Den stygge andungen

Ingrid Lorentzen (32) ble ikke lei seg da Otto Jespersen harselerte med bruddet deres i beste sendetid. Tåspissene hennes har fått seg en langt større trøkk.

«MAN SLUTAR INTE på den här skolan,» tordner sjefen for Svenska Balettskolan i Stockholm. Ingrid Lorentzen er atten år og blir lovet at hun aldri kommer til å få en jobb i Skandinavia.Men her er hun. Norges primaballerina. Kvinnen som fikk masse oppmerksomhet fordi hun var dama til Otto Jespersen, men som danser bedre enn godt nok på egne bein.- Du har fått ny kjæreste, leste jeg?- En keivhendt trønder, akkurat som meg.Han heter Paul Ottar Haga, og de traff hverandre da begge spilte i «Kristinspelet» på Sel tidligere i sommer.- Det er så nytt. Vi hadde håndhilst to ganger da de ringte fra Se og Hør og ville skrive om det. Riktignok regnet jeg med at det kom til å bli skriverier, fordi jeg er eksdama til Otto. Men ikke etter to dager. Mer kan jeg nesten ikke si. Jeg har det bra, og jeg er forelsket.Smilet er stort, og hun likner mer Ronja Røverdatter enn en ballerina med tiara.STEDET ER HJEMBYEN Trondheim, og årets ferie har vart i ni dager. Seks dager lenger enn fjorårets. Men nå er det slutt. Nå venter hardtrening. Budapest og Helsinki venter på ballettbesøk fra Norge. På Torshovteatret i Oslo venter Peer Gynt på at Ingrid skal danse både Solveig, Anitra og Den grønnkledde. Og om et halvt år står «Svanesjøen» igjen på repertoaret til Nasjonalballetten. Med Ingrid Lorentzen i hovedrollen.Hun tørker bort en svettedråpe og konstaterer leende at den ikke vil synes på tegningen.- Jeg har med bilder, som du ba om. Her er jeg 17. Allerede da holdt jeg på med «Svanesjøen» .- Mange mener du kunne danset hovedrollen Odette/Odile allerede som 25-åring?- Jeg kunne nok det, hadde jeg blitt jobbet godt nok med. Faktisk ble jeg plukket ut til å være reserve i rollen allerede dagen etter at jeg fikk jobb i Operaen, eller Nasjonalballetten, som det heter. Men jeg fikk aldri sjansen til å lære meg den. Det kom heller ingen ny mulighet, og jeg la ballerinadrømmen litt til side. Dessuten sto andre spennende oppgaver i kø.Bare den ytterste delen av stolen blir tatt i bruk. Ryggen er linjalrett. Likevel ser hun avslappet ut.- Jeg ønsker meg ikke ting som ikke er sannsynlige. Da ønsker jeg meg heller noe annet. Ellers blir det bare trist.INGRID LORENTZEN GRÅT da hun passerte 160 centimeter. Nå var løpet kjørt. Hun ville aldri bli ballettdanser. Den vanlige oppfatningen var at ballettdansere skulle være små.Da hun var seksten, kom hun inn på Statens balletthøgskole i Oslo. Året etter forserte hun nok et barriere. Som første norske kvinne fikk hun plass ved Svenska Balettskolan i Stockholm.«Nå blir jeg danser.»Tenkte Ingrid.- Det var veldig bra. Og veldig grusomt.- Grusomt?- Et regime som ikke likner noe. Du tror ikke det foregår i Norden. En kostskolementalitet med enormt høye ambisjoner. Det var tights og kroppsfokus. - Skulle vi bruke sminke, var bare svak farge tillatt. De ville ha oss inn i en barnslig rolle. Infantil. Og læreren var manipulerende, sier Ingrid. 174 centimeter tar en helstrekk, og hun tvinner håret på plass i nakken.- Manipulerende?- Det var vanlig å bryte sammen minst én gang om dagen. Hun forventet at jeg også skulle løpe gråtende ut av klassen. «Det der kan jeg ikke drive med,» tenkte jeg. Noe som selvfølgelig ikke var så lurt. Men jeg fant meg i det meste. Jeg ville bli god, og jeg hadde enormt utbytte av treningen.Da sommerferien kom, reiste Ingrid rundt om i Europa og tok klasser med de store pedagogene.- Jeg ble hausset skikkelig opp. Jeg var veldig tynn. Alt var på plass, og flere kompanier viste interesse.STÅR FRAM OG FORTELLER om spiseforstyrrelsene sine, sto det å lese om Ingrid Lorentzen i Se og Hør tidligere i år.- Fikk du spiseforstyrrelser i Stockholm?- «Selv jeg som overhodet ikke er disponert for spiseproblemer, fikk jeg problemer en kort periode.» Sitat slutt. Det var det som sto i et intervju i KK. Så ble det vridd til det motsatte og jeg som aldri har hatt spiseforstyrrelser.Hun rynker panna, dypper sukkerbiten i kaffen og suger på den. Lenge. Klar for kamp.- Det er et helvete å snakke så mye om kropp, bare fordi jeg er danser. Det var press på meg fordi jeg ikke var tynn nok i 15-årsalderen. Jeg ble ikke syk av den grunn. I Sverige var klimaet så tøft at jeg fikk trøbbel en stund. I løpet av noen måneder lyktes jeg i å rase ned 12-13 kilo og fikk erfare suksessen som kommer med det å være altfor tynn. Men jeg hadde kødda med stoffskiftet mitt, sier hun.- Kategorisk vil jeg hevde at det er uetisk å mase på unge jenter, ikke minst ballettjenter, om spising og slanking. Moralsk uetisk, og dessuten blir du tjukk av det.Pustepause.- Kastet du opp?- I Stockholm skulle en av jentene lære meg det, men jeg fikset det ikke. Jeg er en skikkelig mislykket bulimiker.Hun kommer med en latter bare Anne Krigsvoll kan matche.I fjor spilte Ingrid rollen som den slankegale, onde stemoren i filmen «Lille Frøken Norge». - Veldig morsomt å være med på. Kanskje kan det jeg sier om vekt, være viktig for unge jenter. Jobben min gjør at jeg må forholde meg til vekt. Men jeg tror det er få som er mindre spiseforstyrret enn meg, med tanke på hvor mange muligheter jeg har hatt til å bli syk.«INGRID, HAR DU gått upp i vikt?»Det var det første læreren hennes sa da Ingrid kom tilbake til skolen i Stockholm etter sommerferien.- Hun brøt meg ned. Jeg begynte å få skader, jeg gikk opp i vekt, og etter noen måneder skjønte jeg at jeg måtte slutte. En danser har alltid liten tid, og jeg kunne ikke kaste bort dagene mine på noe som ødela meg. Noe jeg ikke fikk maksimalt utbytte av.At hun ikke fullførte skolen, skulle bli brukt mot henne.- De sa jeg var omskiftelig av natur. Atten år gammel tok Ingrid kontakt med Dinna Bjørn, daværende sjef for Nasjonalballetten i Oslo.- Jeg vil hjem, er det en mulighet for meg hos dere? spurte jeg. Ja, selvfølgelig, svarte hun. Så da folk spurte hva jeg skulle, fortalte jeg at jeg skulle til Norge. Til Operaen. Jeg hadde ingen kontrakt, det var midt i sesongen og hun ordnet en aspirantplass. Noe som var helt fint for meg. Men folk oppfattet det som om jeg hadde løyet, tror jeg.En forurettet rynke tar plass mellom de tettsittende øynene.- Det ble gitt inntrykk av at jeg ikke var til å stole på. Det ødela nok mye for meg ved Operaen.To uker etter at hun begynte som aspirant, danset Ingrid utdrag fra «Svanesjøen» og «Don Quijote» i den første nasjonale ballettkonkurransen i Norge for unge dansere. Hun vant. Alt lå til rette for en karrierestart.- Da sesongen var over, sto jeg ikke på noen lister. Jeg gikk inn på kontoret til Dinna Bjørn og spurte hva slags planer hun hadde for meg. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke lenger skulle være på Nasjonalballetten.Det som hadde vært stas da Ingrid ville hjem et halvt år tidligere, var borte. - Jeg hadde problemer med å gli inn i miljøet ved Operaen. Trente jeg i pausen, fikk jeg kommentarer: «Der står svana og øver igjen.» Jeg var langt fra kjepphøy da jeg begynte, men det var koder jeg ikke skjønte. Kanskje var jeg provoserende. Hvis jeg trodde det var ille i Sverige, ble det bare verre i Oslo.Det skulle ta mange år før Ingrid fikk jobb ved Operaen. Det het seg at hun ikke hadde samarbeidsevner.- Og jeg som elsker å jobbe i kompani. Det er det jeg har villet hele tida.DET BLE NEW YORK og trening med de store guruene i stedet. Det ble Paris, kvelder på ballettforestillinger og tidlig opp for å få undervisning av spennende lærere.I Norge jobbet hun med de store koreografene som Kjersti Alveberg og Ellen Kjellberg og teaterregissør Marit Moum Aune.- Det er fort å tenke på alle nedturene, men jeg har aldri angret på valget mitt om å bli danser. Samme uka som det skjedde noe kjipt, kom det gjerne noe fantastisk også. Kjersti laget forestillingen «Lokk» for meg. Den reiste jeg rundt med som frilanser og tjente gode penger. Og så gjorde jeg Kristin Lavransdatter. Fingeren peker i retning av Nidarosdomen. I over femti forestillinger danset hun Kristin i Trondheims stolthet.- Noe av det artigste jeg har gjort. Springe opp og ned midtgangen. Bli voldtatt på sølvalteret. Det var stort å få komme tilbake og jobbe i egen by, en by jeg forlot som ung og ikke helt på høyden. Ellers fikk jeg masse positiv respons i utlandet. I Norge var det lite.- Men det var Otto Jespersen?- Ja, i 1993. Vi opptrådte på samme sted, og da jeg dro hjem etter andre gang vi møttes, tenkte jeg: «Nå er det gjort.» Etter det var vi sammen.Ingrid var 21. Otto Jespersen var 17 år eldre. I drøye ti år var de sammen.- Hvordan var det å se «Torsdagsklubb»-programmet der han fleipet om å være nysingel og lykkelig?- Han var programforpliktet til å harselere over revnede hjerter. Jeg var tilhenger av det, og var med på diskusjonen om hvordan det skulle gjøres.- Å være dama til Otto...- Gjorde meg veldig lite. Du er mer kjendis på tv enn på en dansescene.- Der han brenner flagg og kritiserer kongehuset?- Innimellom tenkte jeg: «Må du gjøre det der?» Men jeg skjønner at det må gå gæli iblant, ellers mister han brodden. Egentlig er han mer normal enn meg i hverdagen.«Fru Otto Netto» var overskriften på førstesiden av VG for et par år siden. Bildet var av en naken Ingrid Lorentzen.- Jeg var rasende og lei meg. Det var et pressbilde tatt i forbindelse med danseforestillingen «Nett.no», og det fantes ikke noe skandaløst ved det. Da jeg ble intervjuet før premieren skjønte jeg med en gang hvor det bar. At det var meg naken som ble interessant. Så jeg nektet dem å bruke Otto og nakenhet i tittelen. Jeg som bestandig har vært opptatt av å være seriøs, og så kom dette. Kan vi ta en pause?Det sies at Ingrid Lorentzen har problemer med å sitte stille, og etter to timers intervju må hun opp og gå. Selv hevder hun at hun er lat. Det sies også at hun er god til å prate, og at hun snakker mye i mobilen. Hun har venner over hele verden som må pleies.- OTTO OG JEG hadde vært sammen i tre år da jeg bestemte meg for å flytte hjem. Vi hadde aldri bodd sammen. «Enten må jeg hjem, ellers må vi avslutte dette forholdet,» tenkte jeg. Og tvang meg inn på Operaen.- Tvang?- Jeg klorer ikke på døra hvis noen ikke vil ha meg. Men nå spiste jeg i meg stoltheten og gjorde audition fire ganger.25 år gammel fikk hun fast jobb ved Nasjonalballetten. Etter et par år ble hun gjort til solist. Av Dinna Bjørn.- Men alt ble annerledes da Espen Giljane ble sjef for et par år siden. Det var han som ville ha meg i «Svanesjøen».- Hvordan hadde livet vært om du var blitt i utlandet?- Annerledes. Nå har jeg fått meg en arbeidsplass som er fantastisk. Jeg forsøker alt jeg kan at nye dansere ikke skal oppleve det kompaniet jeg kom inn i, og er ørlite stolt av miljøet vi har. Albuer og konkurransementalitet har jeg ikke tro på. Man må gjøre hverandre gode.- Går det an å leve i ballettverdenen uten spisse albuer?- Mine beste venner i dag burde da vært mine argeste konkurrenter. Koreografen Paul Lightfoot sier: «I only work with nice people.» Han vil ikke ha kjipe folk. Det er for mange som både er greie og gode.FORESTILLINGEN OM DEN litt overlegne, eteriske ballerinaen må begraves når Ingrid Lorentzen entrer arenaen. «En trøndersk masai» er hun blitt kalt. I de høyhælte sandalene vifter tær som er preget av timer med tåspissdans.Hun sender en boblende latter utover Nidelva og mener Trondheim er en trivelig by, men ikke stedet å bo for en danser.Faren hennes var norgesmester i kule, diskos og spyd. Pluss vektløfting. Moren hennes var norgesmester i håndball. Begge er høgskolelektorer. - Så får de en datter som bare vil danse?- Faren min pleier å si at eplet heldigvis faller langt fra stammen. Hjemme i Trondheim rådet sosialismen. Høyre-folk skulle man passe seg for. «Dynastiet» sto på lista over ting som var forbudt, og farmor Annemarie Lorentzen var statsråd i Ap-regjeringen.- Jeg er sosialist. Husker Otto ville rake i hagen en 1. mai. Jeg nektet og ble hysterisk. Da jeg var sju, skulle jeg bli politiker.Likhetstanken var en selvfølge, og faren var motstander av elitedyrking av barn.- Bredde. Fader heller. Broren min og jeg var håpløse i idrett. Pappa var opptatt av at man ikke skulle sammenlikne, men elsket å ta tida på folk. Jeg var lat og ville bare danse og lese. Han skulle aktivisere oss. Fortsatt tror jeg at jeg hater å gå på ski. Pappa gjorde sikkert en ypperlig innsats, men hadde et håpløst materiale å jobbe med.Hun sender armer og bein til værs. Sånn lå hun. I snøfonna. Og nektet å gå på tur.Det handlet om dans. Det handlet om bøker og skole. Men mest av alt handlet Ingrids barndom om å bli likt.- Jeg var ingen særing. Jeg hadde så veldig lyst til å være som de andre. Være in. Men noe var helt feil.En barnehagelærer fortalte at Ingrid satt på fanget hennes og var lei seg fordi hun ikke klarte å flire av spøken til de andre barna. Hun skjønte ikke humoren med tiss, bæsj og promp.- Ikke fikk jeg kjæreste heller. De andre begynte allerede i 3. klasse, og jeg tenkte at når jeg kom på ungdomsskolen, da ville det skje.Det skjedde ikke.- Men når jeg kom til Oslo, da...Det skjedde ikke da heller.- Jeg prøvde. Jeg var tilgjengelig. Du aner ikke hvor tilgjengelig jeg var.- Det sies du har en sinnssyk virkning på menn?- Jeg har merket at noen menn over 60 syns jeg er artig.- Hva med barn og familie?- Jeg er veldig redd for å velge det bort, men håper jeg har tida på meg ennå. Det er en del ting jeg må ha på plass først.DET VAR INGRID LORENTZEN alle var kommet for å se da Nasjonalballetten satte opp «Svanesjøen» i fjor høst. Ingen rolle henger høyere innen klassisk ballett, og ingen rolle er mer krevende enn hovedrollen her. Ville hun klare det?Anmeldelsene forteller sitt:Aftenposten, 15.09.03: «Foran øynene våre har en ny norsk svanedronning tatt plass på scenen, og hun skal overbevise mer og mer for hvert eneste trinn.» Dagbladet, 14.09.03: «Ingrid Lorentzen i den uhyre krevende dobbeltrollen som Odette/Odile i {lsquo}Svanesjøen\' gjør en gnistrende tolkning som får salen til å eksplodere. (...) Hun skal danse i «Svanesjøen» bare to - 2 - ganger til denne høsten, har Operaen bestemt. Driver de ap med publikum på Youngstorget?» rannveig.korneliussen@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>KOSER SEG:</B> - Jeg har det bra, og jeg er forelsket.
<B>HARD JOBB:</B> - I løpet av noen måneder lyktes jeg i å rase ned 12-13 kilo og fikk erfare suksessen som kommer med det å være altfor tynn. Men jeg hadde kødda med stoffskiftet mitt.