Den sorte Grytten

«Forfatter? Din homo!» Med disse ordene sendte Odda-folket Frode Grytten ut i verden. Nå er han tilbake i bygda.

- I DE TRE ÅRA PÅ GYMNASET sa eg bare ein setning: «Bob Dylan bør få Nobelprisen i litteratur.»Frode Grytten er på glid. Etter to timer er apparatet smurt, tilliten opprettet og fjellene litt lavere. Forfatteren er som vestlendinger flest. Gir du dem bare et smørbrød og nok tid, kan de mest utrolige historier renne ut av dem. Frode Grytten er en som liker å fortelle sine i bøker. Nå vender han hjem til Odda igjen for å fortelle en av de beste. I morgen har Det Norske Teatret Odda-premiere med «Bikubesong», i en av de gamle hallene på smelteverket. Ti forestillinger er smekk utsolgte. Frode Grytten har faktisk fått det til. Han er blitt profet hjemme. Eller?- Ja, det er litt rart. Men kjekt og rørende. Det ville vært vondt om de ikke ville ha dette.DET ER UMULIG å finne inn til Grytten uten å ta veien om Odda. Denne merkelige lille, bortgjemte bygda klemt inne i fjordene mellom Bergen og Haugesund. For oss som knapt har vært der, er dette bare jordbruksbygda som ble kastet rett inn i industrialiseringen for nesten 100 år siden, og som nå er i ferd med å bli kastet ut igjen. Men ikke er stedet noen bisetning i norgeshistorien. For selv om Odda Smelteverk gytte ut av seg noe så unorsk som kalsiumkarbid og dicyandiamid, ble bygda på godt og vondt et symbol for den voksende industristaten. Og ditto for den vaklende industristaten nå som all drift i praksis er forsvunnet ut av hallene. Det var et sted midt imellom her at Grytten kom inn i bildet. Noen arbeider ble det aldri av ham. Han prøvde seg på verket, som alle andre.- Det var neppe nødvendig med ekstraordinært styremøte på Odda-bedriftene for å slå fast at dette passet jeg ikke til. Hver morgen våknet Frode Grytten og noen tusen sambygdinger opp til den evige pusten fra Odda Smelteverk. En gigantisk kropp som knirket og pep og som sendte sine arbeidere utslitte hjem fra jobb. Arbeidere som forsvarte de helsefarlige gassene, gjorde det med oddingens mantra: «Det er røyken vi lever av.» På en dag som i morgen skulle de nå stått samlet under festdagens faner. Men 1. mai er blitt en skygge av seg selv og en fin dag til å luke i hagen. Det er også en fin dag å gi ut barnebok på. Som om dagen ikke var spesiell nok, gir Grytten også ut barneboka «Hull & Sønn», sammen med tegneren Marvin Halleraker i dag.Men likevel er det vanskelig å tolke Gryttens Odda-portretter som noe annet enn kjærlighetserklæringer. Dette er tungindustrien «con amore». Et bygdeliv i c-moll Frode Grytten vil forsvare til han stuper.- Det er urettferdig. Plasser som Odda moderniserte Norge, tok landet inn ei ny tid, skapte store verdier for alle, produserte karbid og velferd. Nå dør industribygdene vestpå langsomt, uten at noen bryr seg.DET ER MED ODDA som med så mange andre små, norske samfunn for unge menn i vekst. Enten blir du god fotballspiller og blir igjen i bygda - eller så drar du ut. Grytten har skrevet sine bekjennelser om temaet gjentatte ganger. I teksten «Det første rommet» får vi høre om gjensynet med noen gamle National Geographic på gutterommet hjemme i Odda. «Eg blar litt i magasina med gulna sider. Ser at det er reportasjar frå både Svartehavet, Dakota, Ghana og Japan [...]. Eg blar meg tilbake til barndomen og studerer bilda som fikk meg til å lengte vekk. Kom deg bort, kviskra dei bilda, kom deg vekk frå dette hrlet, det finst ei anna verd, ei større verd.»- Det er gått 30 år. Du er kommet deg til Bergen. Det er tre timer unna. Hva gikk galt?- Nei, galt... Alle har vel den perioden i livet hvor de lengter bort. For å se verden. Spesielt når du vokser opp på et sted som er så trangt, fysisk og mentalt. Nå er det kommet tunnel gjennom fjellet til Kvinnherad. Men min tunnel den gangen var å høre på plater, gå på kino og låne bøker på biblioteket. Men at jeg en gang skulle skrive om Odda i bøker, var ikke i mine tanker. Når du vokser opp på et slikt sted, er ikke forfatteryrket det første du tenker på. Da får du høre det: «Du, din homo.»Han takker sin bibliotekar Dordei Raaen for at han i det hele tatt ble forfatter.- Uten henne ville det ikke blitt slik. Vi hadde et utrolig godt bibliotek hjemme, med alle de fascinasjoner og lukter et bibliotek skal ha. Hun sto på og overbeviste politikerne om at et godt bibliotek var helt avgjørende. - Men også den muntlige fortellertradisjonen er fantastisk i Odda. Mye av tida på verket består av venting, og arbeiderne utviklet en muntlig fortellerglede. Historiene deres var fulle av faen, raushet og varme. NÅR DU MØTER FRODE GRYTTEN for første gang, virker det som om den muntlige fortellertradisjonen ligger minst et par ferjereiser unna. Blygheten ligger som et varmt teppe rundt mannen. Men det finnes noen på-knapper. Det tar ikke mange minutter av samtalen før Grytten bringer opp et av de forløsende ordene: Morrisey. Grytten-kjennere vil se på dette som helt naturlig. Vokalisten i den nå nedlagte gruppa The Smiths og den nåværende soloartisten Stephen Patrick Morrisey har vært en viktig del av Gryttens liv siden 1983. Både i forfatterskapet og i livet for øvrig dukker Manchester-artisten støtt og stadig opp som en hendig knagg å henge tilværelsen på. Også når jeg spør Grytten om han kjenner en søt smak av hevn ved å få suksessforestillingen hjem.- Nei, jeg har ikke noe behov for hevn. «Bikubesong» er mer et kjærtegn, en omfavnelse av min plass i verden. Men jeg kan tenke meg at Morrissey har hevntanker når han går på scenen i Manchester 22. mai. Han har ikke spilt i hjembyen på tolv år, og føler seg nok forvist fra De britiske øyene.- Hvorfor det?- Sannheten koster. Den som snakker sant, blir raskt forsøkt gjort til folkefiende. Så det må føles som en triumf og en hevn når 15000 billetter rives bort på sju minutter.- Hva er det med deg og Morrissey?- Jeg liker ham fordi han er så menneskelig, så sårbar og så hudløs. Han er en mann uten kontroll, men med et formidabelt talent til å formidle det.- ER ODDA EN UTØMMELIG KILDE?- Ja, det tror jeg. Les diktene til Olav H. Hauge. Han beveger seg knapt utenfor garden. Det holder med en åkerlapp og ei steinrøys. Eller en bygdeby. Da jeg begynte å skrive, var jeg misunnelig på Raymond Chandler, James Joyce og William Faulkner. De hadde så mye å skrive fra: Los Angeles, Dublin, Sørstatene. Men alle historiene finnes i Odda også. Jeg skjønte det da jeg hørte Bruce Springsteen på syttitallet. Når han sang om Freehold, New Jersey, sang han om Odda. - Å skrive er å forvalte en geografi, på talentfullt eller mindre talentfullt vis. Du har en bestemt sirkel å bevege deg i. Går du utenfor din egen geografi, begynner du å bløffe. Men noen er riktig gode bløffmakere, da.Det er noen som hevder at Grytten var god også der den tida han jobbet som journalist. Grytten var først forfatter, så forfatter og journalist og nå forfatter igjen. Tida i Bergens Tidende ble heftig. Stillferdige opplevelsesreportasjer fra bygdesamfunn ble til stormfulle oppgjør på leserbrevsidene. Folk over hele fylket knyttet nevene etter at Grytten hadde vært på besøk. Spesielt ille ble det da han dro til Husnes i Kvinnherad, der mora hans kommer fra. «Husnes ser mest ut som om det er etablert ved eit sosialdemokratisk bombeslepp.» BT sendte ut kriseteam i ei uke etterpå for å skrive gla\'saker om stedet.- Mor mi bare lo da hun leste det. Men det sannferdige blir ikke alltid oppfattet som en kjærlighetserklæring. Kommunestyrevedtak på ulike steder på Vestlandet har erklært meg uønsket i all framtid. Mindre ståhei ble det ikke da Grytten foretok et antropologisk dypdykk ved et bergensk kjøpesenter. Artikkelforfatterens ønske om å gå inn i det alminnelige, kom på kant med annonsørenes behov for å bli strøket med hårene. - Livet er ingen reklamefilm eller seminar på Ona fyr. Distansen mellom det salgbare og det virkelige er fascinerende og må utforskes. Det mest oppsiktsvekkende var at den åttesiders kjøpesenterreportasjen utløste fjorten dager med heftige oppslag som hyllet lokale kjøpesenter.Frode Grytten lar det ikke være noen tvil om at han er svært lite begeistret for Hans Erik Matre, som var BTs sjefredaktør den gangen.- Det er virkelig oppsiktsvekkende at en slik mann kan bli sjefredaktør i Aftenposten. Nå legger han for øvrig opp til kollektivt selvmord i avisa. De likner en sekt som flytter opp i etasjene på Postgirobygget for å tilbe tabloidformatet. Når det en gang på høstparten i 2005 viser seg å være en avgud, kommer alle til å hoppe.VI MÅ NEVNE DET BLYGE ved Grytten igjen. For som journalist er det av og til tvingende nødvendig å snakke med folk. Telefon blir for eksempel regnet som et kjekt arbeidsredskap.- Men jeg hadde problemer der, altså.- Du hadde telefonskrekk?- Ja. Å ringe og snakke med folk var ikke noe jeg gjorde med glede.Og siden en journalist med telefonskrekk er på linje med en trailersjåfør med rattangst, ble Grytten forfatter på heltid igjen. Selv hevder han blygheten er kommet fra den kvinnheradske morssida, mens det innfule og satiriske er fra den sunnfjordske farssida.- Har den noen gang hindret deg?- Ja visst. Som Morrissey synger: «Shyness is nice, but shyness can\'t stop you from doing all the things in life that you\'d like to.» Når du ser hvordan de ublyge turer fram, så synes jeg likevel det er greit å være indreløper på de blyges lag. Men for all del. Det finnes også en annen Frode Grytten. Mange av hans venner kjenner ham som en fantastisk morsom kar, som snakker mange setninger etter hverandre. Og som en fyr som løper etter biler.- Jo, jo, det stemmer, det. Men det begynner å bli en stund siden sist nå. Jeg begynner å bli satt. Jeg må snart ta det opp igjen.- Hva er dette?- Jeg løper etter biler. Regelen er slik at jeg må ta dem igjen, ellers har jeg tapt. Som oftest klarer jeg å få fatt på dem. Folk blir jo så utrolig forvirret når de ser en mann kommer løpende at de stopper opp.- Og hvor mange er det blitt til nå?- Rundt 4600, kanskje.Og så er det én ting til: Arne Speed Mikalsen. Gryttens alter ego som ifølge egen CV er bygdebeatpoet, best uten ball, utvist for blind vold i småguttkampen mellom Harding og Vindafjord i 1971, pokerspesialist og nok må regnes som sentrallyrikkens Idi Amin. Han dukket uventet opp som oppvarmer for Ingvar Ambjørnsen under et litteraturarrangement på midten av 90-tallet, og var i flere år Gryttens rabiate «Dark side of the Moon» i full offentlighet. En kampglad, ellevill og uberegnelig figur som var alt Grytten ikke var. Men som i likhet med sin kjødelige bror havnet i konflikt med redaktørene. Det skjedde etter at han i BT skrev i en rapport fra festspillene i Bergen at dronning Sonja ikke hadde tid til å besøke festspillene, fordi hun var i ferd med å få transplantert inn babyhud i panna.- Det kom med i førsteutgaven, men var tatt bort til annenutgaven. Kunsten er stor - Matre er liten.GRYTTEN ER PÅ NIPPET til å bli tøysete, så vi skynder oss å spørre om privatlivet. Men det går som vi hadde hørt på forhånd: Å spørre ham om dette er nytteløst. Han synes det får holde at vi vet at han er gift og har to barn.- Å skrive er å kle seg helt naken. Er ikke det nok? Avisene mister legitimitet og mening når de ikke lenger greier å skille mellom hva som er privat og hva som har offentlig interesse. Derfor er det ganske frekt å spørre om det jeg skriver er selvbiografisk. Det var en som spurte etter en opplesning av novellen «Eg blir her - eg drar ikkje», om den egentlig handlet om min far. Nå var han ikke noen god far, denne karakteren i novellen. Mellom linjene kan du kanskje lese at han til og med var voldelig. Det jeg da egentlig blir spurt om, er om jeg ble slått av min egen far da jeg var liten. Men det ble jeg ikke. Dette er fiksjon.- Jeg har heller ikke behov for å vite noe om andres privatliv. Jeg begynte på en biografi om Morrissey og The Smiths. Men biografiene er de intellektuelles Se og Hør, og jeg la den vekk etter side fem. Alt jeg trenger å vite, finnes i sangtekstene. - Men det har hendt at du har måtte gå tilbake og beklage noe du har skrevet selv?- Ja.- I «Bikubesong»?- Ja, det var en lei sak. Det var en person som følte seg uthengt, uten at jeg vil si hvem det var. Jeg gjorde en feil, og det har jeg beklaget. Vi er skuls nå. Han sa at hvis jeg ikke skaffet to billetter til «Bikubesong» i Oslo, skulle han banke meg opp.- Og da ble det to gode seter?- Det ble det, ja. Men han måtte betale selv.MAN SKULLE TRO det likevel er nok folk i verden som kjenner seg igjen i Gryttens slitne persongalleri, til å banke ham ut av livet. Spesielt ille kan det bli nå som han er oversatt til sju land. Men det er fra dette landskapet Grytten liker å hente sine historier. - Regnbikkjene er mye mer interessante enn wonderboyene. Det perfekte er usant og bare interessant for dem som skal vinne gullfisken og diplomer. Jeg hørte den nytilsatte Frp-byråden Margareth Eckbo uttale at hun ville ha vekk tiggerne i Oslo fordi de virker støtende på turistene. Min første tanke var at byråden selv ikke akkurat var noen pryd for øyet, og at hun burde skjermes for tilreisende japanere og tyskere. Det sier noe om menneskesynet til et parti som selv mener de er for folk flest.- Norge er blitt en fartsblind nasjon som kjører blå Subaru. Vi suser av gårde, alle mann. Hallvard Flatland er den ledende sosialøkonomen. Sliteren Harald Grønningen er erstattet med den speeda Bjørn Rune Gjelsten, og motorbrølet fra «Spirit of Norway» er den norske kammermusikken.- Når drøftet politikerne sist annet enn Norge i en norsk valgkamp? Kommer du opp i for stor fart, forsvinner landskapet rundt deg. Grensa mellom Norge og Russland er den grensa i hele verden hvor det er størst forskjell på fattig og rik. Vi er stappfeite, sytete og selvtilfredse. Så du tiårsjubileet for Lillehammer-OL? Bare Joseph Göbbels, Leni Riefenstahl og Vigrid manglet.- Så du har nok å skrive om?- Har det, ja. Men det blir verre og verre å skrive. Thomas Mann har sagt at forfatteren er et menneske som har vanskeligere enn andre for å skrive. - Men da kan du vel bare flytte hjem?- Det er kjekt å være i Odda. Men fjellene er fortsatt rimelig høye. sgh@dagbladet.no