Den ukjente historien om a-ha

Morten Harket forteller om 20 år med krangler, maktspill og bitre konflikter.

«DET ER MULIGENS EN MØRKERE og mer komplisert historie enn du hadde forventet, men det er en sannere historie.»

Slik innleder forfatter Jan Omdahl sin «The Swing of Things». Biografien om a-ha som slippes neste torsdag, er full av store og små bomber. Visst handler den om eventyret a-ha. Men den handler mest om det fansen aldri fikk se: Musikalsk uenighet og maktspill, pengekrangler og samarbeid som havarerer. Om bandmedlemmer som knapt snakker sammen, og fysiske sammenbrudd.

MORTEN HARKET BLAR SEG gjennom et 20 år langt popeventyr. Han sitter i et rom på Colosseum Park i Oslo, og skal guide oss gjennom bilder som aldri er vist fram før. Mange av dem er bandets egne. Han snakker sakte, og stort, om bildene. Men mest om minnene. De fine, de sterke, de såre og de opprivende. Så stopper han. Det går et støkk gjennom Norges største popikon.

- Den største feilen vi har gjort, er at stoltheten vår har fått spille en for stor rolle. I boka sier Harket at det er en «usannsynlighet» hver gang bandet er sammen.

Til Magasinet utdyper han:

- Bildet av ustemthet, det er en del av et naturlig samarbeidsbilde. Vi har tilgang på noe magisk i dette feltet. Det er større enn det preiket om konflikter.

Men han erkjenner at det ligger noe vesentlig mer i forholdet mellom ham selv, Paul Waaktaar Savoy og Magne Furuholmen enn det som har kommet fram.

- Vi er tre kravstore, enerådende typer som legger lista høyt på vegne av oss selv og a-ha. Vi har aldri vært noen speidergutter. Det er ikke spart på noe i denne boka. Dette er en ærlig biografi. Skal vi først snakke, så må vi snakke. Det var premissene fra forfatterens side, fra forlaget og fra vår side, at en gang for alle skulle vi prøve å balansere, tømme ut alt. Det var det eneste vi var interessert i, forteller han.

Resultatet er blitt en beretning som i stor grad preges av konflikter, skurrende personkjemi og frustrasjon, avstand og mistenksomhet.

OMDAHL BESKRIVER trioen som et band som drives videre av en merkelig miks av negativ og positiv energi.Samtidig er boka en feiring av norsk pops største suksess gjennom tidene. Sju studioalbum og et livealbum. 27 millioner solgte album. 63 førsteplasseringer fordelt på 27 land, 13 topp 10-singler i England, 409 konserter, en verdensrekord i antall tilskuere, 196000, Maracana stadion, Rio, 1991.

- Vi har ikke vært takknemlige nok. Om du er misfornøyd, som oss, graver du irrganger du ikke kommer ut av. Der finner du ingenting, sier Morten Harket til Magasinet.

I boka sier Paul Waaktaar Savoy at det ikke har vært de store skandalene. Men han snakker om «mindfucking». Og kaller forholdet mellom de tre ei «seig, Ibsensk greie».

Forfatter Omdahl har hatt flere møter med bandmedlemmene de siste to åra. Han har også vært med på turné.

- Når jeg først fikk dem til å sette seg ned, kjenne etter og snakke, gikk det greit. De hadde tillit til at jeg ikke skulle grise det til for mye. Jeg har hatt et kritisk, men empatisk blikk på a-ha, sier Omdahl.

- Jeg har ikke vært redd for å snakke om de ubehagelige tingene. Dette er a-ha, på godt og vondt. En historie de aldri før har fortalt, sier han.

TIL MAGASINET sier Morten Harket:

- Konfliktene og stoltheten handler mest om fasade, ikke så mye om innhold. Konflikter er ikke farlig. Vi må bare ta på dem, tørre å finne ut hva de består av. Jeg har en urokkelig tro på de to andres kapasitet. Selv om de kan si mye rart, er spenningene et kreativt område for oss.

- Jeg har sans for at ting kommer fram. Jeg har gode intensjoner med ytringene jeg kommer med. Jeg er ikke ute etter å tråkke på noen. Snarere å sette fingeren på noe. Da står man i fare for å treffe noen nervepunkter. Da blir det spennende.

SPENNENDE HAR DET VÆRT i 20 år nå. Fanhysteriet som hersket rundt a-ha de første åra av karrieren, var av et kaliber som man må ha opplevd for å fatte, mener forfatteren. Til slutt ble Morten syk av presset. Han kunne sovne plutselig ved bordet under familiemiddager, og fikk flere symptomer på depressiv reaksjon.

- Du møter deg selv. Fordi jeg ikke brøt sammen psykisk, fikk jeg en fysisk reaksjon, et slags sammenbrudd. Jeg har klart å unngå dette siden. Etter det installerte kroppen andre måleparametre, forteller han til Magasinet.

Han blir tidvis rørt når han snakker om det grenseløse eventyret a-ha.

- Allerede som liten skjønte jeg at ting kom til å bli stort for meg. Og jeg skjønte det da jeg møtte Paul og Magne, faktisk fra det øyeblikket jeg så dem spille. Paul og Magne visste det, de også.

DET ER ANNERLEDES NÅ. De tre var aldri i samme rom under tilblivelsen av siste plate, «Lifelines».

Selv Mortens manager Sverre Flatby, som spilte en sentral rolle i gjenforeningen av a-ha, sier rett ut i boka at a-ha er et «virtuelt» band. Bandet er en idé om noe, som ingen av dem har tid til å gjennomføre. Han sier også det er synd at de aldri kommer til å lage sin beste plate.Morten Harket er langt fra enig.

- Det kan godt hende det største ligger foran oss.

Også forfatter Omdahl tror fortsatt på a-ha.

- Det finnes grenser for hvor lenge et band kan eksistere før det bikker over i parodien. Men a-ha er ikke der ennå. Jeg er overbevist om at de bør gå en runde eller to til, sier han.- a-ha er et annet vesen, som Paul, Magne og Morten som enkeltpersoner og soloartister ikke klarer å være, mener han.

At det i det hele tatt ble et comeback, var resultat av tunge forhandlinger, blant annet om inntektsfordeling.

MORTEN HARKET AVSLØRER ellers sine komplekser i den 400 sider lange boka: Han, som er Norges største popikon, sier han alltid har vært litt misfornøyd med hvordan han ser ut. Samtidig forteller han om hvordan han i 30 år har levd med rollen som sexsymbol, og hvordan han har «tatt igjen». Han har gjort det ved å nyte jenter som objekter.

Harket letter også litt på sløret for sin kommende soloplate, hvor han jobber med store internasjonale produsenter. Harket mener hans potensial som soloartist, kommersielt sett, ikke ligger noe tilbake for a-has.

Men først skal a-ha enes om veien mot sitt åttende album. Men også det er uhyre vanskelig.

- Snakker dere som er i a-ha fortsatt ikke sammen, Morten?

- Vi snakker jo sammen. Men ord blir jo ofte fattige. Vi kommuniserer over et bredt spekter. Blant norske menn i dag, er vi tre i a-ha av dem som faktisk HAR vist at vi kommuniserer, sier Morten Harket til Magasinet.

bok@dagbladet.no