Den skjulte overklassen

Stemmer SV, jobber med kultur og viser forakt for arbeiderklassens smak, mener Karl-Fredrik Tangen.

- KULTURELITEN VISER forakt for arbeiderklassens gjenstander og aktiviteter. De vil gjerne «redde» dem. Redde dem fra livsstilen deres, smaken deres, språket deres og måten de oppdrar barna sine på.

Det sier førstelektor ved Oslo Markedshøyskole, Karl-Fredrik Tangen, til Dagbladet.no.

- Den delen av befolkningen som snakker mest om de fattige og arbeiderklassen bruker dette til egne privilegerte prosjekter. De vil vise fram fattigdommen gjennom statsstøttede kortfilmprosjekter, og har til og med frekkhet nok til å putte seg selv i fattigkategorien. Men i all sin framferd viser de at de tar avstand fra dagens arbeiderklasse. Disse menneskene befinner seg på den politiske venstresiden, gjerne i kulturlivet, og de har ofte en familiehistorie med privilegier og en kombinasjon av arvet og opparbeidet «kulturell kapital», fortsetter han.

Mens økonomisk kapital er viktig og får mye oppmerksomhet, er kulturkapital nesten like viktig, men mer skjult som middel til makt, forklarer Tangen. Kulturkapitalen viser seg i smaken, i språket, i forholdet til kroppen og i meninger. Den kan være en tydelig i interesse for kunst det er vanskelig å skjønne, litteratur det er kjedelig å lese og mat det tar lang til å lage.

- Utdannelse er både en kilde til, og et resultat av kulturkapital, men familien er avgjørende for hvem som har slike ressurser. Kapital er ikke kapital dersom den ikke gir belønning, og en vei til uttelling for kulturkapitalister går via prosjekter på vegne av andre. Disse elitene benekter ofte at de gjør ting av egeninteresse, mener han.

TANGEN MENER de kulturelle elitene underslår hvor mektige de er, sikrer privilegier til sin egen gruppe og gjemmer seg bak et godhetsideal mens de utroper dem med mye økonomisk kapital til den store fienden. Fraksjonsvirksomhet i eliten kaller han det, og fremhever at Paul Chaffey har skiftet side, men ikke klasse.

- Mens arbeiderklassen får stønader og trygder fra NAV, får denne delen av overklassen stipender, sier Tangen.

Ved siden av det offentlige, nevner han stiftelsen Fritt Ord, som deler ut penger til ulike kulturprosjekter i Norge. Organisasjonen fikk sin store kapital fra eierne av Narvesen, som ville sikre en åpen distribusjonskanal for aviser og tidsskrifter i Norge:

- Pengene til Fritt Ord er størknet kvinnesvette fra Narvesen-kioskene. Man kan lure på hvor stolte disse kvinnene blir over at overklassen breier seg med bokpenger i Welhavensgate. Kulturinstitusjonene brukes av eliten som arbeidsplasser, til å knesette egen smak og til å få sponset tilgang til sin livsstil. Men elitens uttrykk åpnes ikke for arbeiderklassen selv om man holder gratiskonserter eller bøker er uten moms, sier Tangen.

Han mener man trenger klasseanalyser for å avdekke hvordan elitenes systemer fungerer. Han er skeptisk til «godhetssystemer» - altså frivillig arbeid og kulturprosjekter hvor det hovedsakelig er kulturelitens barn som gjør idealistisk arbeid.

- Jeg laster overklassen for at de skyver andre foran seg. De påstår de er til stede for de andre, og er maktkritiske, men fornekter sine egne interesser. - Tenk på de fattige kunstnerbarna, sier arvingene til svære bergenshager. Fornektelsen oppleves ikke nødvendigvis taktisk eller strategisk, den kan like gjerne være ubevisst. Men ofte er støtte til idealistiske kulturprosjekter støtte til døgenikter fra overklassen. Overklassebarna kommer seg på denne måten inn i prosjekter hvor de samler CV-poeng og bygger nettverk. Redaktørene i kvinneradiostasjonen RadiOrakel skryter for eksempel gjerne av at de jobber gratis før de går inn i NRK og Akersgata, sier han.

I 1979 KOM BOKA «La Distinction» («Distinksjonen») av den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Den er blitt en av de aller viktigste samfunnsvitenskapelige verkene i vår tid.

I boka viser Bourdieu, gjennom å studere det franske samfunnet, hvordan kulturell kapital gir makt og innflytelse på samme måte som økonomisk kapital. Han viser hvordan enkeltmenneskenes estetiske preferanser er styrt av klassetilhørighet og sosial plassering, og at forskjellene mellom klassene opprettholdes ved at de med kulturell kapital effektivt sikrer at deres smak er eksklusiv, og vanskelig for andre grupper å tilegne seg.

Tangen er svært opptatt av Bourdieus analyser, men samtidig omstridt i norsk akademia fordi han jobber for næringslivet og bruker disse analysene i reklamebransjens arbeid.

- Jeg ser verden i strukturer, og tror vi trenger en analyse av strukturene for å kunne gjøre noe med fordelingen av ressurser i samfunnet. Men gode verktøy kan gjerne brukes i mange sammenhenger. Ny-strukturalistisk analyse virker i praktisk arbeid fordi den er virkelighetsnær, sier han.

TANGEN MENER begrepet arbeiderklasse leses ofte som «industriarbeider». En slik klasseforståelse er koblet til en forgangen tid, men nye yrker, utdannelser og bostedsmønstre endrer ikke på systematiske skjevheter. Menneskers bakgrunn er viktig, og ofte avgjørende for mulighetene du har.

Tangen mener skolen reproduserer forskjellene som finnes i samfunnet:

- Kravet om lang skolegang gjør at også arbeiderklassen lever det meste av oppveksten sin som skoleelever. Men man kan se med en gang hvem som blir skoletapere i hvert kull. Etter krigen hadde arbeiderbevegelsen en følelse av at de hadde vunnet, for eksempel gjennom utformingen av skolesystemet. Men analyser viser nå at det ikke er riktig. Arbeiderbevegelsen, AOF og Arbeiderpartiet har mistet kraft som dannelsesinstitusjoner for arbeiderklassen. Nå har vi fått «SV-linja» isteden. Vi har et skolesystem som forklarer arbeiderklassen at deres måte å se verden på er gal. Skolen lærer arbeiderklassen å fortsette å være arbeiderklasse. Man lærer dem hva de ikke er flinke til, sier han.

«SV-linja» kan man gjenfinne på en rekke områder i samfunnet, mener Tangen. Den er en del av det systemet som tilgodeser de med kulturell kapital:

- Ideen er at man skal prate på arbeiderklassens vegne. «Vi syns synd på deg, det er så mange fattige, vi skal snakke for deg, vi». Debatten rundt kjøkkenbordet i dannede hjem blir betraktet som måten alle burde snakke med hverandre på. Du må være med på dialogen. Og Elite-Norge eksporterer dette over hele verden. Hadde hele verden vært som kjøkkenbordet til familien Stoltenberg, hadde verden vært et bra sted, er tanken.

Tangen mener dette er sympati på ett nivå, men ikke-sympati på et annet. Det skapes «godhetssystemer», som bistandssystemet, som ofte viser seg å ikke kunne utføre de prosjektene de i utgangspunktet rettferdiggjøres igjennom.

- Mange av de ungdommene som jobber gratis og driver med kulturaktiviteter vet i kroppen sin at dette belønnes. Det gjør at disse helt uten risiko kan ikle seg de utstøttes klær og posisjoner, føle seg som opprørere mens de spiser søndagsmiddagen på Tåsen.

TANGEN MENER klasseforskjellene i Norge viser seg tydelig i yrkesstrukturen:

- Vi har 750 000 i yrkesfør alder som ikke jobber. Og hva skjer på et sykehus, som er et slags samfunn i miniatyr? De ulike ansatte dropper ut på ulike tidspunkt, og utstøtelsen følger klassesystemet. Renholderne og deretter hjelpepleierne er de første til å gå over på trygd, så kommer sykepleierne, mens legene jobber evig. Og dette er jo interessant for eksempel i forhold til pensjonsreformen, hvor det å jobbe lenger skal belønnes i større grad. Dette vil tilgodese elitene, mener han.

- Men er ikke angrepet ditt på kultureliten akkurat det samme som Frps holdning når de sier de snakker på vegne av «vanlige folk» og kritiserer offentlige institusjoner og ordninger?

- Nei. Frp ser på individet uten strukturelle koblinger, og da blir løsningen alltid «ta deg sammen». Jeg mener man må jobbe med samfunnets organisering for å skape fordeling og endre maktforhold. Arbeiderklassen trenger sine egne institusjoner, som for eksempel fagbevegelsen. Arbeiderpartiet er rammet av at overklassen søker dit makta er, av at makt korrumperer, og av nepotisme (favorisering av slektninger, red. anm.). Vi trenger et Arbeiderparti som rekrutterer på grunnplan og drar folk oppover i systemet sitt.

Tangen mener Frp har fylt tomrommet etterhvert som AP er blitt for toppstyrt, men at SV også har en misjon:

- Det er fint at vi har SV, for også eliten trenger sitt parti. Men de fattige trenger en annen organisasjon enn SV å snakke igjennom. Frp skjønner selvforståelsen til den nye arbeiderklassen, som blant går ut på at man ikke ser på seg selv som arbeiderklasse. Problemet er at partiet ikke har en god analyse av verden.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

DEN GODE SMAK: I all sin fremferd, og særlig gjennom sin «gode smak», viser kultureliten at de tar avstand fra arbeiderklassen, mener Tangen.
ANKLAGER KULTURELITEN:</B> - Jeg laster overklassen for at de skyver andre foran seg. De påstår de er til stede for de andre, og er maktkritiske, men fornekter sine egne interesser, sier Karl-Fredrik Tangen.
SERVICEYRKENE: Den nye arbeiderklassen jobber i stor grad i serviceyrkene. Her er organiseringsgraden lavere og fagforbundene svakere enn i den tradisjonelle industriarbeiderklassen.
- HAR ENDRET SEG: Klassesamfunnet er annerledes enn det var, sier Tangen.
OPERAEN I BJØRVIKA: Dersom dette blir et allkulturhus, der også DDE kan spille konserter, blir Norges dyreste kulturhus også for arbeiderklassen, mener Tangen.
STRATEGISK IDEALISME? Journalisten som har skrevet denne saken, Mina Hauge Nærland, har gått flere år på Blindern, og jobbet i små kulturtidsskrifter. Hun har en mor som er sykepleier og hadde en far som var sivilingeniør. Begge fra bondefamilier.