Den usannsynlige kandidaten

Slik vant Obama mot alle odds.

ETTER FEM MÅNEDER med primærvalgkamp er det avklart:

Barack Obama blir demokratenes presidentkandidat i 2008.

Han har hatt en inspirert valgkamp, et tidsriktig budskap og en kyndig valgkampstab.

Engasjerende taler, bratt læringskurve, solid krisehåndtering og et insisterende krav om forandring har bidratt til at Obama har lykkes i å virkeliggjøre en politisk usannsynlighet:


Han har trosset det demokratiske etablissementets kandidat, Hillary Clinton, og dermed også fortidens politiske elite. Hans nominasjon markerer innledningen til et begynnende generasjonsskifte i det demokratiske partiet.

Nominasjonsprosessen har vært en jevn batalje. Hillary Clinton har på alle måter vært en kolossal kandidat.

Hennes autoritet, meningsstyrke, erfaring og formidable politiske kløkt, har innbrakt henne omtrent like mange stemmer som Obama. Hennes styrker har anskueliggjort Obamas svakheter.


LITT FORENKLET
har to fraksjoner avtegnet seg i det demokratiske partiet: Idealistene og arbeiderne.

Den usannsynlige kandidaten


Obamas appell er primært blant idealistene; de unge, velutdannede, urbane og velsituerte. I tillegg har han praktisk talt samtlige afroamerikanere i ryggen.

Kjernen i Clintons velgermasse er arbeiderne; de ufaglærte, lavinntektsgruppene i utkantstrøkene. I tillegg har kvinner og eldre vist seg som hennes trofaste tilhengere.

Frontene har til dels vært steile. Sterke følelser er involvert i begge leire. Obamas første utfordring blir å forene fraksjonene i partiet.


HVA SKYLDES DET
 at Obama trakk det lengste strået? Enkelte faktorer peker seg ut som viktige:

Obama har truffet tidsånden. Han har trolig også bidratt til å utløse den.


Ved å introdusere en type forandring folk har trodd på, har han fått politikk til å fremstå som «kult» igjen. Det har hatt en mobiliserende effekt.

Allerede etter første primærvalg tidlig i januar forsto velgerne at det ikke var bortkastet å stemme på ham. Det tilskyndet mange til urnene. Slik vokste snøballen seg stor.

En virkningsfull grasrotkampanje har bidratt til dette. Obama har utnyttet potensialet som ligger i desentralisert nettverksorganisering. Tanken har vært at hver enkelts innsats er av betydning: «Vanlige mennesker kan gjøre uvanlige bragder sammen», proklamerer han.

BEATLEMANIA: Over en million mennesker har donert penger til Obamas kampanje, og flere tar lange permisjoner fra jobbene sine for å få ham valgt. Likevel er Obamas suksess en politisk usannsynlighet, skriver vår kommentator Johannes Rø. Foto: HALVOR ELVIK
BEATLEMANIA: Over en million mennesker har donert penger til Obamas kampanje, og flere tar lange permisjoner fra jobbene sine for å få ham valgt. Likevel er Obamas suksess en politisk usannsynlighet, skriver vår kommentator Johannes Rø. Foto: HALVOR ELVIK Vis mer

Kampanjen hans har gitt ham rett:

Den har spredd seg fra delstat til delstat og utviklet seg til en effektiv organisasjon. Ildsjeler har stått frem og overvunnet kollektive avmaktsproblemer.


LANGT OVER EN MILLON
mennesker har donert penger til kampanjen og tilhengere har øst av sin frivillighet, uten annen utsikt til belønning enn å få Obama nominert.

Dette har vært avgjørende for å gjøre Obamas navn og standpunkter kjent. Velgerne har følt tilhørighet og eierskap til kampanjen, og kampanjen rapporterer om styrket tillit til folkestyre.


En grasrotmedarbeider jeg snakket med i Chicago hadde tatt et års permisjon fra lærerjobben sin for å få Obama valgt. Det er betegnende.

Entusiasmens fyndigste utrykk har vært Obamas valgkampmønstringer. De har trukket rekordstore menneskemasser og minnet om politisk «Beatlemania».

Hvis Bush visste å appellere til folks frykt, har Obama evnet å appellere til folks håp. Det at en politiker som på mange måter kroppsliggjør den amerikanske drømmen kan ende opp med verdens mektigste stilling, har begeistret mange, og særlig unge, velgere.

Men Obama har håndtert rollen som politisk rockestjerne. Fra talerstolen har han utnyttet den elektriske stemningen, men samtidig opprettholdt en kjølig distanse til entusiasmen. I andre fora har han vist tegn til sindighet.

Han har til dels tilbakevist påstandene om manglende substans og tom retorikk, selv om disse anklagene vil fortsette å klebe ved ham. Når kritikken har vært på sitt sterkeste, har han kontret ved å levere gjennomtenkte forsvar. Mest kjent er talen holdt etter at de ekstreme meningene til hans tidligere pastor kom for en dag.


Dessuten har Obamas visjon om nasjonal enhet og forbedrende forandring sannsynligvis bidratt til å gi mange en god følelse ved å stemme på ham.

Obama-velgerne fornemmer at de gjør noe riktig, føler at de er med på å skape historie, gjenreise Amerika, overskride en ny terskel i integreringen av afroamerikanere. Obamas prosjekt later til å være noe folk vil være en del av. Det har både ført til stemmer og til positiv mediedekning.


OBAMA TILSKRIVES DERFOR
ofte, kanskje ufortjent, politiske brobyggings-egenskaper. Slike egenskaper er etterspurt i USA ettersom amerikanere er trette av partipolitisk splid.

Obamas løfte om å bringe motsetninger sammen appellerer derfor til mange. Det er blitt skapt et bilde av Obama som en samlende figur, en moderne indianerhøvding. Flere velgergrupper enn hans liberale grunnholdninger skulle tilsi, har sluttet seg til ham. Men det er uklart om han kan leve opp til denne rollen.

Dessuten har kampanjen vært forankret i velkjent amerikansk folklore. Premissene Obama har trukket veksler på er det nærmeste man kommer en sekulær amerikansk mytologi.

Dogmene er fremtidstro, håp og optimisme. Mantraet er «Yes we can!». Slik har Obama stått frem som en moderne forvalter av den amerikanske opprinnelsesmyten. Det har truffet mange.


OBAMAS AKILLESHÆL
 har under hele valgkampen vært hans begrensede erfaring. Clinton har forsøkt å drive dette poenget hjem hos velgerne. Poenget er godt.


Sammenliknet med Clinton og republikanernes kandidat McCain, har Obama kort politisk fartstid. Velgerne vet ikke så mye om hva de får.

Innvendingen, i tillegg til Clintons generelle appell, har reist spørsmål ved Obamas egnethet som president. Selv om det ikke var tilstrekkelig for å hindre ham nominasjonen, vil mange velgere fortsette å holde dette mot ham.

Obama på sin side har forsøkt å fremstille sin spinkle erfaring som et aktivum. Logikken gir mening: Min akilleshæl er det som gjør meg til Akilles.

Han argumenter for at det nettopp er manglende erfaring og befatning med det politiske renkespillet i Washington, som gjør ham til fremtidens og forandringens kandidat. Poenget har noe for seg. Det heter seg at generaler alltid kjemper forrige krig om igjen.


Obama mener seg i stand til å vite hva som skal til for å unngå å gjøre fortidens feil på nytt. Dømmekraften han utviste i Irak-spørsmålet i 2002 blir brukt som belegg. Mange har kjøpt argumentet; men like mange tviler.

Om argumentet står seg mot McCain vil bare tiden vise.

I så fall vil det være nok en politisk usannsynlighet.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.

Debatten under denne artikkelen modereres av forskerne ved IFS. Dagbladet.nos USA-eksperter forbeholder seg retten til å slette usaklige og krenkende innlegg, men ønsker alle seriøse forsøk på diskusjon velkommen. Forskerne vil delta i debatten så fremt de har anledning.