kultureliten. De fleste norske kulturinstitusjoner brukes av hele folket. Biblioteker, museer og kulturhus er de viktigste institusjonene land og strand rundt. Ikke nasjonalmuseet og operaen som Tangen må ha stirra seg blind på. Disse institusjonene brukes av hele befolkningen. DDE spiller konserter i landets konsert- og kulturhus. 70-80 prosent av befolkningen mener bibliotekene er viktige. Tangen overser at også arbeiderklassen historisk har hatt et dannelsesprosjekt. Et prosjekt for retten til å bygge kulturinstitusjoner, til dels i opposisjon til borgerskapet, og til dels i samarbeid med det.

- Jeg tror det ligger et mindreverdighetskompleks bak Tangens uttalelser. Han får kjeft fra alle for å jobbe med reklame, og så svarer han med å si at alle som ikke jobber med reklame er dumme, fortsetter han.

MEN TANGEN FÅR støtte fra forskere som studerer klassemotsetninger i Norge:

- Hovedpoenget hans er jeg veldig enig i. I intervjuet i Magasinet er han veldig normativ og eksemplifiserende, og det varierer vel hvor normative vi forskere er. Men alle undersøkelser viser at klasse betyr mye i Norge, sier sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo, Marianne Nordli Hansen, til Dagbladet.no.

Hun mener man også må se på kulturell kapital når man skal studere klasse og ulikhet, og er i ferd med å starte et prosjekt der hun studerer rekruttering til og suksess innenfor kulturinstitusjoner i Norge.

- Når man snakket om klasse på 70-tallet, mente man den økonomiske overklassen. Det var til og med slik at de som tilhørte kulturoverklassen - 68-erne - etablerte seg gjennom å være kritiske til denne klassefraksjonen. Men ideene til Bourdieu har fått stor gjennomslagskraft. Økonomisk kapital vil i siste instans være det viktigste. Men andre typer privilegier, og kulturell kapital, brukes også som et middel for å oppnå økonomiske fordeler, sier Nordli Hansen.

Professor ved Universitetet i Stavanger, Lennart Rosenlund, er den eneste i Norge som har gjentatt Bourdieus studie fra Frankrike. Han undersøkte befolkningen i Stavanger mellom 1970 og 1990.

Rosenlund fant at økonomisk og kulturell kapital i stor grad bestemte befolkningens valg av fritidsaktiviteter, feriemål, politiske holdninger, og dessuten estetiske valg og kulturelle preferanser. Han fremhever at klasseforskjellene er betydelige, og at kulturell kapital er vesentlig, i likhet med økonomisk kapital.

- Det «frisatte» individualiserte individet skaper seg sin verden og forstår og tolker den på en måte som ikke er tilfeldig, konkluderer han i Sosiologi i Dag, nr. 1-2 2002.

«SV-LINJA» kalte Tangen en bestemt tendens i Norge som tilgodeser dem med kulturell kapital.

- Debatten rundt kjøkkenbordet i dannede hjem blir betraktet som måten alle burde snakke med hverandre på. Du må være med på dialogen. Og Elite-Norge eksporterer dette over hele verden. Hadde hele verden vært som kjøkkenbordet til familien Stoltenberg, hadde verden vært et bra sted, er tanken, sa Tangen til Dagbladet.no.

SVs nestleder Audun Lysbakken, har også kapital med seg i bagasjen:

- Jeg er oppvokst i et hjem med to skuespillere. Vi hadde dårlig råd men masse kulturelle ressurser, sier han til Dagbladet.no.

Lysbakken er enig i deler av Tangens analyse, men mener han tar feil på flere områder:

- Det er en unyansert framstilling. For riktignok er det mange mennesker med høyere utdannelse som stemmer SV, men vi har veldig sterk støtte i de utdanningsgruppene som opplever en proletarisering i vår tid. Det foregår en brutalisering av arbeidslivet, og særlig yngre kvinner i slitsomme yrker i offentlig sektor, som helse- omsorg og skole, rammes av dette. Dette er yrkesgrupper jeg mener er en vesentlig del av den moderne arbeiderklassen, selv om de har høyere utdanning, sier Lysbakken til Dagbladet.no.

Han mener mediene fortjener å få søkelyset rettet mot seg:

- Hvem er det som egentlig setter dagsorden? Det er mye mer relevant å se på medienes rolle. Vi har et mediesamfunn der middelklassen skriver om middelklassens problemer. Og det former også hva partiene er opptatt av og hvem de kommuniserer med, uten at mediene reflekterer over det selv. Veldig mange som leser Dagbladet, føler at det er en helt annen virkelighet enn deres egen som formidles i spaltene, sier Lysbakken.

ALLIANSEN MELLOM ulike klasser er vesentlig for å endre samfunnet, mener Lysbakken:

- Alle radikale bevegelser har vært allianser mellom ulike former for underklasse på den ene siden, og deler av mellomlagene på den andre, som sammen har mobilisert for en annen politikk. Og den mobiliseringen er ofte basert på noe mer enn materiell egeninteresse, slik Tangen ser ut til å mene.

Men Lysbakken innrømmer at den radikale venstresiden har en smal basis når det gjelder hvem de rekrutterer fra, og appellerer til, på tross av at de bruker retorikk som dreier seg om de svake, og arbeiderklassen:

- Venstresiden har for dårlig kommunikasjon med deler av arbeiderklassen. Den politiske debatten reflekterer ikke den uroen mange føler for samfunnsutviklingen. Også venstresidens dagsorden er i for stor grad preget av den delen av befolkningen som er relativt fornøyd. Fordi den politiske debatten i altfor lang tid ikke har handlet om klasse og sosiale spørsmål, tror folk at uansett hvem du stemmer på har du fått omtrent den samme politikken, mer privatisering og økende forskjeller.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

BØR HELLER SE PÅ MEDIENE: Vi har et mediesamfunn der middelklassen skriver om middelklassens problemer, sier Audun Lysbakken i SV.
MODERNE ARBEIDERKLASSE: - Det foregår en brutalisering av arbeidslivet, og særlig yngre kvinner i slitsomme yrker i offentlig sektor, som helse- omsorg og skole, rammes av dette, mener Lysbakken.
FÅR SVAR:</B> Karl-Fredrik Tangen.
FRP-LOGIKK: Karl-Fredrik Tangen tilslører at den norske overklassen er kapitaleierne. Og de som sitter på penger, de sitter veldig stille, og lager ikke en lyd, sier Aslak Sira Myhre.